Ytringens pris

Motstanderne av politisk TV-reklame frykter at partiene vil misbruke ytringsfriheten. Men det er folket de ikke stoler på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE FINNES

overalt, men særlig der det akademiske og moralske finner hverandre. Det gjelder samfunnspessimistene, de som rynker panna i bekymring over at folket stadig utsettes for sterke inntrykk og farlig påvirkning. Nå gjelder det politisk reklame i fjernsynet. Til våren legger regjeringen fram forslag om å oppheve forbudet mot slik reklame. Bekymringen over dette har et bredt spekter: Frykten for «amerikanske tilstander», manipulering, forenkling og pengestyrt politikk. Norge kan bli en såpeopera.

MED STORT

alvor framsettes påstander om at politisk reklame kan føre til misbruk av ytringsfriheten. Til disse menneskene har jeg en nyhet: Ytringsfriheten misbrukes hver dag. I alle medier framsettes kontinuerlig påstander som er manipulerende, unøyaktige, umoralske, unødvendige eller krenkende. Det brukes milliarder på å forføre oss til å kjøpe produkter eller for å fremme budskap som er politiske, religiøse eller økonomiske. Likevel synes det som om folk flest har både vettet og selvstendigheten i behold. Det er bare samfunnspessimistene som tror ytringsfriheten kan være en jomfru. Alle andre vet at den både rommer pornografi og prekener, sladder og kronikker, vås og visdom. Nettopp denne innsikten gjør at folk flest er i utmerket stand til selv å avgjøre hva de skal mene eller tro på.

PÅSTANDEN

om såkalte amerikanske tilstander er bare egnet til å stramme opp smilebåndet. Nordmenn er et traust folkeslag og faller ugjerne for politiske predikanter og skittkastere. Selv om vi i mer enn et halvt århundre nærmest har vært USAs 51. stat, har det ikke satt nevneverdige merker i folkesjela. Ola er Ola og Kari er Kari. Også Ali er i ferd med å bli Ola.

MINST LIKE

merkelig er påstanden om at TV er et så sterkt medium at seerne må skjermes fra farlige politiske budskap. Ja visst er fjernsyn sterke saker: Skuespillerne både går og snakker på én gang. Det var selvfølgelig tryggere den gang Rolf Riktor ledet «Falkeklubben» og Kjell Arnljot Wig elegant flamberte våre politikere. Men den tida er over, og argumentet om mediets politiske potens er bare en omskrivning av et annet formål. Det er redselen for demagogen Carl I. Hagen dette egentlig handler om, altså faren ved å slippe reven inn i hønsegården. Til det er å si at Frp's leder for lengst har fått en prominent plass innenfor gjerdet. Dessuten må Hagen ha samme rett til å framføre sitt budskap som alle andre. Ytringsfriheten forsvares ikke ved å ta ordet fra Carl I. Hagen, men ved å ta til motmæle.

DET ØKONOMISKE

argumentet er det beste reklamemotstanderne har. TV-reklame er dyrt og gir fordeler til dem som har størst ressurser. Men denne ressursforskjellen finnes allerede og springer ut av partienes størrelse og allianser. Høyre og Ap har mest penger fordi de er store partier, men også fordi de finansieres av næringslivet og LO. Hvis TV-reklame krever større valgkampbudsjetter - og det er sannsynlig - vil det være en ulempe for de mindre partiene. Fordi mediene har et ansvar for samfunnets politiske kommunikasjon, vil det ikke være urimelig om denne forskjellen utjevnes på andre måter. Lederen av ytringsfrihetskommisjonen, professor Francis Sejersted, har foreslått å gi partiene gratis TV-tid. Men slikt blir det elendig fjernsyn av. Det beste ville være om TV 2 og NRK fant plass til grundigere politiske debatter, selv om de ble plassert i sendeskjemaenes ytterkanter.

TV-REKLAME VIL

utvilsomt forsterke partienes rolle som aktører på et politisk marked. Budskapet må forenkles, tilpasses de vinder som blåser og ikke provosere for mye. Det fremmer ikke akkurat viljen til å utfordre eller til å foreslå dristige reformer. Likevel er dette en generell utvikling som ikke kan bekjempes med forbud mot bruk av en av flere mediekanaler.

DET ER VIKTIGERE

å bruke krefter på å bekjempe dem som betrakter folket som en enfoldig og manipulerbar offentlighet med bevissthet godt under eget nivå. Det er mye ekte arroganse i slik omsorg.