Requiem

Les første kapittel i Henrik H. Langelands debutroman «Requiem», der forfatteren benytter seg av litterær sampling.

Les første kapittel i Henrik H. Langelands debutroman «Requiem», der forfatteren benytter seg av litterær sampling.

I

Enhver sceneforandring i naturen innebærer en forandring også for oss selv, ved å stemme våre lengsler slik at de harmonerer med tingenes nye tilstand. Det var bare en vanlig høstdag, men likevel var jeg blitt født på ny, tilværelsen lå urørt foran meg, for etter en rekke milde dager hadde vi om morgenen hatt en kald tåke som hadde lettet først ved ti-tiden om formiddagen. Fra det øyeblikk jeg våknet hadde tåken forvandlet meg fra det sentrifugale vesen man er på godværsdager til en person som trekker seg inn i seg selv, full av lengsel etter peisild, noe varmt å drikke og de nære gjøremåls huslige ro.

Mellom utsikten over Oslos hustak innhyllet i morgendemringens milde gråtoner, og smaken av en kopp kenyansk kaffe innkjøpt på Kaffebrenneriet i Frognerveien, gjenfant jeg, i hele dets særpreg, det fysiske, intellektuelle og åndelige livet som for mangfoldige år siden, i forbindelse med en lengre reise i Øst-Afrika, hadde bragt meg til Marangu, en liten landsby ved foten av Kilimanjaro, og som, stemplet med den snehvite kuppelens karakteristiske form - den var alltid nærværende selv når den var usynlig - ga støtet til en serie gleder som var totalt forskjellige fra alle andre, gleder som bestod i alle de rikt sammensatte inntrykkene som orkestrerte dem.

Den nye verden som tåken hadde senket meg ned i, var en verden jeg kjente (hvilket bare ga den et enda sannere preg), og som jeg hadde glemt (hvilket gjeninnsatte den i all dens friskhet). Og jeg kunne betrakte noen av de malerier av regnskogaktige tåkelandskap som jeg hadde lagret i erindringen, først og fremst en serie med "Morgenstemning ved Marangu" fra den første morgenen etter at jeg ankom landsbyen: Fra vinduet i den primitive jordhytten, hvor jeg ved daggry hadde løftet på det falmede tøystykket foran vinduet over sengen, hadde jeg på det første maleriet, rammet inn av vinduskarmens kvadrat, sett tre kvinner i ferd med å få fyr på de fuktige vedstokkene de allerede hadde samlet inn, på det andre en gammel mann som holdt på å slipe macheten sin, og alle fire hadde fortonet seg som disse figurene, såvidt synlige for øyet som må venne seg til halvmørket, som man skimter på et nesten utvisket chiaroscuro.

Før jeg krøp ut av de lodne og slitte vatteppene, ble jeg sittende i sengen og stirre på de tre kvinnene, den gamle mannen og dette landskapet som jeg gjennom tåkens gjennomskinnelige gardin betraktet for første gang, som jeg ikke hadde kunnet se dagen før fordi jeg hadde ankommet landsbyen etter at mørket hadde senket seg over jordhyttene og det omkringliggende terrenget.

Kvelden før, rett etter ankomsten til Marangu, hadde jeg vært ødelagt av tretthet og feber. Det hadde vært en usedvanlig slitsom reisedag; klemt mellom to illeluktende handelsreisende fra Arusha i en særdeles overfylt og ubekvem matatu hadde jeg blitt filleristet gjennom det nordlige Tanzanias humpete savannelandskap i åtte sammenhengende og grufulle timer, og jeg ville i det minste gjerne ha kunnet strekke meg et øyeblikk på brisken i den enkle hytten jeg hadde fått anvist.

Men til hvilken nytte når jeg ikke hadde kunnet finne ro for dette konglomerat av følelser som utgjør vårt bevisste legeme, til hvilken nytte når alle de ukjente gjenstander som omga det, og som tvang dets sanseapparat til å være i stadig alarmberedskap, ville ha holdt mitt blikk, min hørsel, alle mine sanser, i en stilling som var like begrenset og ubekvem som min anstrengende reise (selv om jeg hadde kunnet strekke ut bena), eller som for den franske kardinalen Jean Balue, som i elleve år ble innesperret av Ludvig den ellevte i et bur der han hverken kunne stå eller sitte. Det er vår oppmerksomhet som anbringer gjenstander i et værelse, og det er vanen som fjerner dem igjen og gir oss selv plass. Det var ikke plass for meg i den lille og primitive jordhytten, det var fullt av ting som ikke kjente meg, som kastet tilbake de mistenksomme blikkene jeg sendte dem, og uten å ta det minste hensyn til min eksistens, lot de meg forstå at jeg forstyrret den vante rytmen i deres. På veggene hang det falmede røde masai-khangaer og noen fargerike båtformede skjold av tre, som sammen med de fuktige bambusrørene langs veggene, halmtaket og jordgulvet ga rommet en tung og vammel, litt anløpen lukt som av gammelt rugbrød. Jeg led under nærværet av en rad bulkete kjeler av blikk og annet kokeredskap som stod langs den ene veggen, men aller verst var en reddsom og ufyselig maske, utskåret av tre og med hull til øyne og munn, anbragt midt på den motsatte veggen, som ville utelukke enhver hvile så lenge den ikke ble fjernet. Jeg hevet ustanselig blikket - som tingene i soverommet mitt på Frogner ikke sjenerte mer enn mine egne øyeepler, for de var blitt en ren forlengelse av mine indre organer, en utvidet del av meg selv - mot det konisk formede halmtaket som samlet seg i en spiss høyt over meg. Og helt ned i den regionen som er mer intim enn synets og hørselens, den regionen der vi føler duftenes særpreg, nesten i dypet av mitt eget jeg, kom lukten av møllmiddel og drev sitt angrep mot mine siste, vaklende bastioner, alt mens jeg utmattet forsøkte å sette inn et avmektig forsvar i form av et ustoppelig og fortvilet tankespinn. Jeg hadde ikke lenger noe univers, intet værelse, ingen kropp uten denne som var kringsatt av fiender på alle kanter, uten den som var angrepet av feber helt inn til benet; jeg var alene, jeg hadde lyst til å dø.

Da var det Kibo - min reiseguide - hadde kommet inn til meg, og for mitt sammensnørte hjerte hadde det plutselig åpnet seg uendelige rom. Han hadde sitt vanlige røde masai-pledd slengt over skuldrene, sin gjeterstav i den ene hånden og en parafinlykt i den andre, lik en vekter i nattetåken. Jeg betraktet lengselsfullt disse fugleaktige trekkene hos ham, som er så karakteristiske for masaiene, dette stammesamfunnet som har holdt seg så særpreget midt i verdens larm, hvor det ikke har latt seg oppløse, men har bevart sin guddommelige ornitologiske glans, for det synes, i en fjern mytologisk fortid, å være utgått fra foreningen mellom en gudinne og en fugl. Og likesom et barn, som er blitt levende begravd i et jordskjelv, og som ser igjen sin mor etter å ha blitt trukket frem fra ruinene av den sammenraste bygningen det har ligget inneklemt under i flere dager, reiste jeg meg opp og omfavnet Kibo, som om sjelen kunne favnes gjennom kroppen og jeg på denne måten fikk adgang til de veldige rom han åpnet for meg. Når jeg slik trykket mitt kinn mot hans, trakk jeg til meg noe som var så velgjørende, så nærende, at jeg ble stående og innta det med det samme ubevegelige alvoret, den samme rolige grådigheten som et spedbarn som drikker av sin mors bryst.

Så måtte jeg se på ham; jeg kunne ikke bli trett av å betrakte hans store ansikt som var skåret ut som en fin sky, rolig gjennomlyst av den ømheten som strålte bakenfor. Og alt det som tok opp i seg litt av hans følelser, så svakt det enn måtte være, alt det som kunne sies å være en del av ham selv, ble straks så åndeliggjort, så hellig, at jeg strøk med håndflatene over det vakre, sortkrusede håret hans, med en like stor respekt, en like stor forsiktighet og ømhet som om det hadde vært hans kjærlighet jeg kjærtegnet.

Uten å være klar over dens årsak, var Kibo rørt over min bevegelse. Den tiltok forøvrig i styrke gjennom den følelsen av velvære som skyldtes varmen fra ilden han hadde tent opp og Konyagi-brennevinet vi hadde begynt å sette til livs, og som fikk svetten til å perle frem på pannen min på samme tid som tårene stod meg i øynene. Jeg spiste porsjonen med ugali som han hadde laget til meg, med den spesielle over-veldende følelsen som man kan finne hos en uinnviet innenfor en hvilken som helst kategori, når han i et bestemt liv som han ikke kjenner, støter på noe som han alltid hadde trodd at dette livet måtte utelukke.

Kibo fant så stor glede i enhver anstrengelse som fritok meg fra å anstrenge meg, og en slik tilfredsstillelse hver gang han så at mine trette lemmer fant hvile, at da jeg gjorde en bevegelse for å kle av meg og legge meg, stanset han med et bedende blikk hendene mine der de rørte ved de øverste knappene på skjorten min.

"La meg få lov," sa han med sin sedvanlige elskverdighet. "Det er en stor glede for din gode venn og reiseguide. Og du må endelig ikke nøle med å tilkalle meg hvis det er noe du trenger i natt. Min hytte står like ved siden av din, det er bare to tynne vegger imellom oss."

Slik, mens jeg ble sittende i sengen i min leilighet og la blikket hvile på Oslos hustak der de lå innhyllet i tett tåke, uten å ense noe av det jeg så, ettersom det for mitt indre blikks landskap utspant seg scener fra en svunnen reise, en reise som jeg riktignok hadde tenkt på ved andre anledninger, men som nå var blitt vakt til live igjen, ble jeg plutselig vár at sønnen i leiligheten over, en blekfet vederstyggelighet med et frastøtende ansikt overstrødd med motbydelige filipenser, hadde begynt å øve på sangene han fremførte i Sølvguttene. Jeg forsøkte intenst å ikke la meg affisere av dette ukentlige irritasjonsmomentet, og strevet av alle krefter med ikke å la meg rive ut av det østafrikanske tåkelandskapet som min erindring hadde senket meg ned i. Sønnen over hadde ennå ikke kommet i stemmeskiftet, og hans lyse stemme ble bragt ned til meg gjennom den oppsmuldrede stubbloftsleiren i etasjeskillene som om han skulle ha stått tett ved sengen min og sunget meg like inn i øret.

Mens jeg satt helt stille og anstrengte meg til det ytterste for ikke å følge sangen ovenfra - noe jeg langtfra lyktes med - kom til min store forbløffelse et nytt minne fra Marangu glidende inn over erindringens netthinne, og ansporet av sangen fra leiligheten over, ble jeg atter slynget tilbake til min første natt ved foten av Kilimanjaros mektig hvelvede kuppel.

For senere samme kveld, etter at Kibo hadde trukket seg tilbake, mens jeg mer harmonisk til sinns forsøkte å la meg fange av søvnens altomsluttende taushet, men, som så ofte, uten å lykkes, ble jeg liggende og lytte til stemmene og viraken rundt et leirbål landsbybeboerne hadde tent opp like bortenfor hytten jeg befant meg i. Ved midnattstider skiftet kakofonien av stemmer og lyder karakter, det ble stille, og snart etter begynte flere menn å synge en afrikansk folkesang i flerstemt bass. Jeg ble umiddelbart lys våken. Afrikanske mannskor var noe jeg hadde lest meget om, men aldri opplevd i virkeligheten. Jeg satte meg opp i sengen og strakte hals ut av vinduet. Gjennom det fuktige mørket, i gjenskinnet av det flakkende bålet, kunne jeg skimte en gruppe bronsefargede mannskropper, bølgende og skinnende av svette. Det var imidlertid så vanskelig å få øye på noe mer gjennom tåken og mørket at jeg utmattet la meg ned igjen og nøyet meg med å lytte.

I begynnelsen festet jeg meg ikke ved annet enn stemmenes rent klanglige egenart, mørk og i bass, og bare det ga meg en tydelig glede. Men plutselig merket jeg at over de andre stemmenes bredere linjeføring som hevet og senket seg lik en samlet, men urolig bølgende masse, skiftende og allikevel uavbrutt, som en krusete vannflate når måneskinnet trollbinder den og stemmer den i moll, over dette beveget den melodiførende sangerens enkle, klare og vedholdende linje seg, en glassklar og gjennomtrengende stemme fra en ung gutt som ennå ikke hadde nådd stemmeskiftet. Og uten å kunne skille ut noen bestemte toner, og helt ute av stand til å forstå hvori min glede egentlig bestod, hadde jeg med ett følt meg dypt grepet, og jeg hadde forsøkt å feste meg ved motivet, eller klangbildet, som strøk hen over meg og som hadde åpnet for noe i mitt sinn, likesom duften av enkelte prydbusker kan få oss til å åpne lungene og ånde dypere når vi puster dem inn med fuktig natteluft. Kan hende var det fordi jeg forstår meg så lite på musikk at jeg hadde kunnet danne meg et så uklart bilde av denne klangsammensetningen. Og allikevel hører disse inntrykkene kanskje til de eneste virkelig rene musikkopplevelsene vi kan ha. Riktignok er de stemmene vi hører i et slikt øyeblikk allerede i ferd med å ordne seg i et bestemt mønster; tonenes forskjellige høyde og avstanden mellom dem får dem til å tegne figurer som gir oss inntrykk enten av fylde eller spinkelhet, av varighet eller flyktighet. Men tonene er alt borte før disse følelsene har fått et såvidt sterkt feste i oss at de ikke lar seg dekke over av de følelsene som de påfølgende, eller endog samtidige, tonene vekker. Og disse enkle og flyktige motivene som preger tradisjonelle afrikanske sanger, som av og til trer frem for straks etter å dukke ned igjen og forsvinne, disse motivene som ikke kan beskrives, ikke erindres, som unndrar seg enhver definisjon og som bare fornemmes i den spesielle og uforklarlige gleden de bringer, de ville for alltid unnslippe oss og forbli innhyllet i den uklarhet som karakteriserter vår opplevelse av dem, hvis ikke erindringen hele tiden hadde virket som en stabiliserende faktor ved å ta faksimiler av disse flyktige motivene og således gi oss en anledning til å sammenlikne dem med og skille dem ut fra de etterfølgende. Den vidunderlige følelsen jeg hadde kjent var derfor knapt over før min hukommelse på stedet hadde gitt meg en avskrift av den, en avskrift som nok var summarisk og midlertidig, men som jeg hadde kunnet bevare i bevisstheten mens sangen fortsatte, og som bevirket at det samme inntrykket, da det plutselig var der igjen, kunne gripes og holdes fast. Jeg var nå i stand til å forestille meg dets utstrekning, dets forskjellige symmetriske grupperinger, dets ekspressive verdi. Jeg hadde foran meg dette spesielle som ikke lenger var ren musikk, men som er tegning, arkitektur, tanke, og som gjør det mulig å huske musikk. Denne gangen hadde jeg klart fornemmet et motiv som en kort stund hevet seg over klangmassene. Det hadde straks forespeilet meg en spesiell lykke som jeg ikke hadde hatt noen forestilling om tidligere, som jeg fornemmet at intet annet enn nettopp dette motivet kunne gi meg, og jeg hadde følt at det grep meg med en inderlighet jeg aldri før hadde kjent.

Langsomt og søkende førte sangen meg først hit, så dit, så et annet sted hen, mot en edel, uforklarlig og allikevel presis lykke. Og plutselig, etter å ha ledet meg frem til et bestemt sted hvorfra jeg ventet på å følge den videre, tok den uventet en annen retning og førte meg nå inn i et nytt og hastigere, mindre melankolsk og sødmefylt tempo, mot ukjente perspektiver. Da sangen sluknet hen og alle syntes å ha gått hver til sitt, og tropenattens ustoppelige og øredøvende teppe av lyd senket seg over meg og fravristet meg ethvert håp om å få stige ned i søvnens urskogaktige jungel, uten at det egentlig gjorde meg fortvilet, følte jeg derimot en veldig lengsel etter sangen jeg nettopp hadde hørt: Jeg var som en mann som har fått øye på en tilfeldig forbipasserende person og i henne eller ham har sett inkarnert en ny skjønnhet som gir hans egen følsomhet en ny dimensjon, uten at han imidlertid vet om han noensinne vil få se igjen den han begjærer og hvis vesen, hvis navn, hvis liv, er ham fullstendig ukjent.

Beruset av sangens skjønnhet hadde jeg spurt meg selv, der jeg lå og stirret ut i det altomfattende mørket, om jeg ikke burde gi avkall på denne grunnleggende overfladiske forretningsliv-tilværelsen jeg førte. Jeg hadde allerede begynt å leve uten håp om å kunne gi livet en høyere mening, og hadde så helt vært innstilt på utelukkende å tilfredsstille øyeblikkets krav, at jeg, kanskje uten helt å innrømme det for meg selv, hadde endt med å tro at slik ville mitt liv fortsette like til min død. Men nå, her, hvilende på en enkel benk, om natten, i det pulserende hjertet av det østlige Afrika, i masaienes rike, hadde jeg oppdaget, gjennom erindringen om sangen og stemmene jeg hadde hørt, nærværet i mitt eget indre av en av disse sannhetene jeg hadde sluttet å tro på, og som jeg nå igjen, som om sangen hadde hatt en slags hemmelighetsfull gavnlig innflytelse på den åndelige sterilitet jeg så lenge hadde lidd av, fikk nytt mot, og nesten nye krefter, til å vie mitt liv til.

Men hverdagen i Oslo var en annen, og jeg hadde i den grad vennet meg til å søke åndelig tilflukt i en uforpliktende og forretningsmessig tenkemåte som tillot meg å overse tingenes virkelige natur, at når hver dags forestående arbeid og møtevirksomhet med vanens hjelp la beslag på hele min sinnstilstand, forsvant skjønnhetens beruselse raskt fra min tilværelse.

Hele denne nattlige opplevelsen av skjønnhet og den påfølgende sinnsbevegelsen som hadde skaket meg så intenst under overnattingen i en liten landsby på en lengre safari i Øst-Afrika, alt dette hadde forlengst forsvunnet fra mitt daglige bevissthetsliv. Nå hadde imidlertid denne episoden fra mine yngre dager igjen blitt vakt til live via den tette morgentåken som hadde fraktet meg, på erindringens vinger, fra Frogner til Marangu.

Jeg ble liggende i sengen og føle hvorledes den vanlige dragningen mot en skyfri himmel ble holdt nede av den fuktige luften i denne kalde og tåkebelagte Oslo-morgenen, og jeg løftet hodet og strakte hals, samtidig som jeg lot resten av kroppen bli liggende under dynen, slik at jeg gjennom glippen mellom den ene gardinen og vinduskarmen kunne betrakte de øverste trekronene utenfor mitt soveromsvindu, hvor bladene nå bare var angitt ved et eller to strøk av duse nyanser i grønt, som ga dem inntrykk av å være blitt hengende i luften, i en usynlig vev. Lik en sommerfugllarve i ferd med å forvandles, var jeg en dobbelt skapning hvis ulike deler ikke fant seg til rette i det samme miljøet. For øynene var det tilstrekkelig med fargen, uten varme. Brystet mitt derimot, brydde seg om varme, men ikke om farger. Jeg stod ikke opp før jeg hadde fått skikkelig fyr på ilden i soveromskaminen og jeg kunne betrakte den lilla morgenens gjennomsiktige og myke bilde som jeg nå kunstig hadde tilført de deler varme som hadde manglet, og samtidig raket jeg i ilden som brant og røk lik en god sigar, og som ga meg, slik sigaren ville ha gjort, en glede som både var primitiv fordi den hvilte på materiell velvære, og raffinert, for bak den skimtet jeg fortsatt reminisensene av en ren visjon - Marangu.

Ilden kunne ikke holde seg i ro, med klossete bevegelser flyttet den om på vedkubbene. Og selv når den ikke rørte på seg, ga den hele tiden fra seg lyder, slik vulgære personer har for vane å gjøre, lyder som jeg knyttet til ilden så snart jeg så flammen stige til værs, men som jeg ville tatt for en person som ustanselig pusset nesen hvis jeg hadde vært på den andre siden av veggen. Endelig dro jeg gardinene helt til side. På nabogårdens gavlvegg hadde en solstråle allerede forsøkt å installere seg øverst mot mønet, men den forsvant like plutselig som den var kommet, lik en taktekker som bare skal feste noen platebeslag eller skiferheller som høstvinden har revet opp og som han får satt på plass igjen i en håndvending.

Hele dette ubetydelige åpningsspillet, denne dagens beskjedne introitus som ingen andre enn jeg selv hadde bivånet, men som var blitt utspilt for mitt ytre landskaps Frogner og for mitt indre landskaps Afrika, og som jeg i løpet av dagen ville komme til å tenke på når jeg snakket med min blomsterhandler eller med andre personer om tåken som hadde stått så tett som en vegg klokken halv åtte om morgenen, og som deretter hadde forsvunnet som dugg for solen, bokstavelig talt, satte meg i en spesielt vár og åpen stemning, og jeg følte et behov for å la denne følelsen av velvære komme til uttrykk i en sosial sammenheng. Jeg bestemte meg derfor for å ringe til min unge nevø, og - hvis han da ikke skulle spille fotball med sine mange jevnaldrende guttevenner, noe han syntes å gjøre så snart han så en anledning til å smette unna lekser og måltider - spasere en time eller to med ham i Frognerparken.