Ytrings- eller ansvarsfrihet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRITT ORD-PRISEN: Da jeg leste Francis Sejersteds kronikk i Dagbladet på lørdag kjente jeg noe jeg kalte sinne, så bestemte jeg meg for å heve meg over det.

Nå er klokken fem på tre om natten. Jeg har nettopp våknet av en drøm der jeg ble banket opp og tisset på. Jeg våknet med bankende hjerte og smaken av urin på tungen og innså at jeg ikke er sint. Jeg er ikke oppgitt heller. Jeg er redd.

Jeg er ikke egentlig redd for vold. Det er mye skumlere å vite at jeg vil bli kalt sytete når jeg velger å fortelle om marerittet som vekte meg. Hadde jeg pekt på det absurde i at ytringsfrihetsprisen har gått til en kvinne som produserer makkverk på statsstipend, ville jeg blitt stemplet som intolerant. Hadde jeg vist hvordan det som sies om homofile og våre familier i dag er helt sammenlignbart med det jeg hørte om meg selv om min familie fra Arne Myrdal da jeg vokste opp, ville jeg blitt beskyldt for å være mot ytringsfriheten.

Å beskylde den som forsvarer seg mot hatske, personlige angrep for å være en intolerant motstander av ytringsfriheten er helt ødeleggende. Hvis prisen minoriteter må betale for å delta i offentligheten er å akseptere nedverdigende karakteristikker av oss selv og våre familier uten å ta til motmæle, da er det ikke mange av oss som kan betale.

Hvis ytringsfriheten skal utvides slik at den gir rett til å ytre seg hensynsløst uten å bli påført dårlig samvittighet etterpå, da er vi mange som ikke lenger kan si noe. Jeg mistenker at Fritt Ords styreleder ikke egentlig syns det er noe tap.