Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 5

Det skjer noe i Manila

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 4

Kvinnen skriker, av sjokk og glede, over nyheten om at barnet hun hevder var dødfødt, lever. Moren ønsker barnet tilbake. Men gleden til den antatte moren er kortvarig. Politiet vil straffeforfølge henne og tar henne med til avhør. Kvinnen sier hun er 31 år, filippinsk, og at hun begynte å føde mens hun gikk tur, en måned før termin. Sterkt medtatt kom hun seg opp på badet i leiligheten, der hun fullførte fødselen. Hun sier at barnet ikke ga noen lyd fra seg, og at det ikke rørte seg.

I sjokket, forklarer hun politiet, fant hun to plastposer under vasken på badet, la barnet oppi og gikk til kirkegården. Hun ville legge det der for at det skulle bli funnet og gitt en verdig begravelse. Politiet sikter kvinnen etter straffelovens paragraf 242, «for å ha hensatt en annen i hjelpeløs tilstand» og for å ha forlatt et menneske som hun pliktet å ledsage. Strafferammen er fra 3 til 8 år i fengsel.

Kvinnen er på sammenbruddets rand. Hun var sikker på at babyen var dødfødt, hevder hun, om igjen. Kvinnen blir kjørt til sykehus for å komme til hektene, men får ikke anledning til å se sin sønn. En overlege sier at det ikke er utenkelig at moren kan ha trodd at babyen var død da han ble født. Moren får etter tre dager se sitt barn igjen for en liten time på Ullevål sykehus. Det er sterke scener. Men moren er fortsatt siktet. Politiet vil avhøre kvinnen flere ganger, og tar henne med på en rekonstruksjon av hendelsen. Det er under denne, mens hun står på kirkegården, at hun legger fram noe hun ikke har sagt i tidligere avhør: «- Jeg ble urolig en time etter at jeg returnerte til leiligheten. Jeg gikk derfor tilbake til gravlunden for å se om posen lå der. Da var barnet mitt borte.»

Gå til kapitteloversikten

Det var en stor, ny tvist ved det hele. Moren hadde altså kommet tilbake til kirkegården for å se etter posen med det nyfødte barnet, som hun hadde lagt fra seg ved en busk rundt en time tidligere.

Det var denne grusomme ekstra byrden hun måtte bære på i de dagene. At hun var overbevist om at barnet hennes var dødt var uutholdelig i seg selv. Og nå var det borte, fjernet, tatt bort fra henne for godt. Hun ante ikke hvor det hadde blitt fraktet. På den andre side ville sønnen hennes nå trolig få en verdig begravelse, akkurat som hun hadde håpet på. Tapet var imidlertid like gnagende vondt.

Men hvorfor vendte hun tilbake til kirkegården en time etter å ha forlatt barnet der? Kanskje hun hadde fått et snev av anger over seg? En panikkfølelse? Eller hadde hun fått et syn av klarhet - etter det hun selv og andre forklarte som en fødselspsykose?

Var barnet mitt virkelig dødt?

Og snudd om på det, fra politiets ståsted:

Er hun likevel skyldig?

Kvinnen er fortsatt formelt siktet for å ha forlatt sitt nyfødte barn i hjelpeløs tilstand, men nekter straffeskyld, og føler etter hvert at hun blir trodd når hun sier:

«Jeg var overbevist om at barnet var dødfødt!»

Etter å ha blitt utskrevet fra sykehus, flytter moren inn på Katarinahjemmet til St. Olavs Kirke, mens gutten hennes fortsatt blir liggende på barneavdelingen.

Sønnen - fremdeles holdt atskilt fra moren - er nå kommet over i en av nyfødtavdelingens babysenger, etter tida i kuvøsen og flere dager med intens behandling. Barnet sover mye av tida, men blir stadig sterkere.

Langslet holder barnet Langslet holder barnet
Fortsatt på sykehus: Overlege Asbjørn Langslet med barnet

I media, og internt i politiet, belyser man nå intenst det juridiske ved saken. Amanuensis Svein Slettan på Institutt for offentlig rett påpeker overfor Dagbladet at den 90 år gamle norske straffeloven har en sikkerhetsventil – beregnet på for eksempel handlinger begått av barselkvinner i kraftige fødselsdepresjoner.

«En kvinne som etterlater sitt nyfødte barn, kan slippe enhver form for straff» sier Slettan.

Det samme gjelder en kvinne som forlater sitt nyfødte barn på gata i håp om at noen skal finne det og ta seg av det.

Det er den svekkede sinnstilstanden en mor kan være i det første døgnet etter en fødsel, som har motivert lovgiverne til en egen paragraf for å beskytte mødre.

Det vil også bli tatt i betraktning at det er uheldig at en mor ikke får ta seg av sitt nyfødte barn på grunn av straffeforfølging.

«Det er først og fremst av hensyn til barnet at selv en mors drapsforsøk på sitt nyfødte barn, kan passere straffefritt», uttaler Slettan.

Han sier at to forutsetninger må være til stede:

Forbrytelsen må være begått innen et døgn etter fødselen, og barnet må ikke ha dødd eller blitt påført betydelig skade som følge av morens ugjerninger.

Bestemmelsen gjelder bare moren. Har også faren vært med på forbrytelsen skal han bedømmes ut fra Straffelovens paragraf 233, vurderer jusekspertisen.

Etterforskerne på politihuset på Grønland lener – i alle tilfelle – i denne retningen:

Politiet knytter troverdighet til at moren trodde det var et dødfødt barn hun la fra seg.

For moren framsto babyen som uten liv. Som et dødfødt barn. Det er ikke noe hun kan ha diktet opp, men stemmer med realiteten, kommer etterforskerne fram til.

Med ett unntak. I det stille uttrykker Laila Back, en av politibetjentene som var med på å finne fram til moren der borte i Ullevålsalleen, en frykt.

«Jeg er litt engstelig, for å være ærlig» sier hun.

Grønland Politistasjon Oslo
Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix

Hun er mer tvilende enn sine kolleger i politiet, og frykter at moren bare skal ta med seg barnet ut av landet, for å dumpe det et annet sted, på veien til Filippinene, eller idet hun kommer hjem. Om det er slik at barnet var uønsket.

For, som hun sier til kolleger, hun klarer ikke å forstå fullt ut hvordan det går an å handle som moren gjorde etter fødselen. Selv om hun vet at fødselspsykoser og fødselsdepresjoner «kan gi mange rare utslag». Og selv om hun hørte overlege Langslet uttale at det kan forekomme at nyfødte barn ser skinndøde ut, tilsynelatende døde og livløse, ved fødselen. Uansett klarer hun ikke å kvitte seg med denne uroen og tanken. På den andre side må hun stole på politiets og Barnevernets kyndige vurderinger, kommer hun til. Dessuten hører det ikke til politiets fagfelt eller hennes kompetanse å vurdere nybakte mødre eller andres mentale tilstand. Fagfolk får i så fall ta stilling til «om det var noe psykisk eller ikke».

Det finnes heller ikke noe som indikerer at moren har påført babyen skade på noe vis. Hadde politiet dokumentert slike funn, ville status selvsagt vært helt annerledes.

Politiets jurister på saken i Oslo finner ikke grunn til å forfølge saken.

18. oktober

Denne fredagen treffer Oslopolitiet det formelle vedtaket: De ber Statsadvokaten frafalle siktelsen og henlegge straffesaken mot «kvinnen (31)», «idét intet straffbart forhold anses bevist.»

Hun får tillatelse til å reise hjem til Filippinene med barnet sitt. Barnevernet i Oslo opphever vedtaket som ble gjort, om midlertidig å ta barnet fra moren.

Dagen etter kan Dagbladet formidle:

«På 11 dager er livet snudd fra bunnløs fortvilelse til ekstase. Mandag får kvinnen sette seg på flyet på Fornebu, hjem til Filippinene med den livsfriske gutten.»

– Dette viser at menneskelige følelser også hører hjemme i en saksbehandling, uttaler advokat de Vibe.

Men først. Lørdag 19. oktober. Der inne i Sankt Olav domkirke, Oslo katolske bispedømme, som fra 1856 hadde tatt imot nyfødte og døde og syndere og folk som elsker hverandre, i kirkerommet omtalt som «den smukkeste Kirkebygning i Christiania»:

Presten Claes Tande taler på engelsk til menigheten, ser på dåpsbarnet der det ligger i morens favn i sin hvite, heklede dåpskjole med blå sløyfer, og på fadderne - advokat de Vibe og to nonner.

«Vi er samlet her for å feire det store under at et nytt menneske er født. Denne begivenheten får oss til å stanse opp, den stiller oss ansikt til ansikt med et mysterium. Foreldrene opplever dette sterkest: Her får de ta del i et under, utenfor deres makt, som de knapt kan uttrykke med ord: Gud skaper nytt liv»

– Så… Hva skal barnet hete? spør presten.

– Victor Olav, svarer moren.

Victor etter «Victory» – fordi han seiret over døden, hadde moren kommet til. Og Olav etter St. Olav, og fordi hun vil gi ham et norsk navn – til minne om alt som har hendt.

Presten salver barnet på brystet med katekumenolje. Etter trosbekjennelsen og forsakelsen av syndene, øser en filippinsk prest, engasjert av St. Olavs-kirka, vann over barnets hode, tre ganger, idét han sier fram dåpsformelen på tagalog, filippinernes språk:

«Victor Olav, jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn».

Deretter tenner presten dåpslyset og sier: «Måtte Victor Olav alltid vandre som et lysets barn, forbli fast i sin tro og – når Herren kommer - gå ham imøte med alle de hellige i himmelens rike.

«Amen»

Presten legger en liten saltbit på tunga til barnet.

«Ta imot visdommens salt. La det være deg en soning til evig liv. Og fred være med deg.»

Presten velsigner moren som holder barnet i armene, og faren hjemme på Filippinene.

«Den allmektige Gud velsigner denne mor, som nå takker Gud for sitt barn(…)»

«Amen», sier alle der inne i kor.

Dåpen
Dåpen
Dåpen

Barnet blir kost med og beundret av det lille dåpsfølget. Blant dem advokat de Vibe og hele familien hans, og et par av politifolkene som var med på å etterforske saken. Moren mater Victor Olav med melk fra en tåteflaske, kysser ham på pannen, før hun pakker ham godt inn før nok et møte med Oslo-høsten, i en hvit ulldress som dekker babyhendene såvel som hodet. Og rundt den nydøpte igjen, ett av sykehusets tepper og en dyne med Mikke- og Minni Mus-trekk.

Nå skal han ikke fryse.

21. oktober

Om morgenen mandag 21. oktober. Det er bare noen timer til mor og sønn skal forlate landet. Det er en siste ting hun må gjøre. Hun har bedt sykehuset om å sende bud på ham, mannen som fant barnet hennes på kirkegården.

Tor Schou Nilsen sier han gjerne vil komme og hilse på. Selvsagt vil han det.

Hun er spent og ikke så lite nervøs. Tor er nervøs, han også.

Moren sitter med sønnen i armene når han kommer inn på stellerommet på sykehuset.

Kvinnen gråter og kaster seg rundt halsen på ham.

– Jeg kan ikke få takket deg nok. Du reddet livet til min lille gutt, og det er så godt å få se og snakke med deg før jeg forlater Norge. Jeg forsøkte å få tak i deg for noen dager siden. For jeg ønsket deg som fadder.

Mens tårene triller sier hun:

– Han heter Victor Olav.

Den venstre hånden til moren tviholder på jakkeermet til Tor idét hun holder rundt ham. Han kaster et blikk ned på gutten i babysengen en meter fra dem.

– Jeg er like rørt som deg. Jeg har tenkt mye på dere, sier Tor.

Du reddet min sønns liv - Faksimile Aftenposten
Faksimile: Aftenposten, 22. oktober 1991

Han forteller at det føles godt å få møte henne, se at alt står bra til med begge, tross alt.

Han tenker at barnet har vokst seg større enn den vesle skapningen han så i en plastpose for 13 dager siden.

– En skikkelig plugg er han! Og så mye hår han har fått! sier Tor.

Babyen har to dypbrune øyne og kullsvart hår og en hvit sparkebukse merket «Ullevaal sykehus».

Olav, det er det ingen som heter på Filippinene, ler moren.

Men hun vil ha navnet slik, sier hun. Til minne om det som har hendt, og i takknemlighet over all den gode hjelpa.

Hun gråter mer, gråter og ler om hverandre. Hun støtter hodet til gutten med én hånd, viser stolt fram babyen sin, men legger ikke skjul på at opplevelsen har vært opprivende. Hun sier hun ikke husker noe særlig av smertene ved fødselen nå. Alt skjedde så fort, sier hun.

Hun tar Tor i hånda en siste gang. De klemmer farvel. Utveksler adresser.

– Du vil alltid bety noe spesielt for meg. Takket være deg, er Victor Olav i live. Jeg kommer aldri til å glemme deg, sier hun. Og:

– Jeg vil takke både advokat Benedict de Vibe, politiet, Ullevaal sykehus, ja, alle som har vært så snille mot meg.

Til et par utvalgte medier på sykehuset forteller hun at mannen og familien står på flyplassen og venter på dem i Manila, hun sier de har to jenter og en gutt fra før, på åtte, fem og tre år. Faren hadde ønsket seg en gutt nå, så dette er stas, sier moren. De skal alle hjem til familiens gård, fem timers bussreise fra Manila.

– Det er for kaldt for ham her. Nå skal vi hjem til varme Filippinene, smiler hun med en barnepleier og advokat de Vibe ved sin side på stellerommet.

Dåpen
Dåpen
Dåpen

«- Her er min plastpose-baby», skal VG slå opp om noen timer.

Dagbladet spør om hun noensinne vil tilbake til Norge.

– Nei, aldri. Men kanskje Victor Olav får lyst, når han får høre sin dramatiske historie, sier moren.

– Mest av alt ønsker jeg at Victor Olav blir prest når han blir stor. Eller kanskje han kan være med å styre landet, etter President Cory Aquino, ler hun.

#

Moren gir gutten en solid porsjon melk på flaske, like før den lange reisen hjem. Ifølge legene på Ullevaal er barnet nå i god form, og vil ikke ha problemer med å klare flyturen til Manila.

– Hadet, vinker sykepleierne, og overlege Langslet.

– Hadet, Victor Olav, sier de.

– Hadet, gråter moren tilbake til dem.

Hun går ut av dørene på Ullevaal sykehus, med barnet sitt i armene, inn i en ventende bil som skal ta dem til flyplassen.

Moren sier hun er litt redd og engstelig også. Frykter hun skal bli stoppet allerede i Tyskland, på mellomlanding. At det skal være noe ufullstendig og feil med reisepapirene til gutten.

Fly på flyplass Fly på flyplass
Foto: Scanpix
Flybillett Flybillett

Denne ettermiddagen, kl 16.30, letter moren og sønnen fra norsk jord ombord i SK639, de flyr av gårde fra Fornebu, via Frankfurt, og skal videre til Filippinene kl 21.45 med Lufthansas store flymaskin. Til Manila, øst i Manilabukten, i tropene, på øya Luzon. Om kvelden, om høsten, 21. oktober 1991.

Men dette var ikke noen slutt, var det?

Var det kanskje bare starten?

Vi skriver 2014. 23 år etter. Hvor tok de veien, alle sammen, de som reddet dette livet? Og hovedpersonene selv? Moren og gutten. Hvor endte de opp? Hvor førte livet dem hen? Er de i det hele tatt i live? Og finnes det noe vi har oversett i denne historien? Og: Var det noe som helst hold i den ene politibetjentens frykt? At barnet «kanskje ville bli forlatt et annet sted på veien?»

Vi starter med det katolske miljøet i Oslo og St. Olavs kirke, hvor gutten ble døpt og moren fikk hjelp den gang. Kanskje de kjenner fortsettelsen? Det er menighetssekretær Elisabeth Helland som svarer:

– Åja! Det var stor oppstandelse den gang. Vår sogneprest på den tida, Claes Tande, fortalte mye om dette. Det er en sterk historie. Og.., sier hun.

– Jeg kjente, helt tilfeldig, til mannen som fant ham også. Men jeg er ikke sikker på om han…

– Nei, du vet ikke om han er i live?

– Det er det jeg er litt usikker på. Men kona hans lever, vet jeg.

Vi spør menighetssekretæren om hun kan finne noen spor etter gutten, og foreldrene, i kirkebøkene og dåpsprotokollene.

– Hvilken dato er vi på? spør hun

– Han skal ha blitt døpt lørdag 19. oktober 1991.

Etter noen timers leting:

– Her har jeg funnet noe til deg. Jeg forsøker å tyde skriften… Victor Olav, ja. Var det dét gutten het? Jeg er usikker på om jeg kan gi deg morens og farens navn. Da må vi høyere opp i systemet i kirka her. Uansett. Pater Claes Tande kan nok hjelpe deg mer. Han skal ha vært i guttens dåp.

Vi kjører ned og treffer Tande, i den katolske kirke i Sandefjord, hvor han er sogneprest.

– Hvordan kan jeg glemme ham? Gutten som ble funnet i en handlepose. Han er 23-24 år nå? «Ja, hvordan gikk det egentlig med ham?» har jeg tenkt mang en gang.

Pater Tande forteller at han satt og hørte om dette mysteriet på radioen. At noen hadde funnet en baby forlatt på en kirkegård. Men at han som prest først kom inn i bildet «i den lykkelige fasen». Han husker moren der hun kom inn til dåpssamtale; en meget betagende, snill mor. Og svært lykkelig over at barnet hun trodde hun hadde etterlatt seg dødt, levde.

Hun hadde klart for seg at barnet skulle hete Victor, minnes presten. Det var de på sykehuset, på føden, som hadde foreslått Victor.

– For ja, han må være litt av en Victor. Den gutten hadde jo seiret. Jeg tenker på den kalde årstida, og på at han lå på kirkegården i nokså lang tid før han ble funnet.

Claes Tande

Moren var på leiting etter et navn til, husker Tande.

– Hun visste at kirken het St. Olav og forhørte seg litt om hvilken type det var, da. Sankt Olav. Det endte med at Victor Olav ble navnet på barnet.

Han husker dåpen godt, den spesielle og flotte atmosfæren, og han ser for seg at han holder gutten i hendene sine.

– Jeg var spesialutnevnt til å ta meg av filippinere i kirken. Det var slik jeg møtte kvinnen. Men det var ikke jeg som døpte barnet alene. Tilfeldighetene ville ha det til at det var en filippinsk prest hos oss i tre måneder. Ceferino Anez het han. Når vi fikk inn filippinere til dåpen, tenkte vi at selve dåpsformelen, i hvert fall, kunne bli sagt på morsmålet.

Pater Tande husker at han og St. Olavs-kirka ga kvinnen hjelp og pleie i de dramatiske dagene. Også at han hjalp til med å tilrettelegge hjemreisen, i direkte kontakt med den filippinske ambassadøren, som den gang satt i Stockholm.

– Gutten måtte ha orden på papirene når han kom til flyplassen, som et barn som ikke var født på Filippinene, sier han.

Fødselsattesten fra sykehuset var pen og pyntelig, husker han. Ikke spor av forhistorien. Den sa det som trengtes å fortelle.

– Jeg hadde dialog med det som i dag er en av høvdingene i den filippinske katolske kirken. Erkesbiskop Soc Villegas. Den gangen var han en spjæling, men en aktet ung prest. Løpegutt og personlig prestesekretær til kardinal Sin. Jeg jobbet i Vatikanet da jeg ble kjent med ham. At vi kjente folk på toppen, var til stor hjelp for kvinnen. På Filippinene er det ingen røde løpere, men han skulle ta mora og barnet vel imot og legge til rette.

Vi forteller Tande at vi snart er på vei til Manila, på andre siden av kloden, i et forsøk på å spore gutten og mora opp.

– Det er ikke bare å finne folk der! Og han er vel ikke akkurat på Facebook. Ha. Men ja, det er ikke sikkert at han har kvittet seg med Olav-navnet? Uansett, det er ikke gitt at mora har fortalt ham alt heller. Men skal du ha tak i ham, skal du ha skikkelig flaks. Det bor 13 millioner mennesker i Manila. Jeg sier lykke til.

Presten

Presten som døpte gutten

«Han må jo være litt av en Victor. Den gutten hadde seiret.»

23 vintre etter. Vi ringer Berit Pihl Johansen ti dager før vi skal fly til Filippinene. Hun var klokkeren i kirka som grep resolutt inn og holdt barnet i bilen på vei til sin private lege den tirsdagen i ‘91. Hun svarer i andre enden av telefonen, vi har ikke fått presentert saken før hun sier:

– Det passer ikke nå. Jeg er på Tenerife. Jeg må legge på.

– Hei, vent, Johansen. Det dreier seg om en spesiell hendelse tilbake i 1991. Du var med på å redde et liv. Et nyfødt barn, på en kirkegård.

Kvinnen senker stemmen.

– Ja, riktig.

– Hvordan husker du dette?

– Det var en voldsom opplevelse. Men jeg må be deg om å ringe om en time. Jeg er litt opptatt nå.

I mellomtida besøker vi Arne Larsen, som også medvirket i dramaet på kirkegården, hjemme på Nordstrand i Oslo.

– Jeg husker et menneske som kom løpende mot meg. «Det ligger en plastpose der nede, med en fuglunge eller en kattunge oppi. Den rører på seg», ropte han. Han var forstyrra, og jeg kan skjønne det. Muligens tvilte han på det han hadde sett. For det er ikke det du regner med å finne på en kirkegård; et spedbarn.

Arne Larsen sitter der og minnes de uhyggelige sekundene, da han ble revet ut av sin vante arbeidsdag, idet han og «en fra kirka, en kvinne», løp ned og fant barnet i plastposen like ved en gravstøtte.

– Det var et sjokk. Et gedigent sjokk. Vi fikk jo nesten skjelven hele gjengen. Det gikk lang tid, altså.

– Før du kom over det?

– Ja! Det var forferdelige greier. Det sitter i enda. Det er den verste opplevelsen i mitt liv. Men, sier Arne Larsen.

– Jeg syns den kvinnen fra kirka var veldig dyktig. Hun beholdt roen. Mer, kanskje, enn oss andre. Vi var i en panikktilstand. Nei, det var tøft.

Arne Larsen sier at minnene vender tilbake til ham nå og da. Når det skjer noe lignende, «når han leser om at barn blir funnet i en søppelcontainer nedover i Europa og slikt.» Da kommer det opp igjen, med full kraft, sier han.

Vi får tak i Berit Pihl Johansen på Tenerife igjen.

– Jeg husker mannen som kom løpende mens jeg satt og jobbet på menighetskontoret. Han ropte og sa at han hadde funnet en baby nede på kirkegården. Han var lettere forvirret. Det hørtes for utrolig ut, men vi kom ned og fant ungen. Den levde. Vi passet på å holde rundt ham, utenfor plastposen. Alt som kunne varme. Det og at han hadde frie luftveier.

Noen dager senere går vi over Vestre Aker kirkegård med henne. Hun viser hvordan hun grep barnet, løftet det opp, hvordan hun heiv seg inn i bilen til en tilfeldig vedlikeholdsarbeider.

Berit Pihl Johansen

– Vi kjørte så fort vi kunne. Ned gangveien her. Jeg holdt babyen, den var fortsatt i plastposen. Jeg turte ikke å ta den ut, den var blodig også, men jeg tenkte:

«Pass på så den får puste»

Hun var mor selv, hadde et visst lag med spedbarn, men dette…

– Nei, det var en grufull opplevelse.

Etterpå dro hun tilbake på jobb. Hun husker journalistene som flokket seg rundt kirka. Legen hennes antydet at det var en fordel for henne å ligge litt lavt siden det hadde vært en så enorm påkjenning.

Hun merket det noen dager etterpå, da de hadde en dåp i kirka, og en mor bar inn et barn i en dåpskjole. Også en gutt. Da fikk Berit en reaksjon. Hun tenkte, «det er godt å se en baby, påkledd og ordentlig, som ikke ligger i en plastpose». Hun grublet mye på opplevelsen de første åra.

– Men klart, sier Berit Pihl Johansen og ser nedover kirkegården.

– Jeg er glad for at jeg var her. For da kunne jeg bidra til å løse dette.

To livreddere

To livreddere

«Det var et sjokk. Et gedigent sjokk. Vi fikk jo nesten skjelven hele gjengen.»

Et søk på nettet gir noen ytterst få treff på «Victor Olav og Filippinene». Og der. Vi finner en Victor Olav i Manila på Facebook. Er det virkelig ham? For det kan umulig være andre Victor Olav’er i Manila?

Vi forsøker å skrive til ham. En og to ganger. Men svaret på henvendelsene uteblir. Vil han ikke bli funnet? Har han det ikke bra?

I forsøkene våre på å nå ham, tar vi høyde for at han ikke vet, selv om moren i intervjuer den gang sa at hun ville fortelle ham alt når tida var inne. Men vi vet jo ikke, med sikkerhet, og må derfor formulere oss med ord som at han sitter på en «dramatisk og fantastisk historie. Rørende og spesiell. Fra den gangen i 1991.» Ord som pakker historien inn, uten å blåse den i detalj.

Vi forsøker å følge ham på Twitter også, hvor han har en konto. Og på LinkedIn, hvor vi finner noen spor etter en businessutdannelse. Kanskje har det gått bra likevel? Men hvorfor svarer han ikke? Har familien lagt den traumatiske erfaringen i Norge bak seg? Hvordan kan det egentlig ha gått bra, når en kommer til verden på den måten?

Vi prøver intenst å spore morens navn også, vi vil så gjerne finne henne på Filippinene, ikke minst for å spørre om hva hun har fortalt sønnen, og eventuelt ikke, før vi forhåpentligvis møter ham.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

St. Olavs kirke vil ikke gi detaljert innsyn i dåpsprotokollene. Ingen navn på mor eller far, og ingen adresser. Det er pater Pål Bratbak som svarer:

«Det er litt av en historie(…) Det spørsmålet jeg har, er om mor vil bli funnet. Hva er forholdet mellom mor og barn i dag? Hvis gutten vil finne sin mor blir spørsmålet et annet. Hvordan vi da evt. går frem for å hjelpe ham vet jeg ikke, men det vil vi forsøke å gjøre. Men dette må ha vært en traumatisk opplevelse for alle involverte, også moren. Jeg vet jo ikke om hun er klar for spørsmål rundt dette, eller evt klar for å se sin sønn. Der ligger mine spørsmål.»

Advokat de Vibe husker ikke navnet på mora, og han finner ikke saksmappa i arkivet.

Vi sender en innsynsbegjæring til politiet i Oslo om å få innblikk i etterforskningsmaterialet og saksdokumentene, og eventuelle objekter som er i politiets eie. Det var for eksempel en plastpose og en kassalapp som ledet fram til barnemoren.

Senere presiserer vi overfor Oslo-politiet at «...det er avgjørende for oss å vite på forhånd hva han vet og ikke vet. Dette er en av hovedgrunnene til at vi søker navnet på barnemoren og gjerne vil snakke med henne FØR vi eventuelt møter gutten.»

Etter to søknader om innsyn, og etter lange, kronglete dialoger og forespørsler, og en tur innom Riksarkivet, får vi et slags gjennombrudd hos politiet i Oslo. Etter ti dager finner de saksmappa, nederst i politiets arkivkjeller på Bryn. Det kommer først et klarsignal til at vi kan få titte på saksdokumentene og avhørsbunken om hva som skjedde, i detalj. Før en politijurist legger nye hindringer.

– Se her ja! Det er et ganske stort materiale, og ikke alt som nødvendigvis tåler dagens lys. Nå var jo dette en sak med vanskelig tematikk, som er en grunn til å nekte innsyn. Men den endte jo lykkelig, ved at mor og barn ble gjenforent. Da skal vi i teorien legge godviljen til, men vi kan bare gi en begrenset tilgang, så lenge dere ikke har samtykke fra moren, gjør politijurist Pål Kraby klart.

Vi er snart på vei til Manila, hvor det bor snaut 13 millioner mennesker, den tettest bebygde byen i verden, uten noen klare avtaler. Hverken med mor eller sønn. Men har vi noen garantier for at moren faktisk lever? Hvor er hun, historiens andre hovedperson? Finnes hun der ute fortsatt? Hvordan bearbeidet hun i så fall sine traumer? Og hvilket forhold har hun til sønnen i dag?

Det drar ut, og dagen før avreise er ingen konkrete avtaler inngått. Men idet vi sitter på flytoget, etter nye samtaler med politiet, sier de ja til å «åpne opp NOE». Men morens advokat den gang, de Vibe, må involveres, får vi beskjed om. Han er nå gitt innsyn, og tillatelse til å dele en avgrenset del av etterforskningsmaterialet.

Det vil si:

– Har du noe å skrive med? åpner de Vibe samtalen.

– Her! Du skal i det minste få med deg morens navn og fødselsdato i bagen til Filippinene.

Manila Manila

33 tropiske grader slår imot oss. Her, et sted blant alle de vakre katolske kirkene, markedene under åpen himmel og de enorme shoppingmallene etter vestlig forbilde, bor han. I Metro Manilas gater, kronisk trafikkforstoppet, og midt i støyen, midt i eksosen, skal han gå. Her, et sted blant 12877253 mennesker.

Vi oppsøker Philippine Daily Inquirer, Filippinenes største avis. Redaktøren lytter forbauset til historien, noterer alt, hun skal gjøre det hun kan, vil låne bort en av sine researchere på avisa. «Ring om to timer», sier hun.

– Jeg må skuffe deg. Researcheren finner ikke spor etter dem, hverken moren eller sønnen. Et fullt navn og en fødselsdato er ikke nok, dessverre. Det bor 101 millioner mennesker på Filippinene. Vi har ikke et system som i USA eller i ditt land hvor det bare er å pønsje inn en persons navn så dukker de opp i registre og telefonlister.

– Nei…

– Men National Statistics Office skal i teorien sitte på alt av fødselsattester og data om ham og moren. Noe annet er om dere som er journalister får innpass der.

«Telefonselskapene!», foreslår den filippinske ambassaden i Oslo. Etter en halv dag, intet resultat. En og annen med det mulige samme etternavnet, bare. Påfallende få. Altfor få. Vi prøver en av dem. Uten hell.

Vi hadde skrevet til søsknene hans, alle seks, slik det gikk fram av Facebook, og et titalls venner.

Alt vi hadde trengt er et telefonnummer eller en adresse. Men våre henvendelser til Victor Olavs venner og familie har, med all tydelighet, havnet i spamfilteret på Facebook, siden svar uteblir fra samtlige. Vi prøver morens tidligere arbeidsgiver, hun jobbet der for 16 år siden, i hvert fall. Ingen treff.

Men Internett-søket vårt tyder på at han kan ha begynt å jobbe i et bestemt multinasjonalt selskap. Kan vi finne ham der, på jobb, denne fredagen? Det er ingen idéell tilnærming, og muligens noe direkte. Vi vil ikke støte ham eller overraske ham unødig heller. Men det er liksom siste utvei.

Vi kjører gjennom Manilas skyskraperterreng og forretningsdistrikt i bydelen Makati. Vi stanser ved enorme Solaris Building, langs Dela Rose-gaten i Lagaspi Village, hvor Victor Olavs antakelige arbeidsgiver holder til i Manila.

Vi er snart forbi sperringene, forbi sikkerhetsopplegget, forbi enda en kontroll, i heisen opp etasjene, til selskapets kontorer, forbi 10. etasje, forbi 15. Til 21. etasje.

– Hvem vil dere snakke med? spør vakta.

– Victor Olav.

– Han skal jobbe her?

– Han skal etter våre opplysninger gjøre det, ja.

– Skal vi se… Her er han ja. Forholdsvis ny? Men jeg må be dere om å bli med inn på et rom for å studere en sikkerhetsvideo. I fall en nødsituasjon. Etterpå fyller dere ut dette skjemaet, ok?

Hvordan vil han reagere på at det har kommet et besøk fra Norge på døra hans? Hva om han bare avviser oss, ja ikke ønsker noen kontakt? Det hadde ikke vært urimelig, hadde det? Og hva om... det ikke er riktig mann?

8 minutter går. Det er en ulidelig spennende situasjon. Vakta kommer tilbake.

– Jeg må skuffe dere. Victor Olav er av vakt. Vi har ingen oversikt over når han jobber heller, vi er mange her, og andre på avdelingen hans svarer heller ikke. Han er offline. Sorry. Og nå er det helg.

– Og privatnummeret hans…?

– Det gir vi ikke ut.

– Selv om vi har kommet helt fra Norge?

– Beklager.

Vakta ser at vi har med en konvolutt. I den ligger det et bilde Dagbladet tok av ham og moren på sykehuset, den dagen de dro fra Norge til Filippinene.

– Jeg kan sende pakken ned til ham med en beskjed, om dere vil?

– Vel. Det vil ta litt tid å forklare, svarer vi.

Conciergen på hotellet har sin egen teori:

– Nei, dette blir som å lete etter nåla i høystakken for dere. Dette er kulturelt betinget også. Filippinere har levd i 333 år kolonialisert av Spania. Det henger igjen; vi har en tendens til å ville gjemme oss litt bort for oss selv. Vi er nok litt sensitive. Folk har et pass-dine-egne-saker-blikk på verden.

Et par lokale journalister sier ja til å bistå oss i den videre jakten om vi - som det ser ut til - må dra tomhendte hjem.

En av dem innleder slik:

«Wow, that was a lot to take in, but an incredible story of survival, nonetheless. Very inspiring.»

En sikkerhetsansatt på hotellet mener vi bør prøve et aller siste forsøk på å finne gutten og mora. Han sier han har en idé.

– Du mener… en privatdetektiv?

– Ja, eller en «People Finder», som jeg kaller det. De sporer opp mennesker. En stor industri her. Vi har masse folk som har blitt borte på Filippinene.

Han sier han vil ta på seg oppgaven med å finne pålitelige aktører.

– Men derfra til å finne noen... Det blir uansett utfordrende å spore opp disse folka. Jeg skal ikke si at det er sjanseløst… Men tilnærmet sjanseløst.

– Hvorfor? spør vi forsiktig.

– Fordi… It is a jungle out there.

Sjansen for at vi skal dra hjem uten noe funn, sjansen for at vi har lest terrenget helt feil i denne gryta av en by, er nå i høyeste grad til stede. Det er kvelden før vi har billett hjem, om under 12 timer.

Men det er senere denne lørdagen at alt tar en vending. Akkurat som alt snudde på noen sekunder der oppe i Oslo i oktober ’91. Klokka er over åtte, da han skal komme med et livstegn, dukke opp i jungelen, om kvelden, i Manila. For det tikker plutselig inn en melding. Fra Victor Olav. Det er nesten ikke til å begripe. Han innleder en chatsamtale på Facebook.

– Åh! Så du har prøvd å få tak i meg en stund?

#
Følg fortsettelsen:
Scenen fra kirkegården og politiets rekonstruksjon er basert på følgende research:

Intervjuer med Avhørsdokumenter fra 16. oktober 1991.
Intervjuer med advokat Benedict de Vibe, Lennart Kyrdalen og Knut Rykhus.
Avhør av kvinnen fra 16. oktober 1991. Politirapport fra samme dato.

Scenen fra etterforskningen på politihuset er basert på følgende research:

Intervjuer av Laila Bach, Lennart Kyrdalen og Knut Rykhus, nåværende og tidligere ansatte i Oslo politidistrikt.

Scenen om de juridiske vurderingene er basert på følgende research:

Intervjuer med advokat Benedict de Vibe og politietterforsker Lennart Kyrdalen.
Artikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB.

Scenen fra dåpen er basert på følgende:

Intervjuer med sogneprest Claes Tande og søster Anne Bente Hadland, nåværende og tidligere ansatte i Oslo katolske bispedømme, og advokat Benedict de Vibe.
Studier av advokat Benedict de Vibes egne privatbilder fra dåpen.

Ytterligere bakgrunn:
Om det katolske dåpsritualet og dåpens sakrament: //www.katolsk.no/praksis/kirkearet/dap og //www.katolsk.no/tro/tema/sakramenter/artikler/daap
Om St Olavskirka: Wikipedia

De to scenene fra Ullevål sykehus og morens møte med Tor Schou Nilsen er basert på følgende:

Intervjuer med Tor Schou Nilsen, og med Drude Merete Fugelseth, Ingrid Helen Ravn, Hilde Follestad, Tove Eikrem, nåværende eller tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Avisartikler i Aftenposten, Dagbladet og VG.

Scenen fra turen fra sykehuset til Fornebu flyplass, og gjengivelsen av morens tanker ved utreise, er basert på:

Intervjuer med sogneprest Claes Tande og søster Anne Bente Hadland.

Ytterligere bakgrunn og støtte: Om Manila: fra Wikipedia.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler: