Ytre fiender

Statsministeren kaster glans over dommedagsvarsler Aril Edvardsen som sier at Trond Giske er ytterliggående religionsfiendtlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå er det

i hvert fall klart at den politiske kristenheten i Norge har skaffet seg et fiendebilde. Det er det tohodete trollet Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim. Dagfinn Høybråten har truet sine egne med dem. Kommer de to til makta, blir det pålegg om å ansette homofile i alle ombud, og slutt på statlige tilskudd til menigheten. Hans forgjenger Valgerd Svarstad Haugland holdt de to fram som en trussel i en tale til Kristelig Folkepartis landsmøte på Hell i 2001. Da hudflettet hun Giske for å tvinge foreldre til å bruke skolefritidsordning og barnehager. «Er det snart slik for Ap at den mest naturlige staden for eit barn å vera, er alle andre stader enn heima?», spurte hun.

I helga

hadde grunnleggeren av evangeliesenteret Sarons Dal, den USA-inspirerte predikanten Aril Edvardsen, fått statsminister Kjell Magne Bondevik til å kaste glans over sitt jubileumsstevne. Edvardsen benyttet anledningen til å beskrive Trond Giske som en «sekulær fundamentalist», og definerte dette uttrykket som «de som er så kraftig imot religion at de blir ytterliggående». Selv betrakter ikke Edvardsen seg som ytterliggående, selv om han i år er ute med pamfletten «Nå er det alvor» som spår at endetida er nær, altså at vi nærmer oss dommedag.

Dommedag ble aldri det samme etter at jeg leste Torolf Elsters «Morgen i Eilert Sundts gate» der alle, levende som døde, ble anmodet om å møte opp i Vigelandsparken. Særlig én pertentlig og selvsikker mann gikk med faste, forventningsfulle skritt for å hente sin belønning for et kyskt og avholdende liv. Han ble rasende og ville ikke være med på dommedag da Gud frelste alle, også de som hadde tatt for seg av livets goder, og ikke nektet seg det meste i påvente av oppgjørets dag. Men det er jo en annen historie.

Høyres

parlamentariske leder Oddvar Nilsen brukte Giske som skremmebilde da en uvanlig oppglødd Nilsen talte til Høyres landsmøte i vår, og skildret Giskes «tassende skritt» gjennom maktens korridorer der han var ute for å gjøre sosialistisk ugagn. Til stor applaus.

Framfor noen er det Giske og Bekkemellem Orheim som symboliserer «den røde fare» som Erna Solberg kalte utfordreralternativet til Bondevik-regjeringen tidligere i vår. Med hendene til disse to i departementsskuffene vil det ikke lenger bli plass til individ- og trosbaserte alternativer. Da kommanderes alle barn inn i den offentlige skolen og de kommunale barnehagene.

Dagfinn Høybråten understreker ved alle korsveier at problemene med å samarbeide med Arbeiderpartiet er partiets holdninger til saker som berører tro og livssyn, og der er Giske og Bekkemellem Orheim «utvekster» i partiet. Utvekster skjærer man som kjent bort.

Jeg lurer

på om årsaken til den nokså skrikende retorikken som til stadighet tas i bruk mot akkurat disse to politikerne, er å finne i Kristelig Folkeparti-ledernes behov for å rettferdiggjøre regjeringssamarbeidet med Høyre. Kontantstøtten var en vinnersak for Kristelig Folkeparti, men prisen for den er høy når den nåværende regjeringen der Høyre er størst, bygger ned offentlig sektor, konkurranseutsetter og privatiserer i et økende tempo. Det er en politikk Kristelig Folkeparti ellers ikke har nedfelt i sitt program.

Og det er vel egentlig ganske grovt når statsministeren som glanskaster hos Aril Edvardsen derved blir knyttet til en beskrivelse av Giske som ytterliggående religionsfiendtlig på grunn av sine standpunkter i politiske saker som det er dragkamp om i det politiske livet?

Skribenten

Jon Kvalbein som er tidligere rektor og skolemann og en ivrig forkjemper for kristne friskoler, brukte forleden sin Signert-spalte i Aftenposten til å minnes den nylig avdøde Carl Fr. Wisløff. Kvalbein sukker over at den kristne høvding Wisløff havnet på sidelinjen i åndskampen fordi han kjempet for Bibelens absolutte sannheter. «Dagens postmoderne åndsklima tåler ikke absolutte sannheter,» skriver han, og avslutter slik: «Vi trenger etterfølgere som frimodig kan formidle troens evige sannheter.»

Slike holdninger, som igjen er på frammarsj i den politiske kristenheten, forklarer kanskje litt.