Vi husker alle den dagen, fredagen 22. juli 2011. 77 mennesker ble drept, mange ble hardt skadd, og utallige etterlatt i sinne, sorg, sjokk og fortvilelse.

«Det blir et Norge før og et etter 22. juli,» sa Jens Stoltenberg i sin tale til folket under den første minnemarkeringen.

Dagbladet har snakket med noen av de mest profilerte aktørene fra 22. juli-saken, og spurt om de mener saken har forandret livene deres.

Inga Bejer Engh

2011: Statsadvokat

2016: Dommer ved Oslo Tingrett

«Det første som slo meg var hvor annerledes han var»

Inga Bejer Engh tror 22. juli-saken har gjort henne mer klar over at livet kan snus på hodet på svært kort tid.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Jeg var på i bilen på vei til Arendal med familien.

- Hva husker du best fra dagen?

- At det regnet og at alle var stille.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- Jeg var en av to statsadvokater som hadde ansvaret for å føre straffesaken mot Breivik i retten.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- At Breivik gråt da vi viste filmen han hadde laget, og at det på et tidspunkt var en av de som var tilstede i salen som kastet en sko.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

- Privat er jeg blitt mer smertelig klar over at livet kan snus på hode på svært kort tid. I jobbsammenheng har jeg blitt mer uredd, og det skal mye til før jeg lar meg stresse opp for noe i som skjer på jobb. Jeg er også blitt mer bevisst på hvor viktig det er å stå for det en mener er riktig, uavhengig av hvor vinden til enhver tid blåser.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Det var i et avhør på politihuset i Oslo. Det første som slo meg var hvor annerledes han var de jeg tidligere har møtt som har begått bestialske voldshandlinger. Måten han helt uanfektet snakket om grusomhetene på — og hans ønske om å dele detaljene med andre - gjorde han umiddelbart svært annerledes enn andre drapsmenn jeg har møtt. Det var som om han snakket om noe helt annet enn drap.

- Hva tenker du om ham i dag?

- Jeg tenker at Breivik i svært lang tid fremover vil utfordre vårt straffesystem og kriminalomsorg, og at vi som rettsstat må prøve å holde hode klart i møte med ham.

- VIL UTFORDRE SYSTEMET: - Jeg tenker at Breivik i svært lang tid fremover vil utfordre vårt straffesystem og kriminalomsorg, og at vi som rettsstat må prøve å holde hode klart i møte med ham, sier Bejer Engh. Her fra en pressekonferanse i fioorbindelse med rettssaken.  Foto: Lise Åserud / Scanpix Vis mer

Eskil Pedersen

2011: Leder for AUF

2016: Kommunikasjonssjef for Nortura

«Jeg husker godt følelsen av maktesløshet da helvete brøt løs»

Eskil Pedersen tror 22. juli-angrepene har gjort ham mer alvorlig og mindre naiv.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Jeg var på min første sommerleir på Utøya som AUF-leder, og hadde tilbrakt store deler av dagen sammen med Gro Harlem Brundtland som besøkte leiren, holdt tale og møtt leirdeltakerne. Det var en regntung, men veldig fin dag fram til vi fikk høre om eksplosjonen i regjeringskvartalet. Da ble alt snudd på hodet. Vi gjennomførte informasjonsmøte med leirdeltakerne om det som hadde skjedd i Oslo, før kaoset brøt løs på Utøya.

- Hva husker du best fra dagen?

- Jeg husker to veldig motstridende ting. Det ene er Utøya sånn jeg virkelig husker den fra ungdomstida; en av partikjempene på besøk i teltleiren med engasjerte ungdom. Det andre er følelsen av maktesløshet da helvete brøt løs og den trygge grunnmuren jeg alltid har følt på i Norge ble revet bort under føttene våre.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- AUF måtte både håndtere alt rundt 22. juli umiddelbart etter hendelsen, kjempe seg tilbake til hverdagen og alt vi var før angrepet, samtidig som vi håndterte rettsprosessen og gjenoppbyggingen av Utøya. Rettsaken jobbet vi med i lang tid på forhånd, hovedsakelig ved å forsøke å ta vare på dem som var berørt og håndtere det store mediepresset.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- Jeg husker synet av utallige sorte begravelsesbiler som sto parkert på landsida da vi passerte Utøya på vei hjem til Oslo 23.juli. Jeg husker folkehavet på Rådhusplassen under rosetoget. Jeg husker vitnemålet fra en av de overlevende fra Utøya. Hun fortalte hvor mye skade gjerningsmannen hadde påført henne, men hvordan hun likevel skulle leve livet sitt til det fulle. Det var det siste jeg hørte og valgte å gå før gjerningsmannen skulle holde sitt avsluttende innlegg.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

Da jeg ble valgt til AUF-leder kunne jeg aldri forutsett hvor annerledes det arbeidet skulle bli. Det gikk aldri en dag uten at vi måtte håndtere noe knyttet til 22. juli. Vi var ungdom som jobbet i en organisasjon vi var veldig glad i, og som handlet om glede og ungdomsengasjement. Plutselig ble alt veldig alvorlig. Som menneske tror jeg at jeg har blitt mer alvorlig, mindre naiv og mer følsom.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Første gang jeg så ham var i Oslo Tingrett. Det var ubehagelig, men samtidig godt å føle på at han ikke lenger var en trussel mot oss. Jeg har forsøkt å tenke minst mulig på ham i årene som har gått.

- Hva tenker du om ham i dag?

- Jeg tenker på hvor mye skade og smerte han har forårsaket, og at jeg er glad for at han sitter fengslet, sannsynligvis for resten av sitt liv.

ALVORLIG: - Vi var ungdom som jobbet i en organisasjon vi var veldig glad i og som handlet om glede og ungdomsengasjement. Plutselig ble alt veldig alvorlig. Som menneske tror jeg at jeg har blitt mer alvorlig, mindre naiv og mer følelsesmessig, sier Pedersen til Dagbladet. Foto: Trond Reidar Teigen / SCANPIX . Vis mer

Synne Sørheim

2011: Ble oppnevnt som rettspsykiater for å vurdere Breivik

2016: Jobber ved fengselspsykiatrisk poliklinikk i Oslo Fengsel

«Jeg begynte å gråte, og måtte sette meg ned»

Rettspsykiater Synne Sørheim mente Breivik var psykotisk. Fem år etter angrepene lurer hun stadig på hvordan terroristen ser seg selv og verden.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Da bomben i Regjeringskvartalet gikk av var jeg ute og gikk rett bak Slottet. Jeg både hørte og kjente drønnet, og tenkte at det måtte være voldsom torden eller kanskje en stor sprengning på en byggeplass. Vi bor i 4. etasje på Frogner, og tenåringssønnen min var hjemme. Han ringte og lurte på hva som hadde skjedd, og sa han hadde vært bekymret for de gamle vinduene i leiligheten, som så ut som de hadde holdt på å gi etter for lufttrykket. Mens vi snakket begynte utrykningsbilene å kjøre gjennom sentrum, og vi forstod at det hadde skjedd noe veldig, veldig alvorlig.

- Hva husker du best fra dagen?

- En av mine aller beste venninner jobbet i Regjeringskvartalet, og jeg visste at hun var på jobb den dagen. På TV ble det vist direktesendte bilder fra inngangspartiet ved Høyblokka. Der så jeg at vinduet og inngangspartiet til kontoret hennes var helt knust. Jeg ble forferdelig redd, og prøvde å få tak i henne på telefon. Det jeg husker aller best fra dagen er derfor lettelsen over at hun til slutt svarte, og fortalte at hun hadde gått litt tidligere hjem. Jeg begynte å gråte, og måtte sette meg ned.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- Onsdag 27. juli ble jeg oppringt fra Oslo Politidistrikt, som spurte om jeg kunne påta meg å vurdere Anders Behring Breivik. Jeg sa ja til jobben. Vi snakket deretter kort om praktiske forhold vedrørende oppnevningen som senere eventuelt ville komme fra Oslo Tingrett.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- Det er mye jeg husker veldig godt fra saken. Det som gjorde mest inntrykk fra rettssalen var alle de flotte ungdommene som fortalte hva de hadde opplevd.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

- 22. juli 2011 har for meg blitt stående som en påminnelse på at absolutt alt kan skje, og at vi ikke kan ta noe for gitt. Selv i vår trygge tilværelse kan ulykken ramme helt uten forvarsel. Det er jo noe man egentlig vet, men det har blitt konkret, og følelsen sitter i magen. Dagen har ikke fått praktiske konsekvenser for hvordan jeg lever, ut over at jeg kanskje er ennå mer glad for alt som er bra, og takknemlig for at vi lever i et land hvor denne type hendelser tross alt er sjeldne. Etter saken jobbet jeg i noen år i utlandet, med helt andre problemstillinger enn rettspsykiatri. Jeg fikk anledning til å jobbe i et slumområde i Johannesburg i Sør Afrika, og lærte masse om fattigdom og helseutfordringer knyttet til det. Det er først nå i 2016 at jeg er tilbake i mitt gamle fagfelt. Jeg var heldig og fikk en jobb der jeg både kan lære nye ting og trekke veksler på tidligere erfaringer.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Da min kollega og jeg skulle treffe Breivik bød det på praktiske utfordringer. Vi trengte å treffe ham uten glassvegg, mens Ila Fengsel, hvor han satt varetektsfengslet, syntes det var vanskelig på grunn av hensynet til vår sikkerhet. Fengselet strakk seg langt, og klarte å arrangere en samtale der vi traff Breivik bare med et bord i mellom oss. Det var veldig gode forutsetninger for undersøkelsen, siden vi kom tidlig til. Da jeg først møtte Breivik var jeg derfor fornøyd med premissene for undersøkelsen, og opptatt av å få i stand et godt samtaleklima med ham. Det fikk vi heldigvis til.

- Hva tenker du om ham i dag?

Når jeg ser bilder av Anders Behring Breivik eller leser om ham i dag er jeg fortsatt faglig undrende til hvordan han tenker. Det er mange spørsmål jeg kunne ha lyst til å stille ham, og jeg lurer stadig på hvordan han ser seg selv og verden.

 ALT KAN SKJE: - 22. juli 2011 har for meg blitt stående som en påminnelse på at absolutt alt kan skje, og at vi ikke kan ta noe for gitt, sier Synne Sørheim. Her fra rettssaken sammen med Torgeir Husby. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer

Christian Hatlo

2011: Ledet etterforskningen etter 22. juli-angrepene

2016: Politiadvokat ved Oslo-politiet

«Jeg husker stemningen da han kom inn i rommet, iført håndjern»

Under det første, lukkede fengslingsmøtet henvendte massemorderen seg direkte til politiadvokat Christian Hatlo med et absurd krav.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Jeg var på hytta i Larvik på ferie. Det regnet den dagen, og vi satt inne og så på Tour de France på TV.

- Hva husker du best fra dagen?

- Først den sekvensen der det kom en ekstra nyhetssending fra Regjeringskvartalet, deretter de uvirkelige meldingene nederst på skjermen om skyting på Utøya - og så hvordan det bare eskalerte derfra. Vi satt der nærmest i sjokk, og jeg husker godt bildene av ungdommer som svømte. Jeg kjente på en uvirkelighetsfølelse, som sikkert alle andre. Jeg tenkte også raskt at dette kunne komme til å involvere meg.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- Samme kveld ringte jeg sjefen min, og hun sa at det var fint at jeg ringte, fordi jeg måtte komme hjem og jobbe med saken. Da avbrøt jeg ferien, dro hjem, og startet arbeidet med saken søndag, den 24. juli.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- Søndagen formiddag kjørte jeg til jobb fra Asker til Oslo, og tror ikke jeg møtte en eneste bil i løpet av turen. I Oslo var hele Politihuset omringet av politi, og det føltes som at alt var i en unntakstilstand. Det jeg imidlertid husker best er fra dagen etter, mandag 25. juli, og det første fengslingsmøtet med Breivik. Fortsatt var mye uavklart, som for eksempel om Tinghuset var sikkert nok, og jeg hadde da den samme utrygge følelsen. Da jeg kjørte inn ved Tinghuset var det noen som misforstod, og angrep bilen min fordi de trodde Breivik satt i den. Det kaoset, folkehavet og ikke minst medieoppbudet har jeg aldri sett maken til. Det var presse fra hele verden, og umulig å komme fram, så det endte med at jeg måtte bli ført inn i bygget via bakveien.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

- Det er det vanskelig å svare på. For arbeidet mitt generelt har det medført en betydelig endring når det gjelder fokuset på beredskap under etterforskning. Å forbedre nettopp dette er noe jeg har jobbet mye med helt siden terroren skjedde. Det var en tøff tid arbeidsmessig, men samtidig en enorm erfaring, der mange mennesker samarbeidet godt. Jeg har aldri angret på at jeg påtok meg jobben.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Det skjedde mandag 25. juli, under det første fengslingsmøtet. Jeg husker stemningen da han kom inn i rommet, iført håndjern, og at det var ganske spesielt. Der henvendte han seg direkte til meg, og jeg husker godt hva han sa. På den tida kom han med mange urealistiske krav for å gi fra seg informasjon om de to andre terrorcellene han hevdet eksisterte. Til meg sa han at «han var villig til å gi fra seg flere prosenter av informasjon om disse, dersom jeg sørget for å fjerne all pressestøtte». Det hele var ganske absurd, og jeg tenkte «OK, hva slags person er dette»?

- Hva tenker du om ham i dag?

- Jeg ofrer ikke ham mange tanker i dag.

KOM IKKE INN: Da Christian Hatlo skulle i det aller første fengslingsmøtet med Anders Behring Breivik ble bilen hans omringet av presse og andre som ved en feiltakelse trodde at terroristen var i bilen. FOTO: Torbjørn Berg / Dagbladet Vis mer

Geir Lippestad

2011: Forsvarer for Anders Behring Breivik

2016: Byråd for næring og eierskap i Oslo kommune

«Kjente på at jeg til dels stod ganske alene den første tida»

Geir Lippestad «satte på autopiloten» da han morgenen 23. juli 2011 møtte klienten Anders Behring Breivik for aller første gang.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Jeg hadde siste dag ferie med familien, og vi befant oss i seilbåten vår rett utenfor Rådhusbrygga. Vi hørte drønnet fra byen, og jeg tenkte det kunne være torden. Så kom nyhetene om eksplosjonen på radioen, og vi kunne også se røyken fra byen. På ettermiddagen dro vi inn mot byen og jeg reagerte fordi vi møtte så mange politibiler i utrykning i motsatt retning. «Så rart», tenkte jeg da, men etterpå - da vi hadde kommet hjem og satt på TV-en, forstod jeg hvorfor.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- Den natta fikk jeg en telefon der en person fra Oslo-politiet spurte om jeg kunne tenke meg å påta meg forsvareroppdraget. Familien min og jeg var like sjokkpreget som resten av landet, og lurte på hva som hadde skjedd og hvem som stod bak det hele. Det var en overraskende telefon å få, men etter en samtale med min kone, og etter å ha gått noen runder med meg selv endret jeg fokus og tenkte at dette var en jobb jeg skulle gjøre.

- Hva husker du best fra dagen?

- Jeg glemmer ikke følelsen av å komme til Oslo klokka 06.00 den morgenen, og oppleve byen som nær sagt var beleiret, med militære og pansrede kjøretøy overalt. Samtidig husker jeg godt hvordan det var å starte på selve jobben, å møte klienten - og ikke minst kanskje være blant de aller første som fikk høre det som kom fra hans munn.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Vi møttes i et rom, alene på politihuset i Oslo. Sikkerhetssituasjonen var enorm, men samtalen var lik den man har med alle som har begått straffbare forhold. Jeg spurte om han ville fortelle om hva som hadde skjedd, bakgrunnen for at han hadde valgt meg som forsvarer og hvilke forventninger han hadde av meg. Det svarte han på. Etter det avklarte vi hva han kunne forvente av meg som advokat, før vi gikk i det første avhøret med politiet. Der fikk vi beskrevet begrunnelsene for handlingene og hva som hadde skjedd på en veldig detaljert og nesten malerisk måte. Det var et spesielt møte, og en dag jeg vil huske så lenge jeg lever. Inni meg var det mange spørsmål, og også følelser, men som advokat satte jeg på en slags autopilot.

- Hva tenker du om ham i dag?

- Det var et intenst år, og da sommeren kom etter rettssaken, var det godt med sommerferie. Jeg har lagt saken bak meg nå, men i likhet med andre tidligere jobber tenker jeg på den i blant; for eksempel når han dukker opp i media, eller når det oppstår spørsmål om hvorvidt soningsforholdene hans bryter med menneskerettighetene, eller ikke.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

- Jeg vet ikke om det har hatt noen betydning for arbeidslivet mitt. Jeg har valgt en ny karriere nå, og det å jobbe som politiker er noe helt annet enn å jobbe som advokat. Jeg er glad jeg i dag får jobbe med politikk i Oslo kommune, men når jeg ser tilbake på den tida, tenker jeg likevel at det var veldig lærerikt å stå i den prosessen som forsvarer. For meg er nok den største forskjellen at jeg har fått et kjent navn. Med det følger både ansvar og forpliktelser, og det er nok det som har endret hverdagen mest.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- Jeg husker følelsen av å være så involvert i en sak, der hele landet kunne vise sorg og være et del av et fellesskap, men selv stå utenfor og skulle gjøre en jobb. Jeg hadde så mye å gjøre de første dagene, at jeg ikke kjente på de følelsene der og da, men i ettertid har jeg reflektert over at jeg nok opplevde å til dels stå ganske alene den første tida. Vitneforklaringene til de skadde under rettssaken, og hvordan de etterlatte satt knappe ti meter fra gjerningsmannen helt i ro, og lot rettsstaten ta oppgjøret, er et inntrykk som sitter sterkt. Det er noe av det mest imponerende jeg har opplevd. Disse menneskene er de virkelig store heltene i denne saken. En annen opplevelse som har preget meg var da jeg en stund etter rettssaken fikk møte noen av de pårørende. Det var sterkt å snakke med dem som har mistet barna sine; de menneskene som definitivt sitter igjen med det aller største tapet. Det er noe jeg alltid vil huske. Jeg vet jo selv hvordan det er å miste et barn.

FERDIG:- Jeg har lagt saken bak meg nå, men i likhet med annet jeg har jobbet med tenker jeg på den i blant, sier Geir Lippestad til Dagbladet.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vis mer

Mette Yvonne Larsen

2011: Koordinerende bistandsadvokat for 22. juli-fornærmede

2016: Advokat og partner ved advokatfirmaet Mette Yvonne Larsen & co

«Da jeg fikk høre om eksplosjonen tok jeg det ikke helt alvorlig. Det angrer jeg på»

Mette Yvonne Larsen har aldri grått så mye som da hun våknet til meldingen om at 60 - 70 ungdommer var drept på Utøya.

- Hva gjorde du 22. juli 2011, da terrorangrepene ble utført?

- Jeg var på Hamarøy i Nordland, på familiens feriested, alene i skogen og plukket multer.

- Hva husker du best fra dagen?

At det tok tid før jeg oppnådde kontakt med mine tre døtre som befant seg i byen og i utlandet, - og at jeg snakket med Martin Eiebakke, min advokatfullmektig, som var i Oslo tinghus. Han fortalte om en eksplosjon men jeg tok det ikke helt alvorlig. Det angrer jeg på.

- Når og hvordan ble du involvert i 22. juli-saken?

- Jeg fikk henvendelse fra en familie lørdag morgen om å være bistandsadvokat. Jeg ringte dem samme kveld og dagen etter avbrøt jeg ferien og reiste til Oslo.

- Er det en episode eller en detalj fra saken du husker spesielt godt?

- Jeg husker da jeg våknet lørdag morgen 23 juli og fikk vite at 60 - 70 ungdommer på Utøya var drept. Jeg har aldri grått så mye som den morgenen.

- På hvilken måte har terrorangrepene 22. juli 2011 hatt en betydning for ditt arbeidsliv og/eller liv generelt?

- Jeg tåler mye dårligere å se andres smerte før jeg selv blir veldig berørt. Jeg er mer redd for å miste de jeg er glad i, men tåler også mer press og tempo på jobben. Året med 22. juli-saken innebar 15-16 arbeidstimer hver dag. Det var en tøff øvelse.

- Kan du beskrive ditt første møte med Anders Behring Breivik?

- Det var i sal 884 i Oslo tinghus 25 juli. Tingrettsdommer Kim Heger behandlet ham ryddig og rolig. Som en hvilken som helst arrestant. Dette ble Breivik veldig satt ut av, og til slutt var han som et barn. Jeg er imponert over Heger som serverte ham vårt humane rettssystem - noe som nærmest ble en straff i seg selv for Breivik

- Hva tenker du om ham i dag?

- Det ønsker jeg ikke å svare på.

Disse har tatt bildene i denne saken:
Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix av Inga Bejer Engh
Lars Eivind Bones, Dagbladet av Eskil Pedersen
Sveinung U. Ystad, Dagbladet av Synne Sørheim
Ilja Hendel av Christian Hatlo
Anna Flemmert, Aftonbladet/IBL Bildbyrå av Geir Lippestad
Håkon Eikesdal, Dagbladet av Mette Yvonne Larsen




- TØFF ØVELSE: - Jeg er blitt mer redd for å miste de jeg er glad i, men tåler også mer press og tempo på jobben. Året med 22. juli-saken innebar 15-16 arbeidstimer hver dag. Det var en tøff øvelse, sier Larsen til Dagbladet. Bjørn Langsem / Dagbladet. Vis mer