Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 3

Kvinnene med veskene

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 2

Rikspressen har snappet opp den dramatiske nyheten. Er et nyfødt barn forlatt for å dø på kirkegården? Barnet blir liggende i kuvøse, med usikre prognoser. Legene på nyfødtintensiven jobber for å redde livet til gutten og for å hindre varige men. «– Barnet hadde neppe klart seg stort lenger i den røffe oktober-temperaturen. Selv om barnet ikke har ytre skader, må vi avvente noen dager før vi spår om framtida» sier en overlege til media.

Parallelt pågår etterforskningen for fullt, på kirkegården og andre steder i Oslo. Politiet står uten spor etter en mor og en far. De leter i blinde, mottar noen få tips som ikke fører fram. Fra sykehuset meldes det om at barnet er halvt eller helt asiatisk. Politiet bekrefter også at det kan være andre enn moren som har plassert barnet på kirkegården. En krimtekniker blir sendt til Ullevål sykehus, og får overbrakt plastposene barnet ble funnet i. I den ene finner politiet, sammen med morkaka, en blodig papirlapp. Krimteknikeren vasker blodet av. Først tror man at det kan være en beskjed moren, eller faren, har lagt igjen. Men det viser seg å være en kvittering. Kan det føre politiet nærmere en oppklaring av baby-mysteriet?

Gå til kapitteloversikten

Krimteknikeren Knut Rykhus kaster seg i bilen i retning politihuset på Grønland, han kommer inn i kommandorommet til de taktiske etterforskerne.

– Vi har funnet noe interessant her.

Han holder en plastlomme med en papirlapp i hendene.

– Denne kassalappen fant vi i en av bæreposene barnet lå i.

Hovedetterforsker Lennart Kyrdalen studerer den.

– Den stammer fra en forretning. Steffen, sier Rykhus.
Oslos største utvalg i vesker, kofferter og reiseutstyr. I Akersgata 35.

– Kvitteringen viser et kjøp på 900 kroner, tyder Kyrdalen.
Etterforskerne har en rådslagning der inne.


– Hvor stor sannsynlighet er det for at noen i butikken, tilfeldigvis, husker den konkrete handelen? spør de seg.

Datoen for kjøpet står på kvitteringen. Lørdag 5. oktober. For fem dager siden. Og beløpet. Det er alt.

Men den åpner, om ikke annet, en ny dør. Ved hjelp av kassalappen kan Oslo-politiet begynne å nøste i hva som er kjøpt – og av hvem. Det er den eneste tråden etterforskerne nå knytter håp til. Kan den sammenkrølla kvitteringen bringe politiet et hakk nærmere mora eller faren? Politiet innser at de ikke har så mye mer å gå på.

– Det sentrale spørsmålet er; hvem handlet? Det eneste vi kan gjøre, er å oppsøke forretningen, kommer etterforskerne til.

Klokkene ringer for liv og død i Oslo. I Frydenlundgata dør Gunda Langaa 106 og et halvt år gammel, og det skal dø 18 andre rundt om i byen. Ellers, begravelser og bisettelser gjennom hele dagen.

Det blir født 23 andre barn i Oslo, i trygge, sterile omgivelser. Under «Fødsler» i avisa denne dagen står det; «Hjemmefødsel i Preståsen; Reidar kom som et lyn! Sissi og Toffen.»

Dette var biter av Norge, denne tirsdagen 8. oktober. Noen skulle dø, andre ikke.
 Mørket henter inn lyset, og guttens første dag i livet er snart omme, der han ligger og sover i en kuvøse på sykehuset.

Inntil for få timer siden lå han omsluttet av vann inne i en annen kropp.
Nå hadde han overtatt alle livsfunksjoner selv.

9. oktober

Om morgenen er norsk presse pakket av stoff om barnefunnet. Dagbladet slår opp på førstesida:
«FANT BABY PÅ KIRKEGÅRD»
«Jeg hørte svake skrik, sier Tor Schou Nilsen (58)»

Avisa slår fast at «uten hans visitt på kirkegården hadde den lille gutten omkommet i høstkulda.»

VG med gigant-typer: «REDDET BABYENS LIV».

Faksimile Dagbladet
Faksimile Dagbladet
Faksimile Dagbladet
Faksimiler: Dagbladet 9. oktober 1991

«En grusom opplevelse», forteller Erland Døviken, han som kjørte bilen. Berit Pihl Johansen uttaler: «Det var en enorm påkjenning å ta hånd om spedbarnet. Som mor kan en selv forstå hvor fortvilet kvinnen må ha vært, for å gjøre noe slikt.»

Media har ikke blitt informert om siste utvikling i saken, om kassalappen krimteknikeren fant i plastposen. Det eneste politiets krimvakt vil si, er:

«Vi har en god del interessante funn vi skal sjekke.»

I mellomtiden tar avisene en runde til jurister, som skal legge fram noe interessant:

En kvinne som etterlater sitt nyfødte barn, kan slippe straff, ifølge loven – beregnet på for eksempel handlinger begått av barselkvinner i kraftige fødselstraumer og depresjoner.

Og videre: «Forsøk på barnedrap rammes av Straffelovens paragraf 234, hvis forbrytelsen er begått av mor innen et døgn etter fødselen.»

Forutsetningen for at kvinnen kan gå fri, er at «barnet ikke har skade på legeme eller helbred». I motsatt fall risikerer moren eller den som har plassert ut babyen, flere års fengsel.

Denne onsdagsmorgenen reiser etterforskeren Kyrdalen bort til veskeforretningen Steffen, noen få meter opp fra Karl Johans gate, i Akersgata 35. Han har en kopi av kvitteringen med seg. Legger den fram for butikkpersonalet.

Veskebutikken Steffen

Innehaveren av forretningen, Karl Erik Steffen (63), ble avhørt kort allerede kvelden før. Som ventet er det vanskelig å huske, spole seg gjennom vage minner om hundrevis av kunder og kjøp den siste uka. Men etter å ha fått natta på seg, husker han nå mer.

– Lørdag, står det på kvitteringen. Det var to kvinner med asiatisk utséende innom her da. Fra Østen et sted. Relativt kortvokste. Jeg mener det. De må ha vært her mellom kl 12.00 og 14.00 en gang. Og…

– Hva husker du konkret? spør Kyrdalen.

– De kjøpte en skinnveske hver. Helt likedan. 900 kroner pr stykk. Jo, det må være dem! Og prisen stemmer med summen på kassalappen. Jeg mener at jeg ga noe avslag også, siden de kjøpte to forholdsvis dyre vesker. En av dem kjøpte en lommebok også, like etterpå, sier han. Og:

– Den ene kvinnen betalte kontant, og den andre….

– Hva med henne…? sier Kyrdalen.

– Om jeg ikke husker helt feil betalte hun med sjekk, sier ekspeditøren.

– Vi har i så fall sendt sjekken til banken allerede.

– Hvilken sinnstilstand var de i? Kan du si noe om det? spør Kyrdalen.

– De oppførte seg helt vanlig. Det var lite med stemningen som tydet på at noen av kvinnene var i en nært forestående krise, svarer han.

– Og om en av dem kan ha vært gravid? Nei, det har jeg ikke noen formening om. Men, sier nøkkelvitnet.

– Nå ble jeg usikker på om en av dem betalte vesken med sjekk likevel… Det kan være.

Det er bare en måte å finne det ut på. Kyrdalen går til fots, de få meterne til banken, Fokus Bank på Egertorget. Han legger fram ærendet sitt. Betjeningen er behjelpelig.

Og der! Bankpersonalet finner sjekken etter en viss tids søk. Kyrdalen studerer den. Noterer seg navnet på kvinnen som har skrevet den ut. Et asiatisk-klingende navn. Og på neste linje: Adressen! Ullevålsalléen 5B.

Attpåtil like ved kirkegården, tenker Kyrdalen.

Det er påfallende.

Går det an å ha en slik enorm flaks? Skal en banksjekk dypt inne i et arkiv løse gåten for politiet – og for barnet? Vil det gå mot en mulig pågripelse? Men man kan jo fortsatt ikke være sikker på om man er på sporet av den virkelige barnemoren. Eller om hun i det hele tatt oppholder seg på adressen oppført på sjekken.

Denne dagen får den lille gutten oppnevnt verge.

Foreløpig har han ikke fått noe navn, men sykepleierne ved intensivavdelingen på Ullevål vurderer å finne et som passer.

VG skriver at «Kirkegårdsbabyen» ligger på en avdeling sammen med andre nyfødte, hvor personalet gir gutten «all den kjærlighet og omsorg han har behov for, så langt det er mulig uten moren til stede…»

Videre: «Barnet er av asiatisk opprinnelse, og kom til verden bare få timer før det meningsløst ble overlatt til seg selv. Takket være selvoppholdelsesdriften ble gutten reddet før han frøs i hjel på bakken.»

For dette var en historie om overlevelse. Om selvoppholdelsesdrift. Den sterkeste driften av dem alle, snakket noen om. Ved fødselen er den på 100%, når barnet kun er fokusert på å overleve. Selvoppholdelsesdriften, den grunnleggende tendens hos mennesker, og dyr, til å ville leve og overleve selv under de vanskeligste ytre forhold. I biologisk og medisinsk sammenheng en sterk trang til å ville leve selv med ulidelige plager.

Overlege Langslet undersøker armene og skuldrene. De vevre hendene. Han sjekker høyre fot, venstre fot, alt er fint, sier legen, og hoftene og lyskepulsen, den er bra, den også. Og nyrer og lever og milt. Og hjertet. Guttens hjerte. Langslet lytter med stetoskopet, og barnet suger på sine fingre, ingen bilyder, en regelmessig rytme. Selv om hjertet, sier han, må gjennom en normal omstilling de første dagene. Belastningen på barnets organer har vært liten i fosterlivet, men ved fødselen ble alt brått forandret for babyen. I den plutselige overgangen fra livmoren til utenverdenen. De største forandringene ligger opplagt i lungene, som ikke hadde vært i kontakt med luft før.

Legen lytter på lungene, fortsatt svake pusteproblemer, men noe bedre. Fra brystet opp til hodet nå, inn i barnets munnhule, over til øynene, med en spesiell lykt. Alt virker perfekt. Øynene hans vidåpne, brune, og håret, en hel manke, kullsvart. Og som på babyer flest, er huden flekkvis rødflammet, ikke så blå av kulde som dagen før. 50 centimeter og 3250 gram. Blodprøvene de snart tar av ham, for å avdekke spesielle sykdommer, viser at alt til nå er i orden.

Legen sjekker til slutt de instinktive refleksene, slipper tak i guttens hender, barnet reagerer bra, slår ut med begge armene, som om det vil klamre seg til noe. Og de tester griperefleksen, presser fingertuppene forsiktig inn i håndflaten til babyen, de små fingrene griper rundt legens finger med et kraftig tak. Og suge– og søkerefleksen er helt fin, babyen vender hodet og gaper mot fingeren til legen når han stryker babyen langs kinnet. Vanligvis skulle en ammende mor ha testet denne primitive, nydelige refleksen på egen hånd.

bilde av babyen på sykhuset bilde av babyen på sykhuset

Han er frisk nok til å ta til seg mat gjennom munnen nå, fra en sonde hvor det drypper melk hver tredje time hele døgnet. Senere skal han få melk på flaske. Han sover mesteparten av døgnet, men våkner når han er sulten. Blikket er flytende, av og til fester det seg til noe i rommet.

Alle gangene sykepleier Hilde Follestad (25) bærer barnet, tett inntil seg, tenker hun at hun må gi det en ekstra dose kjærlighet. Bare være der litt mer for denne babyen. Kompensere for det barnet har tapt.

Det er bare en tanke som dukker opp i hodet hennes: Mitt mandat er å ta vare på barnet. Overstrømme det med godhet.

Barnevernet på Ullevål sosialsenter jobber, på sin side, for å skaffe babyen et godt sted å være når han om en uke eller to forhåpentligvis skal forlate sykehuset.

De vurderer både fosterhjem og spedbarnssenter, parallelt med politiets leting etter barnets mor. Babyen kan også bli plassert i et beredskapshjem hvor han blir inntil det er avgjort hvor han skal bo permanent.

Samtidig, nede i Oslo sentrums gater. Politibetjent Kyrdalen kommer til at han ikke vil oppsøke adressen i Ullevålsalléen alene. Han reiser innom politihuset på Grønland for å hente forsterkninger. Like etter kjører han, kollega Laila Back og krimtekniker Rykhus mot bopelen til en kvinne de nå har navnet på. De har fått treff på henne i Folkeregisteret. En filippinsk statsborger bosatt i Oslo.

Det er i hvert fall hun som har skrevet ut sjekken og som trolig bor på adressa som er ført opp. Og som muligens kjøpte en veske, fikk den i en hvit handlepose av en selger, som samtidig puttet kassalappen i posen. Posen, som fire dager senere ble funnet på en kirkegård, med et nyfødt barn i.

Men det kunne vært hvem som helst sine plastposer, kunne det ikke? Den eller de som la fra seg barnet kunne vel bare ha funnet eller fått tak i en bærepose? Hvor det tilfeldigvis lå en like tilfeldig kvitteringslapp fra før? Før de putta babyen oppi? Den kvitteringen kan være helt verdiløs i jakten på hvor barnet kom fra, erkjenner politifolka.

De kjører ned fra toppen av Sognsveien, blinker inn i Ullevålsalléen, inn i et boligområde omkranset av grøntarealer. Store uteområder og gressplener. Tilbaketrukket og rolig, midt i byen. Med en rekke hybelhus Ullevål sykehus bruker til å huse sykepleiere og andre ansatte.

Det er først nå de ser hvor nært boligen virkelig ligger kirkegården. Rett der oppe på haugen, hvor babyen ble funnet.

De kommer fram. Parkerer. Går over gresset, over løvet, mot klyngen av boligblokker, mot Ullevålsalléen 5. Tre blokker på fire etasjer, fordelt på 68 leiligheter.

Utenfor Ullevålsalléen

De kommer i sivil, vil lage minst mulig styr i nabolaget.

De er spente. Rykhus er med, om det blir nødvendig å foreta kriminaltekniske undersøkelser i boligen.

For Laila Back er det en rar følelse, å vite at hun snart, kanskje, skal konfrontere noen som har lagt fra seg et nyfødt barn på en kirkegård.


– Det er så bisart, tenker hun.

De stanser ved Ullevålsalléen 5B.

De kommer seg inn i oppgangen, går opp trappene.

Oppgangen i Ullevålsalléen 5b
Oppgangen: Ullevålsalléen 5b

Politifolka banker på. Når de står og venter, kjenner Rykhus at han har relativt høy puls. De kan jo aldri vite hva som møter dem. Det kan skjule seg alt mulig bak en dør, vet de, av erfaring. Det kan være mange der. Ingen der.

Politibetjentene banker på en gang til. Døra blir åpnet etter kort tid. I døråpningen står en kvinne med asiatisk utséende.

Hun ser frisk og rask ut. Hun bekrefter etter hvert at det er hun som har signert sjekken som vesken ble betalt med. Men hun vet ikke om noen baby, insisterer hun.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

De tre i politiet stiller bestemte spørsmål. De understreker alvoret i saken.

– Befinner det seg flere enn deg i leiligheten? presser de henne.

Kvinnen nøler et sekund. De tre politifolka stiger inn i leiligheten med henne.
Det er en slags hybelleilighet, en liten ettroms, helt enkel.

De får straks øye på en sovesofa på venstre side, i enden av rommet. Politibetjent Back legger merke til at dyna ligger i en bylt, inntil ryggstøet på sovesofaen.
Som om noen har krøllet seg sammen der, under dyna.

De går fram, løfter på dyna, og finner en kvinne liggende der.

Kvinnen ser forkommen ut, tenker Rykhus. Hun virker redd. En liten, sped dame, asiatisk av opprinnelse. Tydelig i ubalanse.

Kyrdalen prøver å snakke til henne. Henvender seg til henne på engelsk.

– Det har blitt funnet et nyfødt barn på kirkegården like her oppe. Vi mistenker at det kan være ditt.


Kvinnen bryter sammen i gråt.

– Det levde ikke! Det pustet ikke. Vær snill å tro meg på det. Barnet var dødfødt!

Kyrdalen bøyer seg ned, griper om skulderen til kvinnen.


– Babyen din lever. Ja, du hørte riktig. Gutten er i live. Han blir tatt hånd om på sykehuset nå, forteller han henne.

Barnemoren hyler.

Ropene hennes er hule, gjennomtrengende.

Følg fortsettelsen:

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Scenen fra politihuset på Grønland før utrykningen til leiligheten er basert på følgende research:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, næværende og daværende ansatte etterforskere og krimteknikere i Oslo Politidistrikt.

Scenene fra nyhets- og kulturbildet i Oslo 8. og 9. oktober 1991 er hentet fra:

Dagbladet, VG og Aftenposten.

Gjennomgangen av de første juridiske vurderingene er basert på:

Artikler fra VG, Dagbladet og Aftenposten. Intervjuer med Lennart Kyrdalen.

Scenen fra veskebutikken Steffen og fra Fokus Bank:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo Politidistrikt. Politiavhør av butikkinnehaver Karl Erik Steffen fra 9. oktober 1991, og referat fra øvrige avhør av butikkpersonalet.

Scenen fra Ullevål sykehus og undersøkelsene av barnet er basert på:

Intervjuer med Drude Merete Fugelseth, Ingrid Helen Ravn, Hilde Follestad, Tove Eikrem, nåværende eller tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Avisartikler i Dagbladet og VG. Ytterligere bakgrunn: Metodebok i nyfødtmedisin, punkt 20.3, Undersøkelse av nyfødte på 2. eller 3. dag (Dahl, A. Huurnink, C. Klingenberg, Universitetssykehuset Nord-Norge/helsebiblioteket.no) og libero.no/undersøkelse av den nyfødte. Informasjon om «selvoppholdelsesdrift», fra Store norske leksikon (snl.no). Formuleringen «lå han omsluttet av vann inne i en annen kropp….» er inspirert av «Nakker» av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Scenen fra politiets utrykning til Ullevålsalléen og møtene i morens leilighet er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus – de tre i politiet som var i leiligheten. Referater fra politiets rapporter og saksdokumenter, oktober 1991. Artikler fra Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB, og innslag i NRK Dagsnytt. Bakgrunn om Ullevålsalléenn 5B fra Wikipedia og Oslo kommune.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler: