Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 4

En helt ny vending

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 3

Den blodige lappen fra posen er en kvittering fra en veskebutikk i Oslo. En politimann oppsøker veskebutikken, men ingen husker å ha ekspedert en asiatisk, gravid kvinne. Etter et døgn kan en av de ansatte erindre at to asiatiske venninner var innom butikken i det tidsrommet. Og en av kvinnene betalte med sjekk. I så fall står navnet og adressen til den som har gjort kjøpet, på sjekken. Politiet får ut sjekken fra banken. Det er treff. Adressen viser at personen som har betalt vesken, bor rett ved Vestre Aker kirkegård, hvor barnet ble funnet. Men det er ingen garanti for oppklaring. Den som la fra seg barnet kunne vel ha funnet en bærepose hvor det tilfeldigvis lå en kvittering? Politiet drar til adressen. Inne i leiligheten finner politiet en forkommen kvinne. «-Det er blitt funnet et nyfødt barn på kirkegården her oppe. Vi mistenker at det kan være ditt», sier en av politimennene.

Kvinnen innrømmer at det er hennes barn, og bryter sammen i gråt. «– Det levde ikke. Det pustet ikke. Vær så snill og tro meg på det. Barnet var dødfødt!» insisterer hun for politifolka.

«– Men barnet ditt lever. Det er tatt hånd om på sykehuset» svarer en av politimennene.

Barnemoren hyler og segner om.

Gå til kapitteloversikten

Kvinnen ligger i leiligheten og rister og gråter. Krimtekniker Rykhus skal for all framtid huske dette øyeblikket, av glede som overskrider sjokk, av alvor som løses opp i et emosjonelt utbrudd, i det lille rommet i den lille leiligheten. Han skal komme til å se det mest grusomme og grenseløse senere i livet, med politiøynene sine, men akkurat nå, inne i den trange leiligheten, hvor et barn trolig har blitt født for rundt 35 timer siden, føler politimannen seg rystet og satt ut. Så overveldende for flere enn kvinnen, som nettopp har fått vite at gutten hun trodde var død, lever. Og er tatt hånd om på sykehus. Tårene triller nedover kinnet hennes.

Rykhus går rundt i leiligheten, finkjemmer den for spor.


– Jeg har funnet noe her, varsler han.

Et par blodige håndklær i en skittentøyskurv. Det styrker mistanken om at det har skjedd en fødsel her inne, kommer han til.

Gjennom Oslos gater kjører politipatruljen henne, først til legevakta. Senere på kvelden, til et første avhør på Politihuset. Politiet vil pågripe henne, og straffeforfølge henne, trolig for å ha forsøkt å drepe sitt nyfødte barn.
 Kvinnen får Benedict de Vibe som forsvarer. Advokaten prøver å berolige henne:


– Det kommer til å ende godt. Det er ikke rart at politiet vil finne ut hva som har skjedd. Du skjønner det?

Politihuset i Oslo Politihuset i Oslo
Foto: Scanpix

Kvinnen er veldig fortvilet, på sammenbruddets rand, observerer advokat de Vibe. Hun sliter åpenbart med disse kolliderende følelsene: Det føles fantastisk for henne at barnet virkelig lever. Samtidig er anklagen mot henne, siktelsen for å ha forsøkt å drepe sitt barn, svært tung å bære. Hun var jo helt sikker på at babyen var dødfødt!

– Jeg hadde ikke en tanke om at det kunne være i live! sier hun.

I avhøret, som foregår på engelsk, forteller kvinnen at hun er 31 år, gift på Filippinene, at hun kom til Norge sammen med sin mann og en venninne i vår, på tre måneders turistvisum. Mannen reiste hjem i sommer, mens hun og venninnen ble værende, i en leilighet som en annen filippinsk kvinne disponerer, for å jobbe videre.

Hun ruller så opp sin historie i avhøret.

– Terminen min var i begynnelsen av november, og billetten til Filippinene var bestilt i god tid før fødselen var ventet, åpner hun.

– Tirsdag morgen følte jeg meg litt uvel. Jeg gikk imidlertid ut for å lufte meg. Ville gå meg en tur. Jeg rakk bare å gå noen få meter før jeg kjente véer. Og så startet fødselen utenfor inngangsdøra av blokka. Barnet var på vei ut.

Sterkt medtatt, forklarer hun, greide hun å komme seg tilbake til leiligheten. Der fullførte hun fødselen, inne på badet. Men hun hørte ingen lyder og merket ingen pust, hevder hun. Hun fikk panikk da hun oppfattet at babyen var livløs. Ja, i sitt hode, dødfødt.



– Og så… Under vasken på badet fant jeg to plastposer. De var hvite begge to. Jeg pakket så, i fortvilelsen, de to plastposene rundt barnet, gikk ut av leiligheten, og bar barnet bort til kirkegården. Og la fra meg posen ved en busk. Så gikk jeg hjem og bare gråt og ba.

– Hvorfor la du barnet der? presser Kyrdalen henne på flere ganger.

– Fordi jeg var så traumatisert. Det var ikke liv i barnet mitt, i min forestillingsverden. Og jeg hadde ikke penger til begravelsen, kjente ingen, og ved å legge barnet der ville det bli funnet, tenkte jeg. Jeg hadde da et desperat håp om at noen ville ta hånd om den døde og sørge for begravelsen.

Kyrdalen tenker at hun ser nervøs ut, men mest av alt trist og utmattet.
Overfor politibetjenten trygler kvinnen igjen:

– Jeg ønsker barnet mitt tilbake! Jeg la det bort dit fordi jeg trodde babyen var død. Hører du!

Politiet godtar ikke uten videre forklaringen og sier de vil avhøre kvinnen på nytt. De vil ha inn flere vitner for å se om forklaringen stemmer. «Og har vi bragt på det rene om ektemannen er far til babyen?» spør politiet seg. Det skal gjøres tester.

Etter avhøret blir hun kjørt til Ullevål sykehus og lagt inn for å komme til hektene. Hun får ikke anledning til å se sin sønn den første kvelden. Men det blir også besluttet, av hensyn til morens helse, å ikke framstille henne for varetekt.

– Vi vet nå hvem moren til det forlatte barnet er, men ikke om saken er oppklart, uttaler politiinspektør i Oslo, Geir Wangensteen Øye fra politiets hovedbase på Grønland. Pressen viser fortsatt enorm interesse for saken.

Faksimile VG
Faksimile VG
Faksimiler: VG

10. oktober

Kyrdalen har flere samtaler med henne de neste tre dagene, på sykehuset.

På et rom i en annen del av Ullevål ligger babyen fortsatt i kuvøse. Han mates med morsmelk fra sykehusets morsmelksentral, skriker og sover.

Legene er på vakt mot flere mulige infeksjoner i den lille kroppen, siden babyen også ble funnet utendørs, i lite sterile omgivelser.

Barn i kuvøse Barn i kuvøse

Professor Langslet mener det ikke er utenkelig at moren kan ha trodd at gutten var død da han ble født.

– En fødsel er en påkjenning både for mor og barn. Under spesielle omstendigheter kan det tenkes at barnet er så livløst at en fortvilet og redd mor kan tro at det er dødfødt. Jeg vil derfor ikke uten videre avvise kvinnens forklaring. Ikke fikk hun noen fødselshjelp heller. Det må ha vært brutalt, sier barnelegen til media.

Tirsdag morgen var den gravide kvinnen alene i leiligheten, hevder hun.

Kvinnen sier bestemt hun handlet alene, uten hjelp. To bekjente av kvinnen er også avhørt for å få klarhet i om de deltok i plasseringen av barnet. Eller visste om det. En av venninnene blir også siktet, men politiet henlegger etter kort tid. De har ikke hatt noe med saken å gjøre, insisterer de. Hun har ikke skjult svangerskapet for dem, men etter å ha født har hun oppholdt seg for seg selv, mest i senga.


– Tro meg. Bare jeg har visst om det. Ingen andre, sier hun.

Internt i politiet har de diskutert å sikte kvinnen etter Straffelovens paragraf 234, for å ha forsøkt å ta livet av sitt barn. Og hvor lovteksten lyder:
 
«Er en forbrytelse (…) forøvet av en mor mot hennes eget barn under fødselen eller innen et døgn efter denne, straffes hun med fengsel fra 1 inntil 8 år. Under særdeles skjærpende Omstændigheder kan Fengsel indtil 12 Aar anvendes. Forsøg kan lades straffrit, saafremt Barnet ikke er tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred».

Men Oslo-politiet har landet på en annen siktelse. Kyrdalen forkynner den for henne, leser og oversetter, først grunnlaget: «Den 8. oktober 1991, i Oslo, på Vestre Aker Kirkegård, forlot hun sitt nyfødte guttebarn i hjelpeløs tilstand ved å legge det i en plastpose og gå fra stedet»
Han stopper.

– Vi sikter deg altså etter den norske straffelovens paragraf 242, «for å ha hensatt en annen i hjelpeløs tilstand».

Kyrdalen leser lovteksten for kvinnen:

«Den, som hensætter en anden i hjælpeløs Tilstand eller medvirker hertil, straffes med Fængsel indtil 3 Aar. Paa samme Maade straffes den, som retsstridig forlader i hjælpeløs Tilstand nogen, som staar under hans Varetægt, eller som han pligter at ledsage, befordre, modtage eller paa anden Maade drage Omsorg for(…)
Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, straffes den skyldige med Fængsel indtil 6 Aar (…)

«Den, som hensætter en anden i hjælpeløs Tilstand eller medvirker hertil, straffes med Fængsel indtil 3 Aar. Paa samme Maade straffes den, som retsstridig forlader i hjælpeløs Tilstand nogen, som staar under hans Varetægt, eller som han pligter at ledsage, befordre, modtage eller paa anden Maade drage Omsorg for(…)
Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, straffes den skyldige med Fængsel indtil 6 Aar (…)

Omhandler forbrytelsen øyensynlig fare for liv eller helbred, som det står i paragraf 243, straffes den skyldige med fengsel i inntil 8 år – og minst 3 år.

Kvinnen rister på hodet, fortvilet, der hun sitter på et avhørsrom på politihuset på Grønland. Skal hun ende opp her? I et norsk fengsel? Skal hun virkelig ikke få se barnet sitt vokse opp? Og vil hun noen gang få se familien sin der hjemme?

– Men, sier Kyrdalen. Det kommer mer. Han leser opp lovparagraf 244.

«En mor som innen et døgn etter fødselen forøver en forbrytelse som nevnt i §§ 242 eller 243 mot sitt eget barn, straffes ikke i noe tilfelle strengere enn bestemt i § 234. Er ikke Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred forvoldt, kan Forbrydelsen lades straffri».

«En mor som innen et døgn etter fødselen forøver en forbrytelse som nevnt i §§ 242 eller 243 mot sitt eget barn, straffes ikke i noe tilfelle strengere enn bestemt i § 234. Er ikke Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred forvoldt, kan Forbrydelsen lades straffri».

– Altså…., sier Kyrdalen.

– Ungen døde ikke. Og har foreløpig ingen synlige skader. Denne handlingen kan derfor muligens regnes som straffefri.

Men det er altfor tidlig med slutninger.

Fredag 11. oktober: Kvinnen får se sitt barn igjen, for en liten time, inne på sykehuset. Det er sterke scener. Hun får sønnen sin, i den hvite babybodyen, i hendene. «Gutten min!» gråter hun. «Gutten min!» Hun hadde forlatt ham på kirkegården tre døgn tidligere. Noen ville finne ham, ta hånd om den døde, nyfødte kroppen, gi barnet en begravelse, håpet hun. Men han hviler i armene hennes nå, og det kommer et klynk, etterfulgt av svak gråt.

Moren med barnet sitt

Hun får straks begynne å amme. På et maleri på veggen fisker en liten jente fra en sjø. På gardinene på rommet er det barnemotiver, farger, trærne er grønne som trær skal være, skyene blå som skyene skal være, og fra vinduet på nyfødtavdelingen, oppe i den høye 1. etasjen, er det utsikt til en hage.

Men skjebnen deres ligger fremdeles i norsk politi og barnevernsmyndigheters hender. Moren er ennå ikke tilkjent omsorgsretten. Og det er ikke over.

Tirsdag 15. oktober blir hun brakt til politihuset på ny, for enda et avhør.

– Er du villig til å være med å påvise stedet hvor du la fra deg barnet, og ruta du gikk bort til kirkegården? spør Kyrdalen henne.

– Ja, det er jeg, sier hun.

Kyrdalen og krimtekniker Knut Rykhus kjører med henne, først til Ullevålsalleen 5. De vil starte utenfor blokka, hvor barnet skal ha kommet til verden.

– Vi vil nå gjøre en rekonstruksjon av gangruta med deg, for å se hvor lang tid du har brukt fra bopelen din til punktet på kirkegården, sier Kyrdalen.

De setter i gang klokka. Fire minutter over halv to starter de.

Mora går først. Hun krysser over Sognsveien, 20 meter nedenfor gangfeltet, inn på en asfaltert gangvei som fører opp til Ullevålsveien 117, videre til kirka.

Gangvei på gravstedet

Hun passerer kirkebygget. 50 meter lenger ned, på en gangvei på gravstedet, peker hun bestemt på en prydbusk en halv meter fra gangveien.

– Der, sier hun.

– Ja, det var der jeg la fra meg posen med barnet mitt.

De går fram. Kyrdalen spør om hun la barnet bak eller på siden av den ca 50 cm høye busken. Hun peker så helt ned mot bakken i front av busken.

– Akkurat her.

Busken der barnet ble funnet Busken der barnet ble funnet

Hun peker på et godt synlig sted sett fra gangveien. Stedet hun peker på, diskuterer Kyrdalen og Rykhus, er av en slik beliggenhet at posen med barnet «må ha blitt sett av enhver som går forbi stedet».

– Gangveien er smal og posen er lagt ca 30 cm fra gangveien, kommer Kyrdalen til.
Stedet samsvarer ikke helt med stedet mannen som fant barnet, sa han hadde funnet posen. Det er rundt ti meter forskjell i forklaringene.

– Du er sikker på at det var akkurat her? spør Kyrdalen.

– Ja, helt sikker. Jeg satt og ba for ham her, hadde en privat sørgestund, før jeg vendte tilbake til leiligheten.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

Den sikta moren blir så forespurt om hun var kjent på gravlunden og om hvor mange ganger hun har vært der.

– Jeg har aldri vært på gravlunden før jeg gikk hit med barnet, svarer hun.

Kyrdalen noterer seg at klokka var tolv minutter over halv to da de ankom stedet hun pekte ut som barnets plassering. Moren har brukt åtte minutter fra Ullevålsalleen til gravlunden hvor hun la barnet. Men politietterforskerne påpeker at gangfarten hun brukte var «meget langsom». Ved vanlig rask gange ville nok tida lett kunne halveres, kommer de til.

Det er her, idet de står og ser mot parkeringsplassen ved kirka, hun plutselig sier:

– Det sto en hvit bil parkert på parkeringsplassen da jeg gikk forbi med barnet.

– Javel? svarer Kyrdalen.

– Jeg tror det satt en person i bilen.

– Noe mer du vil dele herifra? spør Kyrdalen.

Kvinnen stopper. Det er noe hun ikke har sagt før, sier hun. Men det kommer tilbake til henne nå, mens hun står her på kirkegården.

– Hva husker du? gjentar politimannen.

– Jeg ble urolig en time etter at jeg returnerte til leiligheten. Jeg gikk derfor tilbake til gravlunden for å se om posen lå der. Da var barnet mitt borte, sier hun.

Politimennene ser på hverandre.

Følg fortsettelsen:

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Scenen fra leiligheten er basert på følgende research:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, næværende og daværende ansatte etterforskere og krimteknikere i Oslo Politidistrikt

Scenen fra de to avhørene på politihuset i Oslo er basert på:

Fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og to intervjuer med krimtekniker Knut Rykhus, nå i Kripos. Studier av 94 fotografier fra politiets arbeid på kirkegården.
Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991, og innslag i NRK Dagsnytt og Dagsrevyen.

Scenen fra avhørene på sykehuset er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen og advokat Benedict de Vibe.
Referat fra avhørsdokumenter.

Scenen fra gjensynet mellom mor og barn på sykehuset:

Intervjuer med advokat Benedict de Vibe og Tor Schou Nilsen.
Intervjuer med Hilde Follestad, Ingrid Helen Ravn og Tove Eikrem, nåværende og daværende ansatte ved Nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Referat fra avhørsdokumenter.
Studier av 94 upubliserte fotografier fra Dagbladets dekning av saken.

Scenen fra rekonstruksjonen på kirkegården er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen og advokat Benedict de Vibe.
Referat fra rapporter hentet fra politiet saksdokumenter, oktober 1991.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler: