- Ytringsfrihed bør finde sted

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Større ytringsfrihet

  • Den innstilling ytringsfrihetskommisjonen i går la fram til endring av Grunnlovens paragraf 100 er i seg selv et enestående lesestykke. Sjelden vil en av Norges offentlige utredninger kunne føre til en så betimelig lovendring og gi den offentlige debatt et slikt løft. I framtida er det ingen grunn til at den skal styres av saker som tilfeldigvis preger øyeblikket. Utredningen gir den kommende debatten historisk og filosofisk fundament.
  • Til kommisjonens mandat hørte blant annet en revisjon av Grunnloven, slik at den omfattet andre ytringer enn den «trykkefrihed» som nå nevnes. Kommisjonen skulle også avklare paragrafens forhold til andre lovbestemmelser, og aktualisere den i forhold til dagens mediesituasjon.
  • Resultatet er blitt en bredt anlagt gjennomgang. Mens den alminnelige debatt om ytringsfriheten ofte nøyer seg med å slå fast at ytringsfriheten er et gode, har kommisjonen stilt spørsmålet hvorfor den er et gode, og begrunner ytringsfriheten i tre prinsipper: sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet.
  • Borgerne i en fri stat trenger ytringsfrihet fordi sannheten bare kan nås gjennom meningsutveksling, der framsatte påstander korrigeres i møte med andre meninger. Et demokrati trenger ytringsfrihet fordi åpenheten omkring viktige samfunnsprosesser er en forutsetning for et fungerende folkestyre. Og ytringsfriheten trenger «det myndige menneske» for å artikuleres, forsvares og benyttes i sannhetssøking og demokratibygging.
  • I sitt lovforslag understreker også kommisjonen statens ansvar for å gi borgerne reell ytringsmulighet. Den må støtte og sikre de samfunnsinstitusjoner som bærer det offentlige rom: skoler, universiteter, kunst, presse og medier. Dermed løftes debatten fra det tradisjonelle utgangspunkt: Hvordan kan ytringsfriheten begrenses for å beskytte andre institutter? I stedet blir spørsmålet nå hvordan ytringsfriheten kan utvides og styrkes.
  • I drøftelsen av så vel begrensinger som utvidelse spør kommisjonen hva som best tjener de tre prinsippene som bærer ytringsfriheten. Resultatet blir en rekke forslag som er til å glede seg over: Injurielovgivningen bør endres, slik at ingen skal kunne straffes for en usann påstand om den er framsatt i «aktsom god tro». Blasfemiparagrafen foreslås opphevet. Offentlighetsprinsippet styrkes med opprettelse av et eget klageorgan. Kildevernet sikres. Kommisjonen advarer mot å forby identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte.
  • Presseorganene spilte en stor rolle for opprettelsen av kommisjonen, men vi må vokte oss for å betrakte dens innstilling som en «presselov». Den er noe langt mer. Kommisjonen har ikke falt for fristelsen til å benytte juridiske og historiske prokuratorknep, men modig, klart og framtidsrettet tatt tak i det store, omfattende og livsviktige felt som heter ytringsfrihetens nødvendighet, betingelser og konsekvenser. Og vi i mediene har et særlig ansvar for at dette nivå beholdes i den kommende debatten.
  • Den oppgaven hviler også på politikerne. Kommisjonens innstilling stiller store krav til adressatene: justisminister og kulturminister. De har ansvar for at den ikke males i stykker mellom særinteresser og partimarkeringer på sin vei til Stortinget. Politikerne har her en sjelden anledning til å vise at de er «myndige mennesker».