Fri

Utdrag fra boka

Utdrag fra boka

Vinteren kom med nyåret. Det er ofte slik på Nordmøre, regn og blankhålke i romjulen, mens sneen og kulden kommer i januar. Julie sitter i bussen og forsøker å finne følelsen av at hun er på vei hjem. Men det er ikke slik, kan aldri bli slik mer. Storvik er hjemme bare i drømmene hennes. Bussen snegler frem gjennom snedrevet, mørke utenfor, en tett søvndyssende varme inne i bussen, lukt av fuktige klær. Hun sitter alene, det er få mennesker med i dag, ingen hun kjenner godt nok til å innlede en samtale med. Det gir henne ro til alle tankene som myldrer frem hver gang hun er på vei til gården. Alle spørsmålene, alt som blir smertelig levende igjen, alle minnene som vekkes til live, de gode og de vonde.

Til sommeren er det fem år siden hun reiste herfra, fem år siden hun ga avkall på det som hadde vært livet hennes, og det er ti år siden hun skjøtet gården over på Solveig og Jostein. Hun gjorde det ikke med lett hjerte, men minnet om alle årene hun og Jørgen gikk her som noe nær ulønnete tjenestefolk for hans foreldre, ble bestemmende for henne. Dette skulle de unge få slippe å gjennomgå. Og de fikk overta på rimeligste vilkår, det vil si at de overtok gården fritt, riktignok også med en del lån, men med buskap og redskap, innbo og løsøre, slik skikken hadde vært på bygdene. Hun fikk skrevet ned et forbehold om at de andre barna en dag skulle få velge ut et par gjenstander fra barndomshjemmet, den dagen de selv stiftet bo. Selv skulle hun ha alle naturalier til eget bruk fra gården. Hun forlangte ikke egen ku i fjøset, men en sau og to lam slik at hun kunne ha litt ekstra kjøtt på stabburet som hun kunne ta av uten å føle skyld ved det. Hun fikk også med en klausul om at Jostein skulle tre støttende til når det ble ekstra utgifter med de to yngste. Konfirmasjoner, skolebøker, utgifter utenom det daglige. Hvis hun skulle reise bort fra gården for lengre perioder, skulle Jostein utbetale henne hundre kroner i måneden.

Etter at hun kom på kåret, begynte hun å ta imot søm for betaling. Det var det eneste som kunne gi henne kontanter hun selv kunne disponere. Hun så seg ikke råd for å gå til Jostein hver gang hun manglet rede penger til påkommende utgifter.

Snart kom de til henne fra hele grenda, ja, selv inne fra Øra kom de. Hun sydde stasklær og hverdagsklær, skoleklær til barna, før jul og 17. mai, ved konfirmasjoner og brylluper, hadde hun så mye å gjøre at hun måtte ta nettene til hjelp. Selv om det ikke ble de store inntektene, ble det til det nødvendigste på butikken, klær og sko til barna, til en bytur i ny og ne. Men først og fremst ga det henne en følelse av uavhengighet, av ikke å være de unge til byrde. Alt sømarbeidet medførte at hun ikke fikk tid til å blande seg opp i det daglige arbeidet på gården. Der var det Astrid som stilte opp, slik hun alltid hadde gjort, for foreldrene så lenge de levde, for Julie og Jørgen. Hun fikk Julie på bena da Jørgen døde, uunnværlig hadde Astrid vært for denne familien, ulønnet, uselvisk var hun der for dem, det var en selvfølge for henne at hun også skulle være der for de unge.

Solveig hadde fått full post i skolen allerede første høsten etter bryllupet. Julie vet at det ble skumlet om at det var galt at Solveig, datter av Hallgrim Ås, stornazisten i bygda, skulle være oppdrager for barna deres. Dessuten, hva skulle hun ute i lønnet arbeid å gjøre, hun som var gårdkone? Men skolestyret kom ikke utenom Solveig. Hun hadde gode papirer, hun var bofast i bygda og ikke minst, hun var den eneste søkeren med godkjent lærereksamen. Bygdesnakket måtte ha nådd Solveig, det finnes alltid folk som villig fører slikt til torvs, men det så ikke ut til å plage henne, hun så folk i øynene, slik hun alltid hadde gjort. Og Julie støttet henne når hun selv var den som fikk hintene. Hun møtte også svigerdatteren full av velvilje, slik at hun skulle føle seg velkommen på gården. Hva var det da som gikk så fryktelig galt? Hvorfor skulle Solveig få denne aversjonen mot menneskene som var der da hun kom dit og som alltid hadde hørt gården til? For det kan ikke kalles annet enn aversjon, uuttalt, udefinerbart, men likevel en kulde som var der hele tiden, som ikke var til å overse. En kulde og en reservasjon som rammet dem alle, Julie, Astrid, Sunniva og Sven - samt Dreng-Anders, som ennå de første årene var full arbeidskar, selv om han var fylt sytti. Han også hadde hørt til på Storvik helt fra Synnøve tok ham i hus mens han ennå var en guttunge, Storvik var det eneste hjemmet han hadde hatt, i likhet med Astrid hadde han lagt ned alle sine arbeidskrefter her.

- Æ skjønne ikkje ka det e som e galt, sa Astrid og la seg enda mer i selen for å gjøre Solveig til lags. Stelte huset og laget mat de timene Solveig var på skolen, hadde middagen varmet og klar på bordet når hun kom hjem, tok seg av klesvask og helgevask av huset. Passet av vesle Bente, da hun kom til, delte hun med Julie, og hun hjalp Jostein i fjøset. For det var han som tok seg av alt i fjøset, dette som før var kvinnenes arbeid. Det var kommet melkemaskin der nå, melken ble sendt med melkebilen til byen hver dag. Både når det gjaldt gårdsdrift og fjøs var det skjedd en revolusjon. Traktor og maskiner hadde overtatt for hest og tjenestefolk. Rasjonalisering, sa Jostein som hadde skaffet seg en toårig agronomutdannelse etter militæret og drev gården mønstergyldig, men han arbeidet fra tidlig morgen til sene kveld, noe som etter hvert hadde bekymret Julie. Nevnte hun det for ham, bet han henne alltid av. Agronomutdannelsen kunne han forresten takke Helge for. Han tok på seg Josteins jobb og var hjemme disse årene.

Forandringene når det gjaldt gårdsdriften var markante, forandringene når det gjaldt husholdet kom nesten umerkelig. Da tenker hun ikke på alle de moderne hjelpemidlene som vaskemaskin med sentrifuge, kjøleskap, støvsuger. Ny kjøkkeninnredning, varmt vann, selv bad og vannklosett var det på Storvik i dag. Alt arbeidet med stell av melkemålene er fortid, det er slutt med separering og kjerning av smør, nå er det vaskerom i fjøset til rengjøring av melkemaskin og melkepøser, arbeid som Jostein selv utfører etter melkingen. Slik er alt omveltet, men det viktigste som har skjedd, er at hele hverdagsrytmen er blitt en annen.

Det hadde alltid vært slik på gården at middagen sto på bordet presis klokken tolv, ettermiddagskaffe ble servert klokken to og nonsmat ble servert klokken fem. Etter non var det en hvilepause, før fjøsstellet sto for tur. Etter fjøstid ble det servert kveldsmat. Slik var det også den første tiden etter at Solveig flyttet inn, hun spiste oppvarmet middag når hun kom hjem etter skoletid, slik skolebarna alltid hadde gjort det. En dag forkynte hun at hun ville bytte om på måltidene. Det skulle serveres brødmat klokken tolv, mens hun selv ville lage middagen som skulle serveres ved nonsleite. Astrid følte seg nok såret over dette, men fant seg i det som i alt annet. Ennå var det en selvfølge at Astrid og Dreng-Anders spiste måltidene sammen med ungfolket, de arbeidet jo for dem. Om kveldene ble det til at de begge satt ute hos Julie, derfor spiste de ofte kveldsmat hos henne. For Julie var det naturlig å dekke til disse to, hun var ikke vant med å telle maten i folk. Men etter hvert ble det slik at ingen gikk inn hos ungfolket uten at de hadde ærend dit. Selv for Sunniva og Sven ble det slik. Julie ville ikke se det, bagatelliserte det, mintes de første årene hun selv var her, hvor umulig det var for henne og Jørgen å få et øyeblikk for seg selv uten at de måtte forlate huset. De unge behøver tid for seg selv, unnskyldte hun, nektet å innse at de var en familie som var i ferd med å bli splittet, at Solveig og Jostein var i ferd med å isolere seg fra de andre på gården.

Så skulle det ulykksalige skje at Dreng-Anders ble rammet av et hjerneslag. Det var ikke verre enn at han kom på bena igjen, men lemmene lystret ikke som de før hadde gjort, han skulle aldri bli arbeidsfør igjen. Likevel gjorde han nytte for seg, hugget ved og bar i hus, gjorde småreparasjoner, fant alltid noe å pusle med helt til den dagen kom da han med sluknet blikk satt på vedkassen ute hos henne og fortalte at Jostein hadde skaffet ham plass på aldershjemmet. Anders tryglet Julie om ikke å gå til de unge med dette. Det blir nok best slik det er bestemt, sa han. Det er aldri godt å være et sted der du er uønsket. Full av sinne løp Julie til Jostein.

- Jostein, ka e det du har funne på? Ja, for æ håpe æ hørt fel da'n Anders sa at'n ska på hjemmet?

- Du hørt nok riktig da, mor. Han Anders va enig, han.

Anders var enig? Vet Jostein hvorfor han var enig? Jo, fordi han ikke turde annet etter den behandlingen han hadde fått etter den dagen han ble syk. Ja, før den tid også, når sannheten først skulle frem. Og skammer han seg ikke, Jostein, når han tenker på hva Anders har lagt ned av liv og arbeid her i gården, i tre generasjoner, uten å kreve noe tilbake? Fortjener han å bli vraket som en utgått støvel den dagen kreftene tar slutt?

- Du vet kolles han har vorte. Vi kan ikkje ta på oss mer ansvar enn vi alt har.

- Men det kan æ. Vi skrev under da vi fikk skjøtet på garden, far din og æ, at både Anders og Astrid skull få bo her levetida si ut. Det løftet har æ tenkt å stå ved, han Anders ska bo hos mæ.

- Det forandre vel ingen ting? E det ikkje æ som ska betal for'n, kor som e?

- Sjå på mæ, Jostein, sa Julie, harmdirrende, fortvilet over sønnens ord. Og han sto foran henne med det samme trassige ansiktet hun kjente helt fra han var barn. - Æ håpe det e tankeløshet som har fått dæ te å gjer det her. Hvis ikkje e alt så stygt at det bli ikkje te å bera.

I et kort øyeblikk så hun hjelpeløsheten i øynene hans og sinnet rant av henne.

- Tenk dæ om, æ ber dæ, for vår skyld, for Storvik si skyld, ikkje gjer nå'n ting du senar vil anger all din dag.

Øyeblikket var over, han snudde ryggen til henne igjen.

- Nei, mor, det e bestemt, det e ikkje mer å diskuter.

Solveig, tenkte Julie først, Solveig er det som står bak dette, men etter å ha roet seg visste hun at hun kunne ikke laste Solveig alene. Visst kunne hun ha skylden for at dette hendte, men det var Jostein som hadde hovedansvaret. Han var den som kunne ha avverget det. Og for første gang begynte hun å se sin egen plass i alt dette. Vi har nok å ha ansvar for, sa Jostein. Mente han at også hun var en byrde, Astrid, de to småsøsknene?

Julie, Astrid og barna besøkte Anders på hjemmet så ofte de kunne. Han klaget aldri, men Julie så hvordan han visnet bort, ble gammel, så smerten og resignasjonen i blikket hans.

Et års tid etter at han kom på aldershjemmet, døde han, stille, slik han hadde levd. Han fikk plass på kirkegården ved siden av Storvikfamilien, og folket fra grenda ble invitert til Storvik etter jordfestelsen. Julie betalte en rikelig del av utgiftene til denne sammenkomsten, tok penger ut fra kontoen hun sjelden rørte. Sønnen hennes skulle se at mor hans ennå hadde stoltheten i behold.

Yndig, var ordet Julie brukte om Solveig. Den spede, lettbente kroppen, det lyse, krøllete håret, de lysende blå øynene og smilet, et ytre som nok kalte på beskytterinstinktet hos en mann. Men Julie hadde fort lært å se jernviljen og dyktigheten som gjemte seg i den spede kroppen. For selv om hun slapp fjøset og Astrid tok seg av det grøvste husarbeidet, kostet det å være husmor på en gård som Storvik ved siden av læreryrket. Den første tiden hadde Julie forsiktig prøvd å vise henne til rette. Da smilte Solveig, så direkte på Julie, og det var is i det blå blikket.

- Æ vil da ikkje bry dæ med slikt, Julie? Æ ska nok finn ut av alt, ette kvart.

Julie frøs under dette blikket. Det var en ordre hun fikk. Ikke bry deg, hold deg unna! Senere skulle hun møte dette blikket hver gang Solveig viste sinne eller misnøye. De kalde øynene i det smilende ansiktet, sarkasmene i de godt innpakkete ordene. Dette som ikke tåler innsigelser, som får folk rundt henne til å tie. Slik er det også i skolen, har Julie hørt, selv de mest rampete slynglene tier når Solveig setter blikket i dem, kommer med en bitende replikk, hun har ingen problemer med disiplinen, sies det. Og hun har en plan over hverdagen, tilfeldigheter er det visst ikke plass til.

Solveig og Jørgen hadde vært gift i tre år da Bente ble født. Barnløsheten hadde bekymret Julie, derfor ble hun så oppglødd da Solveig selv fortalte henne at hun var gravid.

- Nei, no vart æ glad. Du vet æ har vore litt bekymra, sjøl om æ ikkje har sagt nå'n ting. Han Jørgen og æ vart nødt te å vent i to år før'n Krister kom, og æ minnes alt maset frå folk rundt mæ, minnes kor redd æ va for at æ alder kunn få ba'n. Du har vel hatt det slik du òg, vore redd for det?

- Redd? lo Solveig. - Nei, det her va planlagt det, Julie. Vi valgt å vent, ville ha nå'n år for oss sjøl, gi oss ro te å organiser livet vårt, spar nå'n krona. Ja, for det e nok å legg pengan i her på Storvik.

Julie var målløs.

- Planlagt? sa hun opprørt til Astrid etterpå. - Har du hørt slikt før? Har dem gått her i mer enn to år og planlagt å få et ba'n, akkurat når det passa dem?

- Det e anner tide no, Julie. Alt kan visst planlegges i dag.

Bente var vel to år da Merete ble født. Solveig var i arbeid på skolen så å si helt frem til fødselen, og det var under denne graviditeten forholdene i huset virkelig hadde begynt å skjære seg. Det begynte så smått med at Solveig gjorde arbeid etter skoletid som Astrid ellers tok seg av. Tok helgevasken på fredagskveldene, bakte brød og vasket tøy. Astrid protesterte hjelpeløst mot det som skjedde, sa at slikt tungarbeid skulle vel hun ta seg av, det var for stritt for Solveig i den tilstanden hun var. Men Solveig bet henne av, det arbeidet hun gjorde, gjorde hun fordi hun selv ønsket det, og en graviditet var slett ingen sykdom. Julie så hvordan dette gikk inn på Astrid, og hun selv ble syk av bekymring. Det toppet seg etter fødselen. Som vanlig gikk Astrid inn til ungfolket hver morgen, og oftere og oftere ble hun avvist.

- Du behøve vel å ta det litt med ro, du, smilte Solveig. Så lenge æ e hem, klare æ opp med husarbeidet sjøl.

- Ka galt har æ gjort? sa Astrid til Julie. - Æ kan ikkje gå slik, arbeidsløs? Æ har da alltid arbeidd for maten her i huset? Og ho har da bruk for hjølp no, ho e nyss komme opp av barselseng? sa hun, og unnskyldte dette lunet til Solveig med det at hun nettopp hadde født, en slik situasjon kan forandre et menneske i lange tider.

- Ho bli nok sæ sjøl igjen, trøstet hun seg selv, trøstet hun Julie, men begge mintes det som skjedde med Anders, begge var de redde for at nå sto Astrid for tur.

En dag kom Astrid og sa at det ikke var dekket til henne ved middagsmåltidet.

- Ka e det du sei? sa Julie.

- Æ har nå'n ting æ må snakk med dokk om, sa Julie rolig.

- Å ja? sa Solveig blidt. - Ja, du får vær så god å sett dæ da? Kan æ by dæ på en kaffekopp?

- Nei takk. Det ska ikkje ta lange stunda å sei det æ vil si.

Hun la armene mot bordplaten, så på Solveig mens hun snakket og Solveigs blikk vék ikke fra hennes, ikke et øyeblikk.

- Æ vil veta ka som e meninga med å behandel ho Astrid slik de gjer. Æ vil veta ka galt ho har gjort dokk?

Jostein stirret ned i bordplaten, tidde, men hun kunne kjenne ubehaget han følte ved dette i sin egen kropp.

- Ka du mene, Julie? Ho Astrid har da ikkje gjort oss nå'n ting? sa Solveig med pikestemmen sin, skakket på hodet, lo.

Julie var rolig, hevet ikke stemmen, men nå skulle sannheten frem en gang for alle, sa hun. Nå var det slutt med spillfekteri og tøv. Hun hadde nå skjønt at Astrid var uønsket i gården, og det kunne hun ikke finne seg i. Jostein i det minste burde vite hva Astrid hadde betydd for dem, og Solveig skulle være voksen nok til å sette pris på alt Astrid hadde gjort for henne. Kunne hun for eksempel ha gått ut i full jobb uten Astrids hjelp, komme hjem til velstelt hus og dekket bord? Og nå tok de arbeidet ut av hendene hennes, unnet de henne ikke maten?

Solveigs øyne smalnet kalde, stemmen var lav, men sylskarp:

- Æ har alder spurt om den hjølpa du snakke om. Ho Astrid har tatt sæ te rette sjøl, helt sia æ kom hit. Som en overkikador har ho gått her og blanda sæ opp i alt æ har gjort.

- Nei, Solveig, du tek feil. Ho Astrid e ikkje et menneske som blande sæ opp i anners liv. Alt ho har gjort, det e gjort av godhet og god vilje. Kom ikkje og fortel mæ at ho ikkje har latt dokk i fred, for det e løgn.

- Ho skull heller takk mæ, ho Astrid. No kan ho kom sæ herifrå. Ho kan finn sæ en jobb, fri sæ frå alt her.

- Ho Astrid e seksogfemti, Solveig. All sin dag har ho gått her og vore anner te hjølp. Og no ska ho kastes ut?

- Æ ska ikkje kast ho ut, men æ behøve ikkje mer hjølp frå ho.

Julie hadde reist seg, prøvde å fange Josteins blikk, men han så bort, hadde ikke sagt et ord.

- Jostein, no får du hør ette ka æ har å si. Du vet ka far din og æ skrev under på da vi tok over her? At ho Astrid og'n Anders skull bo her så lenge dem levde? Skam va det de gjord mot'n Anders, og det love æ dæ, det ska alder få skje med ho Astrid. .

- Så vidt æ vet har ikkje vi skreve under på slikt, sa Solveig. - Men æ skjønne det e slik at det e tradisjon her på Storvik at vi ska fø på folk som ikkje høre garden te.

- Så det e slik du ser det? Det e folk her som ikkje høre garden te? Æ e vel med i den kategorien æ og da, kanskje? - Du våge ikkje å beskyld mæ for slikt, sa Solveig.

- Å jau da, ette det her ska du få sjå at æ våge. Du også, Jostein, om du tie alder så mykje. Og bli det slik at ho Astrid føle sæ tvunge te å reis herifrå, da ska de bli kvitt mæ òg. Og tru berre ikkje at æ ikkje mene alvor med det.

Ute på sitt eget kjøkken fant hun Astrid, sittende, hvit og stiv i ansiktet. .

- Æ hørt alt som vart sagt, hvisker hun. - Æ skull berre hent et handarbeid æ hadd glømt. Det … det va ikkje rett av mæ å lytt, men … men æ kunn ikkje anna. Men æ skjønne såpass at her e det ikkje plass for mæ lenger.

- Nei, Astrid, det her ska vi grei, sammen. Dem kan ikkje få tur fram på det her viset.

- Æ går å kvile litt, Julie.

- Ja, gjera det, så snakke vi mer, senar.

I døren snudde Astrid seg og Julie skal aldri glemme ansiktet hennes, det var resignert, trett.

- Slik skull det bli den dagen ingen hadd bruk for dæ lenger, sa hun stille, og Julie hørte at skrittene hennes i trappen var en gammel kvinnes skritt.

Julie satt igjen alene. Jostein, ikke et ord sa han, viste ingen reaksjon, ikke noe forsvar for henne, for Astrid. Det kunne ikke være slik, dette kunne ikke være hans vilje?

En måned etter var Astrid ute av gården. Hun fikk jobb som husholderske hos en enkemann i Molde. Det eneste hun tok med fra barndomshjemmet, var pianoet som hun fikk sendt med båten. Pianoet, som hun hadde fått i gave fra foreldrene da hun var barn. Musikken, som var Astrids glede, som hun hadde gledet så mange med gjennom årene, både her i huset og i bygda ellers. Nå sto en firkant og lyste på den gulnete veggen i bestestuen der pianoet hadde stått. Det var alt som var igjen etter henne.

Den dagen Astrid reiste, møtte Julie Jostein i tunet.

- E du fornøyd no, da? sa hun, bitende. - Ja, for no har de vel fått det slik som de ønska det?

Han ble ikke sint, ansiktet hans, øynene, et øyeblikk så hun skammen i dem.

- Æ kunn ikkje hjølp for det, mor, det va ingen ting æ kunn gjera.

- Jau, du kunn ha nekta at slikt skull skje.

- Nei, æ kunn ikkje det.

- E det slik vorte at du ikkje e herre i egen gard?

- Det e snakk om lojalitet mot det mennesket som står mæ nærast. Det finnes kanskje folk som ikkje ser oss på Storvik så fullkommen som vi sjøl trur vi e?

- Æ forstår visst mer enn du trur, Jostein.

Hun hadde skrevet til Helene og Ivar og fortalt dem om det som var hendt, og hun hadde fått svar fra dem om at hun og barna kunne flytte inn hos dem i den store villaen i Langveien i Kristiansund. De kunne disponere leiligheten i første etasje og skulle bare betale strøm og andre faste utgifter. Leiligheten ble ledig ut på ettersommeren. Hun skrev til dem og takket ja til tilbudet. På Storvik kunne ikke hun og minstebarnet Sunniva være lenger. Men hun ville betale en husleie hver måned, ville gjøre opp for seg og sine.

Sven hadde allerede bodd hos Helene og Ivar i to år, han gikk andre året på realskolen og skulle begynne i gymnaset til høsten. Sunniva skulle begynne i realskolen. Tidspunktet kunne ikke ha passet bedre, skulle hun flytte, måtte hun gjøre det nå. Hun hadde gått inn til Jostein og Solveig en kveld; de satt ved bordet, som vanlig etter endt arbeidsdag.

Hun ble stående ved døren, takket nei til å sitte ned hos dem.

- Æ kjem berre for å opplys dokk om at æ fløtte te by'n te høsten.

Det var blitt dryppende stille før Jostein reiste seg, og fór på dør, Solveig så lamslått på henne.

- Men … sa hun, - du har da alder nevnt …?

- Å, hvis du vil, så minnes du vel at æ har nevnt det?

Dette var første gang Julie så Solveig rødme, miste taket på en situasjon.

- Du vet, det e best slik, sa Julie, rolig.

- Du skylde vel mæ for det her òg, da? sa Solveig hissig, summet seg nå.

- Det æ mene e at vi må prøv å leva sammen som folk den tida æ har igjen å bo her, ja, og så ska vi vel leva sammen senar òg?

Hun var glad bestemmelsen var tatt, glad at hun hadde sagt ifra, hva som ellers skulle komme, det ville hun ikke tenke på.

Månedene etterpå var vonde, de gikk sammen som fremmede, høflige, flyttingen ble ikke nevnt, Jostein skydde henne, slik ble det nesten en lettelse å dra. Sorgen over dette har hun ennå ikke orket å slippe helt frem i seg. Men hver gang hun reiser hit, slik som i dag, kommer det tilbake igjen alt det vonde som hendte, mørklegger minnet om de gode stundene.

Jostein står og venter henne ved gårdsveien da bussen stanser, slik han alltid gjør når hun kommer hit. Han gir henne hånden og hjelper henne ned av bussen, ønsker henne velkommen, tar kofferten hennes, går foran henne ned veien, taus.

De to småpikene står på trammen, men løper inn, står og trykker mot Solveigs fang da Julie kommer inn i kjøkkenet, ser sky på henne.

- Nei, så stor de har vorte. De må kom og hels på ho bessmor, vet æ?

Solveig skyver de to frem mot henne, de gir henne hånden og neier.

Julie bøyer seg, klemmer dem inn mot seg, men merker forlegenheten i de stive små kroppene.

- Dem e litt sjenert, sier Solveig unnskyldende. - Du vet, dem ser dæ så sjelden.

Og sorgen synker gjennom Julie for alt det hun har mistet.

Bente og Merete, syv og fem år er de blitt nå, og vet ikke annet om henne enn at hun er en bestemor som kommer hit på korte besøk noen få ganger i året. Som vel synes det er spennende og annerledes en sjelden gang å få besøke en bestemor som bor i byen. Det blir lite tid til nærhet, og det smerter henne at de to småpikene blir mer og mer fremmede for henne. Igjen og igjen i løpet av disse årene som er gått, har hun spurt seg selv om hun gjorde det riktige valg da hun dro? Skyldfølelsen har slitt i henne. Var hun for feig? Ga hun opp for lett? Rømte hun fra problemene i stedet for å gjøre alt for å løse dem?

Solveig har dekket et bugnende kveldsbord. Det er ennå julemat igjen, sylte, sauerull, hjemmelaget leverpostei og sursild.

- Det e rene herremåltidet du har stelt i stand, Solveig, sier Julie.

- Å, det e julematen som ska etes opp.

- Og så har vi bestandig så mykje godt når vi har fremmend på besøk, sier vesle Merete.

- E det æ som e fremmend, da? smiler Julie.

- Ja, for du bor ikkje her og da e du fremmend. Sant ja, mor? Men ka betyr herremåltid?

- Et herremåltid? sier Julie. - Det e et måltid som kan serveres for de finaste folk.

- E det du som e så fin da, bessmor?

- Nei, æ e vel ikkje fin, må du tru, ler Julie. - Men du e visst en rettelig skravlekopp, du?

- Ja, ho skravle bestandig, hele da'n, sier Bente, snusfornuftig.

Småpikene har tødd opp, kommet over den første forlegenheten etter å ha pakket opp de smågavene hun hadde med til dem.

- Ska du vara her lenge, bessmor?

- Te onsda'n, tenkt æ.

- Kor mang daga e det te onsda'n?

- Fire daga.

- Fire daga? Det e ikkje mykje lenge det.

Julie blir sittende og betrakte de to små, leter etter trekk hun kan gjenkjenne hos dem. Bente blir mer og mer lik Solveig og Åsfolket. Lyse krøller, spinkel og nett, men hun er et forsiktig barn, stille og beskjeden. Merete er helt motsatt, tykt, mørkt hår, slik som Sunniva. Hun virker robust, er snakkesalig og har ikke tid til å være beskjeden lange stunden. Hun ligner svært på Sunniva, men er spinklere bygget enn henne. Julie kjenner ømheten i seg for dem, vemod, de er barnebarna hennes. Hver gang hun ser dem, ser hun forandringer. Det skulle ikke vært slik. Hvis alt hadde vært slik hun trodde en gang, skulle hun ha fulgt dem hele tiden, sett at de vokste opp. De skulle hatt en bestemor å søke trøst hos når verden ble for vrang, slik hennes barn kunne gjøre hos Synnøve, og som hun selv opplevde med sin egen farmor så lenge hun levde. Dette privilegium som tilfaller barn som vokser opp på en gård med besteforeldre vegg i vegg. Å ha noen å gå til som har tid til å lytte, en klagemur når de føler seg urettferdig behandlet av foreldre eller søsken, berettiget eller ikke, å få medhold, få stukket til seg en godbit. Slik skulle hun hatt det, simpelthen fått lov til å være bestemor.

- Du kan ikkje sjå dæ råd for å vara her litt lenger, da? vil Jostein vite.

- Æ kan ikkje ta mæ fri frå arbeidet lenger, slik e det.

- Enn ho Sunniva og'n Sven? Dem kunn ikkje gi sæ tid te å besøk oss et par daga i romjula?

Nei, unnskylder hun, Sunniva hadde skolearbeid hun var på etterskudd med og ville benytte fridagene til å lese. Sven reiste tilbake til militæret allerede før nyttår og syntes den korte ferien ble for oppstykket hvis han også skulle reise hit. Dessuten har de jo de fleste av vennene sine i byen.

- Æ trudd dem hadd venna her i bygden òg?

- Å ja, men du vet, dem har vore bort herifrå så lenge. Det e ikkje så lett å oppretthold kontakt under slike forhold.

- Nei, det e vel så.

Sannheten er at hun forsøkte å overtale dem til å reise hit, et par dager i det minste, men de nektet. Sunniva sa at hun orket ikke Storvik i julen, og Sven syntes ikke tiden strakk til. De var på farten med venner og fester juledagene til ende, hun så dem knapt ved måltidene. Bygda er blitt fremmed for dem, det er byen som er hjemme for dem nå.

Den første julen etter at hun flyttet, tilbrakte de her. Det var det første besøket hennes, og hun hadde ventet at hun skulle bo på kåret sammen med barna, men rommene der ute sto iskalde med den særegne, livløse lukten av ubebodde rom. Hun følte seg like hjelpeløs og fremmed som hun gjorde det da hun kom til Storvik første gang som Jørgens forlovede. Som den gang var hun en gjest som ble satt på stas, vartet opp. Hun fikk ikke ta sin hånd i arbeidet, bare Sunniva fikk til nød hjelpe til med oppvasken etter måltidene. Barna kjente seg like beklemte som henne og var på besøk hos venner ute på bygda det meste av tiden. Det ble vondt med julekvelden uten Astrids piano til julesangene, Astrids tomme plass ved bordet, forlegenheten da de pakket opp gavene Astrid hadde sendt til dem. Minnene lå der som en verk i henne, julen igjennom, luften var stinn av usagte ord, full av krampaktig julehygge som gjorde selv den enkleste samtale til et ork. Den store julemiddagen på Ås første juledag, alle hintene fra Gunnhild.

- Så du har gjort bydame av dæ, du Julie? Ja, ja, det bli mykje å stå i for ungdomman, det vart ikkje mykje hjølp å få for dem.

Hun så de advarende øyekastene Solveig sendte moren, men Gunnhild fikk sagt det som sikkert de fleste på bygda sier, at det er uhørt det hun har gjort. Hennes plass skulle vært her, hun skulle vært de unge til hjelp, fullt arbeidsmenneske som hun ennå var. Men hun tror også hun vet at noen legger sammen to og to og finner en grunn for at hun reiste.

Etter dette har barna feiret jul i byen. Sunniva nektet å reise til Storvik.

- Aldri om æ ska dit en julkveld mer. Da e æ heller alene sammen med ho tante Helene og'n onkel Ivar, sa hun.

Mens de andre barna hennes er åpne og forteller henne det meste, har Jostein vært lukket, holdt følelser og tanker for seg selv. Det har vært vondt for henne at han aldri har villet slippe henne inn på seg. Dette har forverret seg med årene, nå er det blitt slik at han skyr å være på tomannshånd med henne, han går straks de blir alene i rommet. Det er som han er redd for at hun skal bringe på bane ting han vil ha usnakket. Hun undres om