Yrke: satiriker

Det går en ung sunnmøring rundt i korridorene på Marienlyst. Han vet at han bare har et par-tre gode år igjen i statskanalen før han når sitt mål: Å bli utbrent som humorist. Det er derfor vi skynder oss for å hilse på Are Kalvø (26). Det har vært lett å få øye på Are Kalvø de siste åra. Som stand up-komiker på TV og på ulike scener, som kåsør i morgenradioen, spaltist i Arbeiderbladet, forfatter av tre satirebøker, og ikke minst som viktig bidragsyter gjennom seks år til «Hallo i uken» - ukas radiohøydepunkt for alle med et noe svart syn på samfunnslivet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det nærmeste du kommer Are Kalvø privat er et kantinebord i «Messa» i NRK. Da får du anledning til å observere hva han har på maten. Så er det også stopp.

- Jeg tar crabsticks. Det kan i alle fall minne om smaken av Sunnmøre, sier Are Kalvø, for det er altså kjent at han kommer fra Stranda. Der skal det ha vært oppvekst i en ordentlig, skikkelig traust familie med vestlandshumor.

HEMMELIGHETSKREMMERIET

skyldes sikkert oss, for det går ikke å gi og ta med samme hånda. Alle vi i media er jo blant hovedleverandørene til Kalvø og hans kolleger i satire-bransjen. Dagbladet og VG tilhører yndlingsobjektene, og hovedproblemet er visstnok å begrense satiren. Det byr vi på.

- Liker du deg dårlig som objekt?

- Jeg trives best med eget manus. Da vet jeg at jeg kommer ut på rette måten. Jeg driver ikke med dette for at folk skal le. Jeg gjør det fordi jeg vil si noe. Og ikke vil jeg gi meg til å forklare hva jeg egentlig mener, eller hvilket ståsted jeg har. Satiren er mitt virkemiddel.

Akkurat nå om dagen har Kalvø det ekstra moro. Et regjeringsskifte betyr selvfølgelig nye satireutfordringer for «Hallo i uken»-redaksjonen.

- Hva er morsomt med Jagland, da?

- Jagland er en utfordring fordi han mangler Gros særtrekk. Men det skjer noe med Jagland med manus. Da blir han tre og en halv meter høy, filosofisk og svulstig. Alt blir så DIGERT, som Det Norske Hus. De fire pilarer. For ikke å snakke om «samråderett». Et ord som ikke gir mer mening enn for eksempel «solidarifelleshold». Det er bare kortere. Jagland kan ikke alvorlig mene at «samråderett» vil gi ny virkelighetsforståelse. Dette er enten uttrykk for alvorlig kynisme, eller avansert humor.

- Andre utfordringer i politikken?

- Jeg tror vi får glede av Sylvia Brustad. Har ventet på at hun skulle bli noe større, for hun representerer en spesiell politikertype som aldri har gjort noe annet. Det er lettvint å latterliggjøre en kriminalforfatter som blir justisminister. Men mye morsommere med en som faktisk har levd i Arbeiderpartiet hele sitt liv.

DENNE HØSTENS KALVØ-BIDRAG

til julegavebordet er satireboka «Kunsten å være neger». Der får Kongerikets «fremmedkulturelle», som det heter, gode råd om hvordan de bør oppføre seg for ikke å skremme og/eller skuffe de innfødte, les: oss.

- Hvorfor denne boka?

- To grunner. For det første får jeg konsentrert meg om en ting skikkelig over tid. Det er bra motvekt til radio-jobben. Dessuten ville jeg si noe om våre til dels umulige forventninger til utlendinger i Norge, og noe om hvor de forventningene kommer fra. Etter kommunevalget i fjor ble jeg så oppgitt over den konkurransen som oppsto om å være best på å forstå angsten blant folk for en ny inder i nabolaget. Fremmedfrykt er nå de fremmedes feil. Det jeg har gjort er med enkel humorteknikk å snu på argumentasjonen: De fremmedkulturelle bør snart forstå at de må gjøre noe selv, for eksempel bli den første norske neger som går alene til Nordpolen, eller kanskje aller helst begynne med hvalfangst. Det er en sikker vei til popularitet og berømmelse.

- Hva kjennetegner er god humorist?

- Det hjelper å være genial. Det er nødvendig å være godt informert. Man bør ha en grunn til å være sint eller slem, og det krever et engasjement. Det siste er det vanskelig å lære på kurs.

Når Kalvø om et par år etter egen spådom er utslitt som satiriker, skal han tilbake til Universitetet, «for å ta et hovedfag, slik at jeg også kan skryte av å være akademisk utbrent før fylte 33». Foreløpig har han en «ubrukelig» cand.mag.-grad, med fagene statsvitenskap, sosiologi og kunsthistorie.

- Jeg valgte kunsthistorie fordi faget var så frilans-vennlig. Jeg kjente noen som hadde bøkene, og dessuten begynte forelesningene ti over åtte om morgenen. Dermed hadde jeg resten av dagen fri til å skrive tekster.

For det var sånn det begynte, etter den obligatoriske ungdomstid med lokalavis og amatørrevy. Gutten kom til Tigerstaden, og på Blinderns veggaviser søkte radioen etter folk med gale, morsommer ideer. Så begynte han «å slenge inn tekster», fikk kontakt med herrene Bache og Gokstad, også kjent som Hurra-guttene. Dermed var det gjort.

- EVNEN TIL IRONISK DISTANSE,

er den medfødt?

- Jeg er svak for ironi, men det er et virkemiddel, ikke en legning. Det ligger i saken at skal man ha distanse, må det være til noe. Kanskje er det så enkelt som å ha evnen til å se. Det begynner for eksempel på et nachspiel. Går du tom for samtaleemner, må man begynne å se seg rundt, og så oppstår det konkurranse om å være den som har de kvikkeste observasjonene. Jeg har lært av gode venner.

- Hva ler du av selv?

- Motsetninger er spennende. Og alt tullprat framført med gravalvor er vanvittig morsomt. Av norske humorister nevner jeg bare én - Odd Børretzen. Han er tett på genial. Han har vært jevnt god i ufattelig mange år, og kombinerer skarpe meninger med en varm, avvæpnende form. Dssuten elsker jeg «Hotell i særklasse», fordi serien forutsetter at vi som ser på er litt smarte. Og «Seinfeld», som klarer den bragd å handle om absolutt ingen ting - hele tiden.