Ytterst pinsamt

«Han vågar inte, Göran»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med bare forberedende i psykologi er det vanskelig å redegjøre for hva som skjedde inni meg da prinsessemann Ari Behn var gjest i Skavlan på svensk TV1 fredag kveld. Jeg ble et ubekvemt vitne til noe jeg ikke ønsket å overvære. Følelsen toppet seg da Behn, henvendt mot Sveriges tidligere statsminister Göran Persson, besvarte spørsmålet om hvorfor Carl-Erik Grimstad ikke ville møte ham i debatt.

– Han vågar inte, Göran. Mellom «inte» og «Göran» var det en liten kunstpause akkurat så lang at Behn kunne snu seg i stolen og se direkte på Persson.

Hvorfor jeg opplevde dette som «mycket pinsamt», kan ha flere årsaker. Kanskje var det den familiære tonen, at han var på fornavn med en eksstatsminister som med årene ble så pompøs at det måtte en norsk «trevlig» Fredrik Skavlan til for å tine ham opp. Herrene Behn og Persson kjenner hverandre fra atskillige tilstelninger og er sikkert på fornavn når de møtes. Men foran et svensk og norsk millionpublikum blir det liksom litt annerledes. Svensker er både lydige og høflige. Årtusenlang erfaring som forpaktere i et land med adel og sosialdemokrater på kongelig nivå har lært dem takt og tone. Og selv norske tv-seere, som har mindre påtvunget dannelse og dermed tåler større doser frimodighet, oppfattet nok dette som en litt for kjekk tone. Vi lar oss jo helst representere av Jonas Gahr Støre, som alltid opptrer ytterst korrekt. Hadde Behn enda sagt «Persson». Eller bare: «Han vågar inte».

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen grunn til min plutselige forlegenhet er nok at Ari utfordret min smule begeistring for ham. Han er jo festlig når han først kaster seg inn på arenaen. Han har så mye kapital av ymse slag, i tillegg til sjarm og mot, at det er naturlig at tabloider av alle sorter rydder rikelig med plass til ham. Det var tydelig at han følte seg som en folkets seierherre mot «tråkmonsen» av en tidligere soussjef ved slottet. Men det var litt for tydelig. Det var «too much», som det heter over hele verden.

Det utslagsgivende, det som fikk det til å vende seg i magen min, var Aris intense ønske om å «tala svenska». Jeg kjente tilløp til det samme ubehaget da Fredrik Skavlan satt alene med Göran Persson og Anitra Steen. Også Skavlan måtte oversette et og annet ord for den svenske «publiken». Men han holdt seg klart innenfor marginen. Han tydde til svensk bare der det var helt nødvendig. Han framkalte ikke husmannsfølelsen hos oss «norrbaggar». Og etter reaksjonene å dømme, er svensker sjarmert av norsk språk og væremåte, på samme måte som vi lar oss sjarmere av ekte svensker. Det er mulig Ari har bedre forutsetninger enn de fleste for å være halvekte svensk. Moss ligger jo ikke langt fra Sverige. Derfra har han utvilsomt beveget seg over grensen i hyppige raid. Han er i det hele tatt så grenseoverskridende at han kunne trengt en kritisk soussjef til å hviske seg noen ord i øret fra tid til annen.