Det hvite beinet

Oversetter: Tone Formo.

Hele dagen kommer det tydelige forvarsler, men de overser dem.

De kommer aldri til å innrømme at de sviktet. Når de senere gjenkaller disse timene i erindringen, føyer de til forutanelser de ikke hadde, og sier med stemmer fulle av overbevisning: «Jeg kjente det på lukten.» For hvordan kan det ha seg at de ikke gjorde det?

Visst er de opptatt med å bestemme Molds navn, mne ikke alle sammen, bare de fem største hunnene. Og ikke hele tiden heller. Innimellom går de ned til sumpen for å beite og drikke, og matriarken tar seg til og med en blund og må vekkes utpå ettermiddagen da de tilkaller Mold og erklærer i kor: «Fra denne dag og i all evighet skal Mold hete Hun Spotter!»

«Nei,» sier Mold, lamslått.

«Hun Spotter!» trompeterer de. «Hun Spotter!».

Mold slår ørene mot halsen. «Nei.»

Hunnene dulter til hverandre, henført av alt bråket. Snablene skjærer gjennom strimene av sollys som faller inn mellom febertrærne, og de brøler igjen: «Hun Spotter!». Og siden ingenting skjer - ingen brå forandring i været, ingen som faller død om - anser de at sola har gitt sitt bifall.

Mold snur seg og går mot sumpen. Halvveis ned skråningen gir det visne beinet etter som for å demonstrere at navnet som hun hadde ventet seg, ville passet bra. Men ikke dette. «Hun Spotter!» - stemmene deres har en klang av overraskelse i seg. De roper henne tilbake; enten det, eller så stusser de over at hun bekrefter navnevalget så fort. Hun strammer seg opp og går langsmed strandkanten. Foran henne løper en bavian og plukker bein. Overalt ligger det beinrester, de fleste er grå og knust og gjennomboret av billehull. Hun tar et stykke av en hodeskalle og holder det mot halsen. Det er ikke verdt å tenke på alle de navnene de kunne ha gitt henne i stedet. Til og med Hun Snubler - navnet hun hadde kviet seg for - hadde vært bedre; det ville i det minste ha passet.

Hvorfor hadde hun latt Høytid bestige seg? Hun visste jo det kom til å ende med at hun mistet fødselsnavnet sitt. Slik hun ser det nå, var det en slags sinnsforvirring som hadde rammet henne; den samme sinnsforvirringen som hadde kommet over ham - men hva risikerte vel han? En hann kunne bestige hundre hunner og likevel beholde navnet sitt så lenge han levde.

«Det er fordi hanner alltid forblir unger,» sa Hun Snøfter med sitt vanlige gravalvor da Mold først begynte å stille spørsmål ved skikken å omnavne hunner. Dette var dagen etter at Mold hadde gjenvunnet fatningen, og Høytid var vendt tilbake til sitt omstreifende eneboerliv.

«Min kjære Mold,» sa Hun Ser og dreide det digre hodet mot henne, «grunnen til at en hann ikke forandrer navn, er at en hann ikke blir forandret.»

Hun Ser er matriarken i Hun S-familien. Hun er den største hunnen på denne siden av Det store vannet, men hun er eldgammel og det synes. Midt i en tale kan hun falle i staver over en eller annen fornærmelse hun ble utsatt for en gang i tiden, og talen forsvinner i rasende utbrudd, forlangender om unnskyldning, og røsking i busker som hun ikke engang kan ete fordi jekslene er altfor nedslitt. Sansene hennes er svekket. Alle, selv de minste ungene, vil snu seg etter en fremmed lyd, men der går matriarken og værer til feil kant. Helt uten foranledning kan hun trompetere: «Hvem?» og «Snakk høyere!» uten spesiell adresse. Hun presenterer seg for sine egne familiemedlemmer. «Jeg tror ikke jeg har hatt den fornøyelse,» sier hun. Eller hun sier: «Deres ry løper Dem i forveien.»

«En hann,» fortsatte hun nå - og for øyeblikket var hun klartenkt og myndig - «er bare graveren. Du er den som blir utgravd. Du er den som forandres. Og vet du hvordan du forandres?»

«Jeg har en nyfødt-tunnel inni meg.» Dette mumlet hun i formelt tonefall, men lavt. Selvsagt visste hun det, men «forandret» var slett ikke hva hun var. Da var kvestet nærmere sannheten.

«Hvilket gjør deg-,» lirket Hun Ser.

«Innhul.»

«Innviet!» trompeterte matriarken. Hun så triumferende på de andre som om Mold hadde svelget agnet, men med ett ble hun alvorlig igjen og la til: «I hele Riket er det ingenting mer hellig enn en nyfødt-tunnel.» Hun så ned på Mold over de imponerende støttennene. «Erklær deg!» befalte hun.

«Mold,» sa Mold og senket hodet. Hun ble brydd når hun så tegn på svekkede evner. «Jeg heter Mold.»