Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 2

Den blodige lappen

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 1

Den 8. oktober 1991 skal Tor Schou Nilsen stelle en grav på Vestre Aker kirkegård i Oslo. Han hører en svak lyd, tror først det er en fugl, men etter at lyden vender tilbake, snur han seg for å se hvor den kommer ifra. Han følger lyden oppover kirkegården.

Han får øye på en plastpose, en bærepose, 15-20 meter fra ham på gravstedet. Han bøyer seg ned, hører halvkvalte skrik. Det neste han ser er et nyfødt, blåfrossent barn. Men foreløpig i live. Han går i sjokk, men løper det han makter etter hjelp. Oppe ved kirka får han varslet to andre personer, en kvinne og en mann, som blir med ham ned igjen.

De finner barnet, og skjønner raskt at det står om livet. Kvinnen åpner plastposen slik at babyen skal få luft, løfter barnet opp, fremdeles i posen. De får stoppet en tilfeldig bil, og brakt barnet til et legekontor. Barnet har pustevansker og det blir kalt på ambulanse. Babyen blir så tatt til Ullevål sykehus. Undersøkelsen viser at babyen er 29 grader kald. Det er kritisk for babyen som ingen vet hvem er.

Gå til kapitteloversikten

Rikspressen har snappet opp den dramatiske nyheten: Er et nyfødt barn forlatt for å dø på kirkegården?
NTB sender ut melding:

«En guttebaby ble i halv tolv-tiden i formiddag funnet på gravlunden ved Vestre Aker kirke i Oslo. Gutten var bare innpakket i plastposer da han ble funnet».

29 grader kald ligger den i kuvøsen. Mest trolig har babyen vært enda mer kritisk nedkjølt for under en time siden. Før klokkeren i kirka løftet barnet opp fra gresset og tok det inntil seg, før babyen ble gnidd kraftig på kroppen og inntullet i et teppe av legen, før ambulansefolkas innsats. Kan det tenkes at alle disse handlingene, i sum, har fått opp temperaturen til den nyfødte, før han endte opp her på Ullevål sykehus med varmebehandling og pustestøtte?

Han har hatt en voldsom start på livet utenfor livmoren. Omstillingen for barnet, fra foster til nyfødtsirkulasjon, er sårbar nok som den er. Bare det å komme til verden. Belastningen på barnets organer har vært liten i fosterlivet. Ved fødselen blir alt brått forandret. De største forandringene skjer i lungene, som ikke har vært i kontakt med luft før.

Blodstrømmen er helt annerledes enn i fosterlivet. Babyen har ikke morkaka til å gjøre jobben og til å gi næring lenger.

En sykepleier legger inn en nål, en veneflon i underarmen til babyen. Begynner å gi ham glukoseoppløsning, intravenøst tilførsel av sukker.

En annen vasker ham med en klut, rundt øynene, under haka, og nedover kroppen. Hun tørker forsiktig av barnet, det halvt størknede blodet – fra moren – og den søtaktige lukten av fostervann.

De fester et navnebånd rundt ankelen på babyen, og ett rundt armen. «NN» står det på begge – under «Barnets mor».

Normalt sett skal båndet bli kontrollert av moren. Men her finnes ingen mor.

Om hun hadde vært her, skulle babyen bli lagt hud-mot-hud på morens bryst. Tett hudkontakt, i minst en time etter fødsel, kunne redusere smertene og stresset hos babyen. Den kunne til og med føre til bedret mental utvikling senere i livet. Og styrket bånd mellom mor og barn.

Nyfødte har dette livsnødvendige behovet for nærhet og trygghet. Og kjærlighet. På brystet til mor skulle barnet bli beroliget, av mors hjerteslag og kroppsvarme.

Men denne babyen, som for under en time siden ble funnet på en kirkegård i Oslo, kjemper akkurat nå alene inne i en kuvøse.

Hilde Follestad (25) har akkurat startet i sin første jobb som nyutdannet sykepleier. Hun tenker: «det var ingenting i utdanningen om å berge livet til en baby funnet i en plastpose på en kirkegård.»

Hun føler seg forferdelig der hun ser barnet ligge foran seg, nakent, i kuvøsen.

«Hva slags nød får en mor eller et annet oppegående menneske til å gjøre slikt? Vel vitende om at barnet vil dø?» tenker hun.

Det må være en håpløshet og fortvilelse bak, kommer hun til. Barnet er så lite! Stakkars! tenker sykepleieren. En baby, bare overlatt til døden, ikke gitt rett til å leve. Og så kaldt det var i morges.

Selv noen av de rutinerte helsearbeiderne reagerer: Hvem finner på å forlate et nakent spedbarn i en sammenknytt bærepose på en gravlund?

Men likevel, en halvtime etter innkomst kommer de første fine nyhetene: De måler spedbarnet til 32,5 grader. 3,5 grader opp på 30 minutter. Legeteamet er fornøyd. Han har kommet seg fort.

Men ved en slik dyp nedkjøling vet de samtidig at det er veldig farlig å varme ham opp for raskt. For da utvider blodkarene seg og barnet kan gå i sjokk. De første gradene opp skal man ta raskt. Så saktere derfra. Sykepleierne må holde nøye kontroll.

Legene på nyfødtintensiven tror ikke babyen kan ha ligget veldig lenge på kirkegården. En time, kanskje?

Barnet er preget av å være kaldt. Men babyen har vært våken. Han har klart å gråte – såpass at noen har hørt ham. Så han har trolig ikke vært bevisstløs, til tross for den lave kroppstemperaturen. Som betyr at barnet er i rimelig god form, etter forholdene.

Men pusten til babyen er fremdeles noe svak, langsom. Han trenger støtte for å puste. Og det er flere faremomenter. Babyer som blir kalde, risikerer å få lavt blodsukker. Unnlater man å behandle det, kan det forårsake skade på hjernen.

Blodsukkeret viser seg å være overraskende normalt. 4, måler de. Binyrene må ha satt i gang stresshormonene i ham.
 Det er flere faktorer som spiller på lag med babyen der han ligger: Han er normalt stor – han har fettlagrene på plass. Og han har klart å utnytte dem. Det er et hell opp i alt: Barnekroppen bruker mye mindre av lagrene når den er kald.

Legene og sykepleierne vet samtidig: Hadde han blitt liggende litt lenger, hadde han frosset i hjel. Det kan virke som om han ble funnet akkurat i tide. Han har foreløpig tålt påkjenningen.

Pågangen fra media er så stor at både sykehuset og politiet ser seg nødt til å holde spontane pressekonferanser. I NRK Radios hovedsending er babyfunnet på kirkegården toppsak.

dagsnytt

16:30

NRK Dagsnytt 8. oktober

«Da han så nærmere etter fant han en plastpose, og inni den en ny plastpose som var knytt igjen,og et spedbarn inni denne. Som da var i live, men noe blåfrossent.»

Utenfor Ullevaal sykehus er det klinikkoverlege Sverre Halvorsen (61) som svarer pressekorpset:

– Barnet hadde neppe klart seg stort lenger i den røffe oktober-temperaturen. Selv om barnet ikke har ytre skader, må vi avvente noen dager før vi spår om framtida. Men, sier Halvorsen.

– Uansett er det en personlig tragedie både for mor og barn. Jeg trodde den tid var forbi da man satte bort uønskede barn. Jeg oppfatter meg hundre prosent som barnets advokat inntil videre.

Men er han så sikker på det? At det er et uønsket barn?

Politiinspektør i Oslo, Geir Wangensteen Øye, kommenterer saken fra politiets hovedbase på Grønland.

– Man kan knapt tenke seg hvilken krisesituasjon moren har vært gjennom, uansett bakgrunn for saken. Det må ha vært en voldsom påkjenning både fysisk og psykisk, men vi vet ennå ikke om hun har vært psykotisk, sier han.

Politiet har gitt «oppklaring av denne tragedien høy prioritet», lover han. At det er funnet et levende spedbarn i en plastpose på en gravlund har skaket selv de mest erfarne etterforskerne.

En dør-til-døraksjon rundt kirkegården skal gi interessante tips. Men foreløpig har politiet bare ett eneste spor: Plastposene. Den ytterste hvit og lett blå, fra klesforretningen William Franck på Majorstua. Den andre, som barnet ble funnet i, helt hvit.

Etterforskerne sier de håper at «barnets mor innser alvoret i saken, og at hun melder seg».

Den 31 år gamle etterforskeren Lennart Kyrdalen er sendt opp på Ullevål sykehus. Han setter seg ned med overlegen, Asbjørn Langslet.

– Det er vanskelig å gi en nøyaktig tidsangivelse. Men jeg antar det som sannsynlig at barnet ble født på morgenen i dag. Jeg tror at barnet kunne være ca fire timer gammelt da vi fikk det inn kl 12.00. Uten at jeg kan begrunne det nærmere. Det er også usikkert hvor lenge barnet har ligget ute i friluft. Men, sier Langslet til etterforskeren:



– Det vi vet er at barn taper temperatur meget raskt etter fødsel. Selv ved fødsler inne på sykehuset blir barnet umiddelbart pakket inn i pledd for å unngå varmetap.



– Dessuten, sier Langslet.



– Det er innslag av asiat hos barnet. Om begge foreldrene er asiater, er vanskelig å si.

Kyrdalen titter bort på barnet der det ligger i kuvøsen.



Barn i kuvøse Barn i kuvøse
Overlege Langslet i nyfødtintensiv avdeling Overlege Langslet i nyfødtintensiv avdeling

– Noen andre observasjoner ved barnet? spør etterforskeren.

– Navlesnoren var klippet av slik at barnet var skilt fra morkaka. Jeg merket meg også at navlestrengen er noe for lang i forhold til det som er vanlig. Den var knytet. Men det er ikke noe som tyder på at barnet har vært utsatt for vold av noen art. Guttebarnet virker å være foreløpig i god helsetilstand. Ja, bortsett fra pustevanskene, svarer Langslet.

Rystet, og etter å ha forvisset seg om at barnet har kommet trygt fram til sykehuset, velger Tor Schou Nilsen å gå og handle, før han vender hjem til rekkehuset på Røa. Pressen er der allerede, de vil ha ham på kirkegården for et bilde.



– Jeg kommer aldri til å glemme synet av den nakne, blåfrosne skikkelsen som lå i plastposen. Bildet er etset fast i hukommelsen, sier han til pressefolka der han står i dressen sin. De spør om livet hans, Tor forteller at han er gift, at han selv er far, at han har jobbet som bilselger, men for tida er uten jobb.



– Tenk på hvilken dyp tragedie som ligger bak. Nå sitter vel mora et sted i byen og er ytterst fortvilet. Jeg håper den lille tassen finner sin mor, sier Schou-Nilsen, hoderystende.

Det er slike ting man kanskje aldri skal få vite. Om den nybakte moren, eller faren, føler spor av anger eller sorg der hun eller han sitter. Eller om fødselen ble så traumatisk for mora at hun sa «jeg klarer det ikke». Var det slike følelser en fødsel kan tvinge fram, som hadde overmannet henne – idet hun hadde satt barnet til verden denne høstmorgenen? Også da hun gikk de siste meterne og la fra seg posen med barnet sitt i, på kirkegården? Var livet for uhåndterbart? Eller var barnet uønsket?

Men det var jo nå, i det øyeblikket et barn blir født, at nivået av oxytocin, kjærlighetshormonet, både hos mor, far og barn skulle være på sitt aller høyeste – nå man skulle være mest mottakelige for tilknytning og berøring, og det hjelpeløse barnet skulle bli vernet om og betingelsesløst elsket. Samtidig var det jo nå barnet og moren skulle være på sitt mest sårbare.

På intensivavdelingen for nyfødte har barnet fremdeles pusteutfordringer. Fire timer etter at det ankom sykehuset. Han får fortsatt oksygen.


– Gutten trenger litt ekstra varme og hjelp til å puste. Kroppstemperaturen har vært nede i under 30 grader. En så lav temperatur kan lett føre til pustevansker, men gutten kommer neppe til å få varige men av det brutale møtet med verden, sier professor og overlege Langslet til et stadig pågående pressekorps.

Babyen ligger i et landskap av kuvøser, med 21 andre barn som også har en hard start på livet. Noen født for tidlig. Noen med infeksjoner. Noen skadd i fødselen, noen med hjertefeil.

Det er de sykeste nyfødte som kommer hit.

En bamse er plassert oppe i hjørnet av en kuvøse. Og et lite norsk flagg på en annen.



– De barna som ikke har foreldre eller en mor eller far som ikke greier å gi dem omsorg, får ekstra nærhet og varme fra pleierne. Men vi har så få ressurser at vi må konsentrere oss om vår viktigste oppgave; å redde liv, forklarer Langslet denne ettermiddagen.

Utover kvelden: En pleier står og våker over barnet konstant. Barn på nyfødtintensiven blir undersøkt kontinuerlig, 24 timer i døgnet, inne i den slitte murbrakka fra 1800-tallet, et av sykehusets eldste bygg. På et stort rom hvor alle de 22 syke barna får pleie.
 Babygutten ligger rett innenfor døra, forbi barselrommet, inne i intensivrommet, til høyre, borte i hjørnet. De vil skjerme ham så godt som mulig.

Gråt er babyens eneste språk nå. Gråt utløst av sult, gjerne kort og lavmælt, og gråten av smerte, gråten om hjelp, ofte mer brå, lang og skingrende. Babyer kan ikke tenke, men de kan føle.


Det er høyt lydnivå i respiratorene og kuvøsene barna ligger i.


– Med hudkontakt, kosesnakk og musikk kunne vi gjort mye for barna. I dag har vi dessverre lite ressurser til særomsorg, sier Langslet.


Men så snart babyen er stabil, vil en sykepleier løfte ham ut av kuvøsen, ta ham på fanget sitt, kose, pakke ham inn, prøve å snakke til ham. Alt for å gjøre barnet trygt. Også når det ikke er våkent. «Slik at det ikke bare blir en ting i en kuvøse eller i en seng helt alene.» Som en sykepleier sier.

Overlege Langslet ber personalet sitt snakke åpent om følelsene de sitter inne med. Det vekker mange reaksjoner hos pleierne når en mor eller far ikke kan være hos den nyfødte babyen. Enten det er mødre som døde i barsel, eller der mor eller far er kritisk syk. Eller som i dette sjeldne tilfellet, hvor moren og faren er sporløst forsvunnet. De barna som er alene i verden får sin faste kontakt blant sykepleierne. Den samme pleieren er hos dem hele tida. Som en erstatning for mor eller far.

Politiet sender ut en etterlysning gjennom Oslodrosjenes dataanlegg: «I forbindelse med funn av nyfødt barn ved Vestre Aker Kirke ved 11.30-tiden i dag, etterl. politiet taxi som kan ha kjørt norsk el asiatisk høygravid eller syk kvinne i samme område!!»


taxikvitteringen
Faksimile: VG, 9. oktober 1991.

Ingen responderer på etterlysningen, og politiet går nå ut fra at mor bor eller oppholder seg i området rundt Vestre Aker Kirke.


– Alle som beveget seg i området Kirkeveien-Blindernveien i dette tidsrommet bør melde seg. Vi kan ikke utelukke at mora fødte babyen inne på kirkegården, men har ingen sikre holdepunkter, sier en vaktleder ved kriminalvakta til pressen.

Uansett: Politiet regner med at barnet ikke kan være fraktet langt fra stedet det ble født, til kirkegården.
 Dette kommer også fram i Dagsrevyens sending, som vier saken stor oppmerksomhet.

Innslaget fra Dagsrevyen

19:30

NRK Dagsrevyen 8. oktober

"Det er kanskje nærliggende på grunnlag av funnene vi har gjort, å tro at barnet er født i nærheten og brakt til funnstedet"

Det kommer inn flere tips etter innslaget på Dagsrevyen, også om navngitte asiatiske kvinner som kan være moren.


Men saken har flere gåtefulle skjær. På desken i VG følger man et par konkrete tips denne kvelden. En av landets mest drevne krimjournalister setter seg ned og skriver sin nyhetssak til neste dags avis:

«Moren til den nyfødte guttebabyen kan være uvitende om den hjerterå bortplasseringen. Vitner skal ha sett en mann komme til kirkegården tirsdag formiddag, bærende på det som kan ha vært den nyfødte. I en hvit og blå pose».

Overskriften er oppsiktsvekkende:

Faksimile fra VG

– Jeg kan bekrefte opplysningene om at det kan være andre enn moren som plasserte barnet på kirkegården. Politiet sjekker tips om personer og biler som ble sett nær gravlunden, sier en kilde ved krimvakta.


Men det koker fremdeles ned til dette, sier politiet:


– Vi sitter her med et nyfødt barn, uten å kjenne dets historie.


Det er ellers en vanlig tirsdag i Oslo by, 8. oktober 1991. Nationaltheatret viser «Vildanden», Centralteatret «Når vi døde våkner». På NRK viser SOSialkanalen programmet «Ingen hører det lille barnet», og på Saga Kino er Julia Roberts lysende i «Dying Young». Ellers preger «Danser med Ulver» lerretene nede i byen.

Det er høst i Oslo. Folk har plukka fram frakkene. Det er meldt at vinteren kommer tidlig.

Snøen skal snart falle over Oslo, på den mørke marka og over de nakne åsene, den vil falle mykt over Sognsvann, over de 1,5 milliarder gamle bergene, gneisen og granitten ved Ekeberg, den skal falle sakte over Oslofjordens bølger.

Oslo utsikt Oslo utsikt

Snøen skal også falle over hele den ensomme kirkegården, hvor Tor Schou Nilsens svigerforeldre er to av 4200 mennesker som ligger begravet her.

Myriader av gatelykter slår en bue av lys under den ellers svarte oktoberhimmelen. Det brune skjenkestedet Dovrehallen fyller 90 år, med «JUBEL hele uka». Alt mens det foregår et drama et annet sted i Oslo. «Bare flaks hindrer en mann i 20-åra fra å bli drept med øks i sentrum, etter et slagsmål i en leilighet».

Og et sted i Oslo sitter det muligens en kvinne, sønderknust, ute av seg.


Det snakkes, blant noen i krimpressen, om at det ikke kan utelukkes at foreldrene er rusmisbrukere. I så fall får disse barna «som regel abstinensproblemer noen dager etter fødselen», ytrer en krimreporter. Men hvordan kan man antyde at moren er narkoman? Det finnes ingen holdepunkter for det. Man leter i blinde etter svaret på babygåten.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

Det er denne tidlige tirsdagskvelden at saken skal ta en ny, brå vending. Mindre enn seks timer etter at babyen ble funnet.

Krimteknikeren Knut Rykhus (34) ankommer sykehuset. Han ser spedbarnet ligge i kuvøsen, på en liten, liten seng bak de gjennomsiktige veggene.

Det er overlege Langslet som kommer mot ham. Med noe i hendene.


– Her, sier han.


– Dette er de to bæreposene spedbarnet ble funnet i.

Krimteknikeren ser morkaka ligge i den ene, blodige posen. Det livgivende organet som fosteret fikk næring og oksygen fra, og som har beskyttet det mot skadelig påvirkning i ni måneder. Navlestrengen er fremdeles festet til den. Krimtekniker Rykhus ser restene etter fostersekken som har omkranset fosteret. En blårød skive, badet i det som er morens blod. Den ene siden er kledd av fosterhinne, blank og glatt. Siden som har vendt mot moren, er ruglete.

Rykhus kjører ned til Rettsmedisinsk institutt. Han og en rettsmedisiner saumfarer de to bæreposene barnet ble funnet i, etter spor.


De rykker snart til.

– Det er en papirlapp her. Et notat eller noe, sier Rykhus.


Lappen er dekket av blod.

Rykhus og rettsmedisineren vasker blodet forsiktig av.

Har noen skrevet på den?

Kan noen ha lagt igjen en avskjed eller en beskjed her?

– Det må være en kvittering av noe slag?

Det er en kvittering! utbryter Rykhus.

Følg fortsettelsen:

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Scenen fra behandlingen av barnet på sykehuset er basert på følgende research:

Politiavhør av barnelege, professor Asbjørn Langslet ved Ullevål sykehus, av 9. og 16. oktober 1991. Intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, Tove Eikrem og Hilde Follestad, nåværende og tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Referat fra legejournal og logg fra Ullevål sykehus.
Øvrig bakgrunn og støtte: To artikler om hypotermi og behandling av alvorlig nedkjøling på Norsk Helseinformatikk (nhi.no) og Den Norske Legeforenings tidsskriftet.no. Metodebok i nyfødtmedisin (Universitetssykehuset Nord-Norge/helsebiblioteket.no)

Scenen fra legenes og politiets møter med journalister på sykehuset og Oslo Politistasjon er basert på:

Artikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og reportasje fra NRK Dagsnytt og Dagsrevyen. Intervju med tidligere politiavdelingssjef Gunnar Larsen.

Scenen fra politiets avhørsrunde på sykehuset er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo Politidistrikt. Politiavhør av overlege, professor Asbjørn Langslet.

Scenen fra Tor Schou Nilsens bopel er basert på:

Intervjuer med Tor Schou Nilsen. Artikler fra Dagbladet, VG og Aftenposten.

Scenen fra nyfødtintensiv seksjon på Ullevål sykehus er basert på:

Intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, Tove Eikrem og Hilde Follestad, nåværende og tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Ytterligere bakgrunn: Om "oxytocin", fra hjemmefodsel.blogspot.no/forskning.no og om gråt og språk, fra greatwoman.com.

Scenene fra etterforskningen er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, nåværende og tidligere ansatte i Oslo Politidistrikt. Avhør og rapporter. Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten.

Scenene fra nyhets- og kulturbildet i Oslo 8. oktober 1991 er hentet fra:

Dagbladet, VG og Aftenposten. Passasjen "Snøen skal snart falle over Oslo, på den mørke marka og over de nakne åsene, den vil falle mykt over Sognsvann, over de 1,5 milliarder år gamle bergene, gneisen og granitten ved Ekeberg, den skal falle sakte over Oslofjordens bølger. Den skal også falle over hele den ensomme kirkegården(…)" er en omskriving av åpningslinjen i James Joyce sin "De Døde" – fra "Dubliners" – norsk oversettelse av Olav Angell (Gyldendal, 2004, originalversjon fra 1914).
Formuleringen "Myriader av gatelykter slår en bue av lys under den ellers svarte oktoberhimmelen" og "Ropene er kule, gjennomtrengende" er inspirert av "Nakker", av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Scenen fra Ullevål sykehus og krimteknikers analyse av plastposene på Rettsmedisinsk institutt er basert på:

Intervjuer med Knut Rykhus og Lennart Kyrdalen, i Oslo Politidistrikt.
Øvrig bakgrunn: Om "morkake", Store Medisinske leksikon (sml.snl.no).

Flere kapitler: