Yrke: reporter

Dagbladets nekrolog over Carsten Thomassen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det heter at det er de beste som dør. Med Carsten Thomassens tragiske dødsfall i Kabul i Afghanistan mandag kveld blir munnhellet mer enn pene ord. I Dagbladet, blant kolleger, kilder og lesere føles det som en smertelig sannhet.

Han var en ener på sitt felt, som utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte det, men ikke bare faglig satte han dype spor hos dem han møtte som reporter.

Med sin lune humor og lavmælte form var han lett å like og komme i kontakt med. Derfor føler så mange langt utover hans nærmeste krets at de har mistet en venn.

Reisen til Afghanistan var ikke vurdert som et spesielt farefullt oppdrag. Carstens bekymring før han reiste var at han som medlem av utenriksministerens delegasjon, ville være for skjermet fra virkeligheten.

Han likte seg best uten filter mellom ham og dagliglivet i landene han rapporterte fra. Hans plan var å bruke turen til å knytte kontakter og forberede en ny reportasjetur på egen hånd senere i vår sammen med sin gode venn og kollega, fotograf Jacques Hvistendahl.

Sjokkmeldingen om at Carsten var skutt og livsfarlig såret inne i lobbyen på Kabuls angivelig sikreste hotell, var ubegripelig. Han skulle jo bare være borte noen dager. Han skulle hjem igjen og komme slentrende inn i samfunnsavdelingen med gode historier og en stor pakke Läckerol. Husk tannlegen, står det på en Post It lapp klistret til PC-en hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Carsten skulle alltid hjem.

Til sin Ellen og sine to døtre, til vennene sine og et godt liv. Han kjente til risikoen, men han var ikke en journalist som tok unødige sjanser. Som en av landets mest erfarne utenriksreportere, hadde hans arbeidsplass i mange år vært krigs- og katastrofeområder.

15.5. 1969 - 14.1. 2008: Kondolanseprotokoll etter Carsten Thomassen ble lagt ut i Trefoldighetskirken i Oslo i går. Foto: Nina Hansen/Dagbladet
15.5. 1969 - 14.1. 2008: Kondolanseprotokoll etter Carsten Thomassen ble lagt ut i Trefoldighetskirken i Oslo i går. Foto: Nina Hansen/Dagbladet Vis mer

Han ville ut i felten og se hvordan det virkelig var i stedet for å rapportere trygt hjemme fra nyhetsbyråene. Han ville forstå og forklare; lukte, føle og se med egne øyne. Derfor reiste han som ung reporter for Klassekampen til Midtøsten og Afrika, derfor dekket han bomberegnet i Kosovo og Irak for Dagbladet og fortalte malende fra tsunamiens etterdønninger i Banda Ache-provinsen i Indonesia.

Hans uvanlige formidlingsevne tok leseren med på reisen og brakte verden nærmere oss.

Carstens internasjonale engasjement og utferdstrang tok form i oppveksten. Som prestesønn og misjonærbarn, levde han blant annet i Frankrike og på Madagaskar før familien flyttet til Grefsen i Oslo, hvor han tok artium på Oslo katedralskole. Siden tok han medieutdanning på Gimlekollen og historie grunnfag.

Det var en klassisk journalistbakgrunn, men hans omflakkende barndom hadde gitt Carsten en bagasje som skulle skille ham fra de fleste av hans stedsbundne kolleger.

Han følte seg ikke hjemme i en gate, i en by, i ett land. Han var en verdensborger av sinn og erfaring. I hans hode fantes ikke oss og dem, heller ikke i hans reportasjer.

Til Klassekampen kom han tidlig i 20-årene, ikke fra rørsla, men fra miljøbevegelsen og Natur og Ungdom. I den harde politiske striden som oppsto i avisa noen år senere, var den unge journalisten typisk nok den som fikk tillit hos alle parter og ble i en periode konstituert som ansvarlig redaktør.

Til og med AKP’erne likte Carsten, som en daværende kollega husker.

I Dagbladet begynte han i 1999. Han fikk fast jobb med en stillingsbrøk som en hjelpepleier, men ingen som leste avisa i de åra kunne ane at den allestedsværende bylinen Carsten Thomassen jobbet 25 prosent.

Selv om han var en ujålete allmennpraktiker, et utabloid menneske som aldri følte seg hevet over det tabloide, var og ble utenriksjournalistikk hans spesialfelt. Han klarte likevel det få spesialister makter eller interesserer seg for.

Han tok utenrikspolitikken hjem og inn i den norske debatten, noe mange av de politikerne som i dag sørger over ham fikk erfare. Hvordan Carsten klarte å bevare et godt forhold til kilder hans journalistikk laget trøbbel for, har de selv fortalt om det siste døgnet.

Det skyldtes hans integritet, skikkelighet og kunnskaper. Dessuten kom det godt med at Carsten var en usedvanlig hyggelig og behagelig fyr å omgås, men det var nok dem som etter et intervju med Carsten angret på at de hadde latt seg forføre av hans lavmælte og lyttende form til å være mer åpen enn de ønsket.

I et avishus og et yrke med mange høye stemmer og mye støy, var Carsten et hørbart hvisk som fikk alle til å lene seg framover og spisse ørene.

De siste par dagene har reporteren Carsten Thomassen vært i fokus, men hans venner og familie vet at Carsten hadde et like stort talent for ferie og fritid. Det har alltid vært mange rundt middagsbordet hjemme hos Carstens familie, også på hverdager og gjerne med ham som kokk.

Han var flink til å ta vare på gamle venner og rask til å inkludere nye. Kolleger i Dagbladet hadde like før jul gleden av å oppleve en sjenerøs festmiddag hjemme hos Carsten. Det er slik vi vil huske ham; som den gladeste av de glade. Med et skjevt smil og en lun humor.

En mann som syntes å ha funnet det gode liv vi alle jakter på. Det er vanskelig å akseptere at vi aldri skal samles rundt ham igjen.

Dagbladet har mistet en av avisas dyktigste reportere og en god kollega i ufattelige omstendigheter. Desto sterkere føles tapet når vi vet at Carsten var den som kunne forklare og formidle konflikten han ble et offer for.

Våre varmeste tanker går til Carstens samboer Ellen og deres to døtre, som har mistet sin kjære pappa.

Anne Aasheim

Marie Simonsen

ERFAREN: Dagbladets Carsten Thomassen var flere ganger på reportasjereise i Afghanistan. Dette bildet er tatt i Pansjirdalen i 2003.