Den balsamerte ulven

Fredric Drums onkel, Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen, opplever at fiskestanga hans blir skutt i fillebiter mens han drar opp en fjellørret. Men herrene Drum og Olsen og turkameratene, politietterforskerne Krondal og Ungbeldt, har flere mystiske hendelser i vente.

- utdrag fra Gert Nygårdshaugs roman

Fredric Drums onkel, Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen, opplever at fiskestanga hans blir skutt i fillebiter mens han drar opp en fjellørret. Men herrene Drum og Olsen og turkameratene, politietterforskerne Krondal og Ungbeldt, har flere mystiske hendelser i vente.

(...)

«Jævla ulvesvin!» Krondal hyttet iltert opp mot bergkammen. «Ikke rart det ikke finnes sauemøkk her!»

«Jammen var den nær, gett,» sa Fredric. «Men se her, karer!»

Han lyste inn mellom grenene på det veltede treet, og der lå Skarphedin Olsens fiskeveske, håv og restene av fluestangen, hvilket stort sett bare var korkfestet og snellen; Ungbeldt nikket, Arthur Krondal presset leppene sammen i en bister mine.

«Det var som faen!» Sjefen tok veske, håv og restene av fluestangen og småsprang nedover stien, ned mot bålplassen der han slengte alt på bordet.

«Vekk idioten!» hveste han til Fredric og pekte mot koia.

«Nei,» sa Ungbeldt rolig. «La mannen sove traumet ut til han våkner. Ellers kan det bli verre. Nå kan vi heller ta en liten titt på restene av slangen som hveste, med andre ord herr Olsens fiskestang; en stang som i fluefiskerkretser ofte blir benevnt som slangen fordi den hveser i slenget.»

«Verre!» snerret Krondal. «Kan en såkalt hyggelig fisketur starte verre. Joggu sa jeg traume, og du snakker jo hele tiden i lignelser!»

«Hva mente du med såkalt, Arthur? Det er faktisk andre gangen du benevner ferien vår som en såkalt fisketur," sa Ungbeldt lavt mens han nøye studerte restene av fluestangen i lyset fra lommelykten; det hadde vært et prakteksemplar av en Vangen 609 Green Vision, en stang med ekstrem rask progressiv aksjon, laget av en større andel grafitt som ga stangen opptil 60-70 prosent mill. psi, tippet han der han gransket splintene overfor korkfestet; bruddstedet lå ca. 10 centimeter fra festet, et umulig sted å knekke en grafitt/karbonstang på, om den ikke ble utsatt for ekstreme krefter.

«Det må jo for pokker bli en såkalt fisketur, slik som dette har startet!» gryntet Krondal og grep etter lommelerken. «Men -hva i svarteste…!» Han holdt lerken opp, veiet den, ristet den, skrudde av korken og luktet. «Nå går det over alle bredder! Var ikke denne lerken så å si tom da vi gikk herfra for knapt ti minutter siden? Hva? Nå er den pinadø meg smekkfull igjen! Hvem er det som ikke er gal av oss fire nå, gutter?»

«Pussig,» sa Fredric, tok flasken og nippet en liten slurk. «Jeg mener også at flasken nesten var tom. Nå er den stapp full av god armagnac igjen, gett.»

«Artig sted, denne Vondalen du har tatt oss med til, Arthur,» sa Ungbeldt. «Skarphedins stang er med stor sannsynlighet truffet av et prosjektil. Jeg la nemlig merke til noen ørsmå, blanke prikker på Skarphedins hake og høyre hånd da jeg trakk ut grafittsplintene, sannsynligvis partikler fra et mantlet prosjektil. Jasså, er lommelerken blitt full igjen, kunne jeg få smake en liten slurk?»

Med et blikk knapt noen ved Kriminalpolitisentralen på Etterstad ville ha tilkjent sin alltid like sindige sjef, rakte Krondal Ungbeldt flasken.

«Smaker stadig bedre,» nikket Ungbeldt.

Klokken var nå blitt nesten to, den mørkeste tiden på natten; fra bordet kunne de såvidt ane konturen av tømmerkoia som lå knapt tyve meter unna, derfor kunne de heller ikke skimte den skyggen som nå dukket opp bak den gamle furukraggen og nærmet seg bordet bakfra, fra en vinkel utenfor deres synsfelt slik de satt plassert der og da; skyggen nærmet seg bordet sakte, sammenkrøpet, listende, med en kniv i høyre hånd løftet i brysthøyde, en mannsskikkelse, han var tett bak Krondal, så stanset han et lite øyeblikk; og hadde Fredric Drum eller Peder Ungbeldt rettet strålen fra lommelykten mot personen akkurat da, ville de ha sett et infamt smil i et lite vakkert ansikt, men lommelykten lå midt på bordet med strålen rettet mot en lommelerke og skjeftet av en fluestang; samtalen de tre imellom hadde stanset opp og for en stund trolig erstattet med dunkle og særdeles uklare tanker omkring en fluestang som muligens var truffet av geværkule og en lommelerke som ubetinget hadde fylt seg selv opp på ny; i denne litt beklemmende stillheten kjente plutselig Arthur Krondal et kraftig grep om nakken i samme sekund som en skygge, en arm fløy innover bordet og plantet en kniv i bordplaten der den ble stående og dirre rett foran strålen fra lommelykten.

«Tylle i dere armagnac kan dere, gutter, men ikke faen om dere gidder å sløye fisken min! Pigg av sted og sløy fisken, Fredric, og det på røde rappen før den råtner, og se for fanken til å få fyr på bålet, for her trengs lys i mer enn en forstand!»

Skarphedin Olsens skikkelse trådte frem, bandasjene på haken og hånden var tatt av; de småprikkete sårene etter grafittsplintene gjorde ikke ansiktet hans spesielt tiltalende, men det var ikke bare sårene som ga et visst inntrykk av mangel på estetisk utstråling, det var også noe annet; dette merket Ungbeldt og nevøen ganske straks; KRIPOS-sjefen derimot var fremdeles i tilnærmet apatisk tilstand etter det totalt uventede og sjokkartede grepet han for noen sekunder siden hadde kjent rundt nakken; slik ble han sittende en god stund, en tanke sammensunket med små, spastiske rykninger i munnvikene, mens Fredric Drum straks rykket onkelens kniv løs fra bordplaten og gikk i gang med å sløye storfisken; Ungbeldt ristet på hodet, men blunket megetsigende til Skarphedin før han sanket sammen en anselig haug tørrkvist, never og kubber som han satte fyr på og snart brant bålet lystig; Skarphedin hadde plassert seg rett overfor KRIPOS-sjefen som nå stirret på etterforskeren med et olmt blikk.

"Hva fanken er det du driver med, Olsen?" spurte Krondal behersket rolig. "Er du klar over at du ser ut som Styggen sjøl der du sitter?"

«Meningen det, ja. Og Styggen kommer til å bli enda styggere om ikke min meget avholdte og kjære sjef, som jeg i alle år har hatt full respekt og tiltro til, og som jeg ikke under noen omstendighet, uansett hvor prekære situasjonene har vært, har mistenkt for å ha hatt manglende dømmekraft, og som er den perfekte leder for en gjeng politifolk av svært ulikt kaliber virrende rundt på den gyselige røde linoleumen i korridorene der nede på Etterstad, det skal du ha, Arthur, men: Styggen du nå ser sittende rett overfor deg i det lite flatterende lysskjæret fra bålet kommer til å anta langt uhyggeligere dimensjoner, om du ikke øyeblikkelig, og da mener jeg her og nå, i denne lyse julinatt, forteller oss den egentlige hensikten med denne fisketuren!»

Krondal kremtet, men blikket hans vek ikke fra Skarphedins; disse to mennene kjente hverandre svært godt og kunne tillate seg å måle og veie hverandre i tanker og ord, uten skrupler, uten maniert forstillelse, uten prestisje og i en tone fullstendig fri for karrieristiske motiver, hvilket var noe uvanlig innen politietaten; nå satt de altså der og målte hverandre, Krondal skjøv etter hvert lommelerken bort til Skarphedin som sendte den videre til Ungbeldt som akkurat da, etter en svært vellykket båltenning gjespet langt mens han stadig studerte de oppflisede restene etter en Vangen 609 Green Vision fluestang.

«Fisken din, onkel,» sa Fredric. Han kom opp fra elven og holdt frem den sløyde og grundig vaskete ørreten.

«Onkel meg her og onkel meg der,» freste Skarphedin. «Stapp buken full av kjørvel og finraspet einer sammen med en god klatt Dijon-sennep, pakk den i folie og legg den i glørne. Trenger jeg fortelle deg dette, gutt! Jeg er sulten som en ulv!»

«Ulv,» hveste Krondal, knapt hørlig.

«OK, OK, Arthur. Jeg kan fortelle det jeg definitivt vet, så får du imens tenkt deg litt om slik at nevronene dine kan harmoniseres til en fornuftig utredning om visse bakenforliggende motiver.» Skarphedin dultet til Ungbeldt som nå gjespet for fjerde gang og lot til å ha mistet interessen for karbon/grafittsplinter. «Hold deg våken nå, din pultost! Punkt 1: Vi to, altså Peder og jeg har faktisk skjønt at dette ikke bare skulle dreie seg om en koselig ferie/fisketur a la Gutta På Tur etter Hjeltnes, Brimi og idrettsbroiler-metoden. Du drar ikke med deg - unnskyld min medfødte mangel på beskjedenhet - to av dine beste etterforskere fra Oslo hit opp til en øde fjelldal mens staben på Etterstad har pultene fulle av uoppklarte saker, selv om det er ferietid; det er faktisk andre der nede som akkurat nå har større behov, for ikke å si krav på en ferieuke langt mer enn Peder Ungbeldt og meg, dette vet du forbannet godt, bra du nikker nå, Arthur. Altså: Du har foreløpig valgt å skjule noe for oss. Punkt 2: Det ble avfyrt et rifleskudd inne på myrene i dag temmelig nøyaktig klokken 19.03. Dette skuddet traff der dere vet, Peder har allerede dedusert visse fakta; skuddet skjedde i nøyaktig samme øyeblikk som jeg fikk en større ørret på kroken, jeg fikk den i land, liggende, igjen helt korrekt, kjære Peder, og jeg knekte nakken på rusken slik at det dryppet gjelleblod ned i ørene mine, men gjelleblod og slim på hake eller i øret er saken fullstendig uvedkommende; det som ikke er uvedkommende er at personen som skjøt, ikke skjøt for å drepe, men for å skremme; han befant seg sannsynligvis i en tett bjørkehól knapt 100 meter fra der jeg sto og etter hvert altså lå, og fra dette holdet, med en god rifle med kikkertsikte skulle han uten problemer ha kunnet truffet meg rett i pannevorten, en vorte jeg for øvrig svært gjerne skulle blitt kvitt, men helst ved hjelp av andre kirurgiske apparater enn bly og mantel. Punkt 3: Hverken Ungbeldt, min unge nevø eller jeg akter å vandre omkring i disse naturskjønne og fiskerike omgivelsene - se for pokker til å få lagt fisken i den glohaugen til venstre i bålkanten, da Fredric! - vi akter altså ikke å gå her inne og bli iakttatt, for ikke å si beskutt av årsaker vi ikke har den ringeste anelse om, mens vi vet at vår høyt aktede KRIPOS-sjef besitter kjennskap om noe vi ikke vet, og hvis motiv for denne standhaftige tausheten omkring denne kunnskapen akkurat nå synes å være særdeles illevarslende, har jeg uttrykt meg tydelig nok? Vel, da er vi kommet til det foreløpig fjerde og siste punktet. Punkt 4: Ved å arrangere min lille enakter der publikums diagnose kunne stilles som traume, sjokk, eller temporær utilregnelighet som følge av en episode alle forsto hadde sterke ingredienser av dramatikk i seg, ble jeg plassert på brisken og sovnet straks; mitt motiv for dette enkle skuespillet der søvnen slett ikke var søvn, men en årvåken og særdeles skjerpet tilstand, hadde den edle hensikt at nå ville, nå måtte herr Arthur Krondal ut med historien om fisketurens egentlige motiv, fortalt til dere her ved dette bordet mens jeg tilsynelatende sov meg til fornuft igjen; isteden sto jeg og lyttet ved koieveggen i håp om å få høre Krondals oratio recta, men der forregnet jeg meg grundig, der forregnet jeg meg grundig, Arthur! du fortsatte pinadø med snakk rundt grøten, du ivret etter å servere armagnac idet du proklamerte oss alle, inkludert deg selv for halvsprø; du lot ikke til å ville åpne den minste flik for den forklarende innsikt du nå skylder oss angående motivet for denne såkalte fisketuren - ditt uttrykk - som heller ikke Ungbeldt kunne unngå å stusse over. Takk for velvillig gehør så langt, men nå er jeg alvorlig forbannet, og dessuten så inn i helvetes sulten, har du fått orden på nevronene i tankespinnet ditt, Arthur? se, nå lysner det av dag, gutter, Ungbeldt, er du våken? snart kommer Fredric med maten, kjenn den duften!»

Et djevelsk flir bredte seg over Skarphedins ansikt idet han tok en slurk av lommelerken som lenge hadde stått urørt på bordet; dette fliret kunne tildekke alt fra apoplektisk raseri til evforisk lunhet, dette visste alle som hadde arbeidet i Skarphedins team over en viss periode; nå var smilet der, og sannsynligvis rommet etterforskerens smil denne meget tidlige julimorgenen en kombinasjon av begge disse elementene; denne tolkningen streifet Krondal og den skulle vise seg riktig, KRIPOS-sjefen reiste seg rolig fra bordet der han hadde sittet temmelig lenge, gned nummenheten fra skinkene og ruslet noen runder rundt bålet som nå var blitt til glør; Fredric Drum var i ferd med å dandere fisken fordelt på fire papptallerkener, Krondal stakk nesen ned mot en tallerken og nikket anerkjennende.

*

«Jeg kjenner lysets krydder strømme inn i meg, for en herlig duft, jeg minnes, eller minnes jeg ikke? hvor har jeg vært i alle disse årene, stengt inne? i en mørk kjeller? nå er det bare lyset og disse vidunderlige lydene som lever inne i meg, kommer mot meg fra alle kanter, naturen, men er det lyder? det er en lyd, den er sterk og jeg hører den om natten og da blir jeg så glad og trygg, jeg minnes, eller minnes jeg ikke? i det trange kammeret under jorden, under sanden og heten, under ørkenen der jeg bodde i tusener av år, eller var det bare et sekund? nå sitter jeg i det Skapte og ser, i dette vidunderlige lyset; trollbær har jeg spist, spyttmengden øker, det var en brennende følelse i munn og svelg, kvalm, omtåket, trollbærenes jordstengel, kvalm, pustebesvær, lammelse av åndedrettet og stans i kretsløpet; slik blodet synger i meg nå! eller var det sevenbom-gresset av Juniperus-slekten jeg spiste slik at huden ble betent og tørket kjøttet inn til benene? gressets spisser inneholder sabinol slik at urinen blir blodig rød, engsoleie også, Raninculus, nesten lik trollbær og sevenbom; hvem kan tilgi meg her jeg sitter i dette svevende lyset? ingen, jo alle! se pennen min, hvordan den lykkelig flyr bortover arket og fyller sidene!»

*

«Gutter!» sa Arthur Krondal uvanlig høyt. «Kunne vi innta dette utsøkte måltidet først, uten ytterligere inkvisisjon, så skal dere få historien; la meg bare innledningsvis få si at min handlemåte hittil har vært preget av de beste hensikter, jeg ville bare gi dere i hvert fall en dags bekymringsfri ferie; dessverre skjedde denne episoden oppe på myrene der vår godeste Skarphedin var involvert, likevel ville jeg ikke fortelle Ungbeldt og unge Drum noen ting som helst før herr Olsen igjen var vel restituert, hvilket han nå til de grader virker å være. Takk. Skal vi spise?»

«Din sleipe kjøter!» hveste Skarphedin. «Akkurat nå snakker du som en prest.»

«Du smiler fremdeles, Olsen!» repliserte Krondal og satte seg tilbake på plassen sin.

Mennene åt i taushet mens solen steg opp over Gråfjellene i øst; Peder Ungbeldt virket nå uvanlig våken og kvikk, såpass kvikk at han ubedt løp ned til elven for å hente vann til drikke, lappspurv og gulerle morgenkvitret i bjørkeliene omkring; Fredric Drum smattet høylytt slik kokker skal og bør gjøre mens han stadig kikket på sin onkel for om mulig å få et anerkjennende nikk angående maten han hadde tilberedt og servert; et slikt nikk uteble, isteden satt Skarphedin og stirret ut i luften, opp mot bergknattene på andre siden av elven, fremdeles med dette infernalske, uutgrunnelige smilet fastfrosset i ansiktet mens han fra tid til annen tørket fiskefett fra sårskorpene på haken.

«Vargbergene,» sa han rolig. «Store Vargberg og Lille Vargberg. Det var vel fra Lille Vargberg ulven ulte i natt. En vakker, melankolsk strofe. Det var en utsøkt fisk, Fredric, perfekt grillet.»

«Du har lest kartet, skjønner jeg,» gryntet Krondal.

Deretter reiste han seg fra bordet, gikk bort til koieveggen der han rotet lenge i ryggsekken før han fant en stor, brun konvolutt; denne konvolutten slengte han på bordet foran de andre.

«Dere får studere disse bildene, gutter; pris dere lykkelig for at det bare er bildene dere får se, jeg har nemlig sett originalene!»

Ungbeldt rynket pannen, Skarphedin rev opp konvolutten, borte var smilet; to fargefotografier i A-5-format ble tatt frem og lagt på bordet, bildene viste samme motiv, men tatt fra to forskjellige vinkler. Fredric, Ungbeldt og Skarphedin stakk hodene sammen og stirret på bildene.

«Hva i svarteste er dette!» utbrøt Skarphedin.

«En menneskearm, det er ikke vanskelig å se, det som ligger ved siden av minner om et eller annet indre organ,» mumlet Ungbeldt.

«Nettopp,» sa Krondal stille.

Fotografiene viste en arm skåret over omtrent midt mellom skulderledd og albue, ved siden av armen lå en blodig klump på størrelse med en tomat.

Krondal reiste seg og ble stående med ryggen mot de andre.

«En menneskearm og et sauehjerte. Disse uhyggelige kjøttstykkene ble funnet her, akkurat her på dette bordet for temmelig nøyaktig en måned siden. De ligger nå i fryserommet ved Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet.»