EMELY PÅ BENKEN

Les historien fra start

KAPITTEL 1: - Det er Emely. De forsøker å få liv i henne.

Monica klarer ikke å si mer. Hun har ringt og ringt. Omsider har hun fått tak i ektemannen Bengt. Hun kan høre ambulansefolkene oppe på datterens rom. Fra kjøkkenbordet ser hun rett mot inngangsdøra. Enda en rødkledd person springer inn.

Utenfor fanger overvåkningskameraet på husveggen opp tre ambulanser og to legebiler. Gata gjennom det rolige boligfeltet på Tjelta i Sola kommune er sperret av neongule biler. Klokka har akkurat passert halv to den 24. januar i år da ambulanseteamet får Emely ned den bratte trappa fra andreetasje og ut i ambulansen.

Bengt hører det sprake i Monicas telefon. Hallo? Personen fra ambulanseteamet som sitter sammen med henne ved kjøkkenbordet tar telefonen: «Du bør komme til Stavanger universitetssjukehus med en gang.»

Bengt sitter i et møte en times kjøring unna sykehuset. Han har fryktet denne telefonen i ett år.

Er du ung og leser denne reportasjen alene? Snakk med noen, som foresatte, en venn eller ring en hjelpetelefon.

Emely var attpåklatten og kjærlighetsbarnet. Monica og Bengt Frantzens eldste barn var blitt store, Alice var 19 og Lars Ove 15 da Emely kom til verden den 16. februar i 2010. Monica var hjemme med Emely til hun var tre år. Med en stor familie og unger på alle kanter, så ikke Monica og Bengt behovet for å sende Emely i barnehage med det første. Hun var en rolig baby, i alle fall så lenge kosekluten Dumbo var i nærheten.

Noen uker etter at Emely ble hentet med ambulanse den tirsdagen i januar, tok Emelys storesøster, Alice, kontakt med Dagbladet. Hun, Lars Ove og foreldrene mener at de som skulle sørget for at Emely var trygg på skolen, ikke gjorde det. Familien har derfor politianmeldt Sola kommune og rektor ved Dysjaland skule for brudd på opplæringsloven.

- Alt er tatt ifra oss. Vi får ikke Emely tilbake, men vi kan kanskje forhindre at andre opplever det vi måtte oppleve. Politianmeldelsen er vår måte å varsle og si fra på, sier Bengt.

For selv om skolen iverksatte en lang rekke tiltak og flere instanser var koblet på, så gikk det galt. Hvorfor hjalp ikke tiltakene? Hvorfor ble alt bare verre?

- Vi gjør dette for Emely og for alle andre barn som ikke blir hørt når de sier ifra om mobbing. Det må ikke ties i hjel og det må ikke skje igjen, sier Monica.

For Emely kom ikke ordene trillende slik de burde i to-treårsalderen. Det stramme tungebåndet ble klippet og språket løsnet litt, men ordforrådet var begrenset og Emely strevde med å stable ordene etter hverandre. Foreldrene var likevel ikke veldig bekymret. De så ei uredd jente som lærte seg å svømme lenge før skolestart og som føk til toppen av klatreveggen uten å nøle.

Da Emely begynte i barnehagen som treåring, kommenterte en barnehageansatt at hun ikke lekte med de andre barna. Emely holdt på for seg selv. Helsestasjonen henviste henne til PPT i Sola kommune. Da Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling senere undersøkte hvordan Emely var blitt fulgt opp før skolestart, opplyste PPT at de hadde utført tre ulike språktester på Emely i barnehagen:

«Fikk resultater under normalområdet på indeks for språkforståelse. Fikk ikke testet talespråket, da hun snakket svært lite».

PPT opplyste videre at de ga barnehagen og foreldrene «grunnleggende språkstimuleringstiltak», men Monica husker ikke at de gjorde noen konkrete tiltak. Styrerne i barnehagen fortalte til BUP at PPT observerte, men at barnehagen ikke hadde mer oppfølging fra PPT etter det, og at de ikke fikk ekstra ressurser for Emely.

- Jeg husker at jeg på et møte med barnehagen og PPT sa at «jeg er helt sikkert på vi må ta kontakt med dere igjen når Emely begynner på skolen», sier Monica.

Dagbladet har i forbindelse med Emely-saken kontaktet rektor ved Dysjaland skule flere ganger for å høre deres versjon av saken. Rektor har fått forelagt opplysningene som kommer fram i reportasjen, men har ikke ville kommentere saken fordi den er under politietterforskning og viser derfor til kommunalsjef for Oppvekst og kultur i Sola kommune:
- Dette er bare en dypt tragisk hendelse, og det er umulig å fullt ut forstå og fatte hva foreldre og familie har opplevd, og hva de står i nå. At et barn tar sitt eget liv er en tragedie som ikke skal skje, og som også sterkt berører medelever, ansatte og lokalsamfunnet vårt, sier Rune Moen, kommunalsjef for Oppvekst og kultur i Sola kommune.
Han sier at han ikke vil kommentere enkeltpåstander i saken fordi den er under etterforskning, men skriver følgende i en epost:
- Kommunen er i opplæringsloven pålagt å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et trygt og godt skolemiljø, for at alle elevene skal oppleve trygghet og inkludering. Dette er et oppdrag vi i Sola tar på største alvor, og som det jobbes på hver dag på den enkelte skole. I innsatsen for et trygt og godt skolemiljø for alle elevene, samhandler skolene tett med pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsesykepleier og andre hjelpetjenester og instanser. Tett dialog med elever og foresatte er en viktig del av dette arbeidet. Å sikre alle barn og unge en trygg skolehverdag er et krevende og viktig oppdrag, hvor vi må fortsette innsatsen, og en jobb vi aldri kan kvittere ut som ferdig, sier Moen.

Første skoledag

En augustmorgen i 2016. Seks og et halvt år gamle Emely satt dypt konsentrert og tegnet på arket hun hadde fått utdelt av læreren. Det var første dag i førsteklasse på Dysjaland skule. Den kombinerte barne- og ungdomsskolen lå 250 meter nede i veien fra eneboligen deres. Monica hadde nettopp begynt å jobbe på skolefritidsordningen.

Emely fant raskt tonen med hun som ble hennes beste venninne og trygghet på skolen, ei jente som var rolig som Emely. De to likte best å sitte og tegne.

- Tuppen og Lillemor pleide jeg å kalle dem, sier Monica.

Hjemme merket Monica og Bengt lite til Emelys språkutfordringer. Emely kunne være tankefull og i sin egen verden, men så lenge hun var trygg, kom ordene raskt og i riktig rekkefølge. Det var når Emely møtte nye mennesker eller ikke kjente seg trygg, at hun ble stående taus eller begynte å stotre. Ofte så det ut som om hun måtte tenke seg om eller vegret seg. Heldigvis hadde hun bestevenninnen, tenkte Monica og Bengt.

Foreldrene merket likevel at hun strevde med språket, de sosiale kodene og samspillet med de andre barna.

«Jeg vet at jeg ikke kan snakke», sa Emely til moren da PPT igjen ble kontaktet.

Resultatene av språktestene PPT utførte spriket, men på flere av dem skåret hun under gjennomsnittet for hennes aldersgruppe. PPT foreslo flere tiltak for å styrke Emely språklig og sosialt. Ifølge et referat fra PPT ble de enige med skolen og foreldrene om at tiltakene skulle prøves ut og vurderes i løpet av høsten i andreklasse.

Men verken i Emelys elevmappe fra skolen eller i journalen fra PPT er det spor av disse tiltakene. Fordi saken etterforskes av politiet har verken rektor ved Dysjaland skule eller PPT villet svare på om det ble gjort uten å bli dokumentert. Både skoler og PPT er forpliktet til å dokumentere denne typen informasjon.

Så forsvant Emelys trygghet på skolen. Sommeren mellom andre- og tredjeklasse flyttet bestevenninnen. Da skolen startet opp igjen i august, sto Emely alene i skolegården.