«Ynkelige Alan»

Ingen vil ha ansvaret for dårlige tider, og alle håper at sentralbanksjef Ben Bernanke er en reddende engel, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å snakke seg bort fra ansvaret for en større katastrofe, men fortsatt klare å holde seg i rampelyset, burde kanskje hete «å ta en Kissinger. Forslaget kommer fra New York Times-kommentatoren Maureen Dowd. Blant dem som nå er i gang med bortforklaringer nevner hun Donald Rumsfeld, Larry Craig og altså Alan Greenspan, sjefen for The Federal Reserve i nesten to tiår.

Da George W. Bush bare var presidentkandidat og Alan Greenspan ble beskrevet som den hovedansvarlige bak den økonomiske boomen i Bill Clintons tid, sa Bush at om det ble nødvendig for å holde på Greenspan, ville han stoppe ham ut.

Dowds kollega i The New York Times, Paul Krugman, kler Greenspan naken under tittelen «Ynkelige Alans klagesang».

Det handler om hvem som har bidratt til den finansielle krisen som de siste ukene har rystet alle børsene i verden fra New York til Oslo, og om tiltakene som nå settes inn for å hindre konsekvensene av den store lånefinansierte kjøpefesten.

Det var høymesse på Capitol Hill når Greenspan kom for å rapportere, og politikerne køet seg inn til de fremste plassene for å låne litt glans og ære for de gode tidene.

Det er ikke samme høytid over Ben Bernanke som fulgte etter Greenspan, men han er begynt å bygge et eget renommé etter beslutningen om å sette ned styringsrenta med en halv prosent for å motvirke et tilbakeslag i den amerikanske økonomien etter kollapset i boligprisene. Børsene steg til værs, antakelig mye mer enn det var grunn til.

Alan Greenspan vil ikke høre noe om at det var hans rentenedsettelser som gjorde det billig å låne mye til hus og som fikk bankene til å senke kravene til sikkerhet og låntakernes betalingsevne. Han forsøker også nå å skape avstand til de store skattelettelsene som Bush drev igjennom i to omganger.

Signalene har vært der i flere år. Økonomiprofessor Paul Krugman har vært en av de fremste kritiske røstene som har pekt på at presidentens regne-stykker, løfter og prognoser er «cooked» som amerikanerne sier. Kraftig pyntet på, vil vi si, uten at Greenspan sa klart ifra.

Skattelettelsene har redusert statens inntekter så kraftig at den går med store underskudd. Samtidig har utgiftene økt, først og fremst til krigene i Afghanistan og Irak, men også til jordbrukssubsidier og forbedring av ordningene som skaffer billigere medisin til eldre. Noe av dette ville Bush kompensere ved å privatisere sikkerhetsnettet i USA som der heter Social Security. Det mislyktes, men uten at Bush tok konsekvensene og reduserte skattelettelsene.

Resultatet er at USA kriger i Irak på krita hos Kina. Det er ingen god og stabil situasjon.

Et lettelsens sukk er gått gjennom børsene verden over etter at Bernanke satte ned renta og signaliserte at «The Fed» er i full beredskap sammen med andre sentralbanker verden over for å stabilisere økonomien og hindre at en krise løper løpsk slik at den blir til et krakk og tilbakeslag.

Men ustabiliteten er der fortsatt. USA går med dundrende underskudd i tillegg at skeivfordelingen øker og gjør de rike stinkende rike mens vanlige folk står stille. Amerikanske arbeidere er blant verdens mest produktive. Produktiviteten har økt kraftig uten at lønningene har fulgt med. Det har gjort USA konkurransedyktig i forhold til lavkostprodusenter. Men nå øker ikke produktiviteten lenger i samme takt, og arbeidsløsheten er begynt å stige. Det var de tallene som utløste den siste børsuroen.

Det stemte ikke at det økonomiske «tidevannet løfter alle båter», og det har ikke vært noen «sildring» nedover i rekkene slik skattelettepropagandistene har lovet i over 25 år. Nå håper og tror børsene at krisen er avverget. Det er mer sannsynlig at den er utsatt. USA har ikke råd til å krige på underskudd, men det er valg til neste år og ingen vil øke skattene. Pengene blir dyrere, folk må selge husene uten å tjene på dem, og farten i økonomien bremses opp og enhver faller for fristelsen til «å ta en Kissinger».