Zooom, zooom, zzzzzz

Bilene som bare rånere og stadig færre amerikanere ville ha, kjører inn i solnedgangen. Nå skal staten styre, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kromgriller, halefinner, hvite dekksider, V-åttere, vindusheiser og monster-SUVer har alt sammen vært symboler på Amerikas store stolthet: bilindustrien i Detroit. Chevy, Ford, Chrysler, Buick, men framfor alt Chevy. Drømmen om det gode, raske liv på hjul lever videre i NASCAR, billøpene som også har fått sin egen politiske kategori som «NASCAR-pappaer», der modifiserte gatebiler med skjørt og heldekkende reklame kjører mange hundre runder på baner med bare venstresvinger.

En gang jeg kjørte gjennom bo-trailerland i East Kentucky, måtte jeg stanse og stirre på et hus på en bakketopp der det store stuevinduet med utsikt var formet som Chevy-symbolet. Den gylne logoen var lenge verdens best kjente varemerke ved siden av Coca-Cola. Chevylogoen finnes i et utall varianter som smykker, penner, klokker, serviettholdere og solbriller. Den preges inn i og på klær av tøy og skinn, sko, støvler og paraplyer. Den signaliserer frihet, bevegelse, tilhørighet og bil. Den er et ikon for en kultur som står på avgrunnens rand.

For amerikansk bilindustri er det bare en ting som er klart om framtida: den vil bestå av mindre selskaper med færre ansatte som vil lage færre og mindre biler som er svært forskjellige fra monstrene som nå har kjørt hele den amerikanske bilindustrien i grøfta.

Advarselen kom tidlig på 1960-tallet da Ralph Nader skrev boka «Unsafe at any speed» om amerikanske biler og bilindustrien der han blant flere modeller hengte ut Chevys Corvair og Fords Edsel. Nader dokumenterte at profitt og aksjeeiernes utbytte totalt overtrumfet hensynet til kjøperes og alle andre trafikanters sikkerhet. Alle forslag om bedre sikkerhet i bilmodellene ble (i noen tilfeller bokstavelig talt) skutt ned enten det handlet om fjæring, støtdemping, bilbelter, airbags, glass som pulveriseres, rattstammer som knekkes ved kollisjoner, sikker plassering av bensintanken, motorer montert slik at de skyves under bilen og ikke knuser knærne til sjåfør og passasjer, og så videre i det uendelige. Industriens kjøpte og betalte menn i Kongressen saboterte alle forsøk på reguleringer.

Slik gikk det år etter år mens de samme ubrukelige modellene bygget på gårsdagens teknologi ble utstyrt med ny maling, krom, grill, finner, ikke-finner, runde lykter, firkantete lykter og annet tull som kunne brukes i gigantiske reklamekampanjer der brystfagre damer alltid formidlet det samme, underliggende budskapet: Det er naturens lov at en vellykket, forplantningsdyktig mann skifter bil annethvert år. Bilindustriens reklamefolk solgte ikke biler, de solgte drømmer og forestillingen om «The American way of life».

Når sosiologene og antropologene for alvor setter tenner i denne teknologiske juraperioden, vil de finne at bil-sivilisasjonens høydepunkt (eller barbariet som den gradvis vil bli sett som) var 1950-tallet som så stolt er kalt «Det amerikanske århundre».

Da slingret og duvet metallflakene med hvite dekkvegger av gårde drevet av grovbygde V-8 ere som slukte to liter bensin på mila. Ti kromkosmetiske Chevy-generasjoner seinere rammet oljekrisen etter Yom Kippur-krigen i 1973 disse uhyrene rett i bensintanken. De sto i lang kø foran tomme stasjoner og spredte frykt i nasjonen. President Jimmy Carter lovet å gjøre USA uavhengig av importert olje, og fikk Kongressen med på et krav om at nye modeller måtte klare seg med en liter på mila.

Det gjorde V-6 motoren populær, men Ronald Reagan fikk kjapt opphevet reguleringen da han tok over i 1980, og banet veien for den neste store skandalen som var en spesiallov for «lett lastebil», gjerne med en ny, tørst V-8 Det åpnet markedet for det som etter hvert ble SUV-enes inntogsmarsj og som nå like før sammenbruddet, hadde gjort enhver spedbygd soccer-mom med villa i forstedene til sjåfør av en metallhaug på størrelse med en tanks fra Den andre verdenskrigen.

Nå er det slutt, og vesle SAAB i Trollhättan går trolig med i dragsuget dersom ikke den svenske Høyre-regjeringen i løpet av det neste halve året også finner ut at den egentlig er sosialistisk og tilhenger av at staten skal gripe inn for å redde arbeidsplasser som trues av kapitalistiske kollaps.

Det gjorde selv George W. Bush før han dro tilbake til Texas. Barack Obama holder nå et desidert finneløst Detroit flytende med airbager fylt av titalls milliarder grønne dollars, slik at vrakrestene fra drømmekrasjet kan berges over i en grønnere, hybrid, elektrisk og brenselscelle framtid. Zooom, zooom, zooom.