Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 6

Den døende livredderen

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 5

Det var en ny tvist ved det hele, at moren hadde kommet tilbake til kirkegården for å se etter posen med barnet. Politiet må stille seg noen nye spørsmål: Er hun likevel skyldig?

Det juridiske ved saken blir mer delikat når man finner denne paragrafen i Straffeloven: Om man som mor begår en straffbar handling mot barnet sitt innen ett døgn etter fødselen, “så sant det ikke har tatt betydelig skade eller dødd”, går man fri som mor. Det er den svekkede sinnstilstanden en mor kan være i etter en fødsel, som har motivert til en paragraf for å beskytte mødre. Politiet knytter også troverdighet til at moren trodde at det var et dødfødt barn hun la fra seg. Politiet frafaller siktelsen. En av politifolka utrykker skepsis internt, og frykter at barnet skal bli dumpet et annet sted av moren. Barnet blir døpt i Oslo, som Victor Olav. To dager senere forlater moren Norge med barnet, og drar tilbake til Filippinene. 23 år etter starter vi å spore opp menneskene som var nøkkelpersoner i saken.

Presten som døpte barnet, mener det blir vanskelig å finne barnet og moren i Manila, siden det bor 13 millioner mennesker der. Og er det så sikkert at noen av dem lever? Noen av de hjelpende sjelene på kirkegården den gang, forteller om hvilket sjokk de sto i da de prøvde å berge livet til babyen. Sporene etter Victor Olav selv er spede i dag. Idet vi kommer til Manila står vi uten en avtale med ham og moren. På Filippinene leter vi etter gutten i flere dager, i registre og arkiver, oppe i skyskrapere og nede langs gatene. Uten hell.

Vi er i ferd med å gi opp. Men plutselig gir Victor Olav lyd fra seg.

Gå til kapitteloversikten

Vi hadde lett etter ham i fire uker fra Norge, reist til andre siden av kloden for å finne ham. Vi hadde prøvd politi og kirke, søkt i registrene og katalogene, spurt og gravd, oppe i skyskrapere og nede langs gatene, blant Manilas millioner, i Manilas avisredaksjoner, i tre lange dager og kvelder, hva som helst for å finne spedbarnet fra kirkegården i Oslo, han som nå er en mann på 23 år. Og her åpenbarer han seg. I en melding. Og han fortsetter:

– OK. Jeg har tid i morgen. Kanskje etter lunsj en gang. Jeg er mer enn villig til å treffe dere.

#
#
#

Det hadde virket usannsynlig bare for noen minutter siden.

– Så fantastisk! Tusen takk, rekker vi å svare, før han skriver mer:

– Siden vi ikke hadde noen felles venner her på Facebook, har dine beskjeder gått rett i spamfilteret mitt. Det er derfor jeg ikke har lest dem. Jeg har altså ikke ignorert dem eller noe. Bare så det er klart.

– Dette gjør oss veldig glade. Vi er mildt sagt lettet over å ha funnet deg til slutt.

Vi skriver at vi kan møte ham hvor som helst.

– OK, la vi møtes for en kaffe. Jeg bor i Metro Manila. Nært et kjøpesenter som heter Robinsons Otis. Kanskje vi skal sees der?

– Perfekt!

– Takk! Kl 13.00 i morgen? Og så vil jeg takke for det arbeidet dere har lagt ned for å spore meg opp. Gud velsigne deg, og folket ditt, skriver han og fortsetter:

– Så dette er grunnen til at dere har fulgt meg på Twitter, og det er grunnen til at du og din kollega Lars, fotografen, la meg til på Facebook? Jeg blokkerte dere nesten fordi vi ikke har en forbindelse. Good thing I didn't.

– Ser dere i morgen. Jeg er veldig spent på å treffe to mennesker fra mitt fødested.

#

«Mitt fødested», skriver han! Det betyr at han langt på vei vet om sin noe spesielle forbindelse til Oslo. Stedet der han kom til verden. Det vil gjøre ting lettere. For nå behøver vi ikke å frykte at han ikke vet noe. I e-postene til ham hadde vi, av samme grunn, gått forsiktig fram. Brukt formuleringer som at «vi gjerne ville høre om hans dramatiske og rørende historie fra Norge». Uten å blåse at han var funnet nyfødt i en plastpose på en kirkegård på Oslos vestkant.

Det var mens vi stod på denne samme kirkegården, en uke tidligere, at Benedict de Vibe ringte. Advokaten til mora den gang.

– Kom, jeg skal vise deg noe! Kom raskt, før jeg drar fra kontoret.

Vi går inn der en time senere, opp en trapp, gjennom en sigarettrøyksky, som om vi er tilbake i 1991. Inne på kontoret åpner de Vibe konvolutten.

– Her! sier han.

– Kona mi har funnet noen fantastiske bilder hjemme!

Det er fra barnedåpen. Presten Claes Tande, moren og barnet, to nonner, en filippinsk prest, de Vibes kone og deres lille datter. Dåpsfølget i Oslo, pent oppstilt i kirka, med Victor Olav i morens og prestens armer.

De Vibe forteller om de hektiske dagene før lykken snudde. Om da han fikk telefonen fra politiet.

– En kvinne var pågrepet og siktet etter Straffelovens paragraf 244. Den var så å si aldri brukt, den paragrafen, som omhandler en forbrytelse en mor har begått mot barnet sitt inntil ett døgn etter fødsel.

Han beskriver det første møtet med kvinnen på politihuset. Det var disse intense, kolliderende følelsene hennes, husker de Vibe. Hun var overlykkelig over at barnet hennes levde, men fortvilet over å ha den uutholdelige siktelsen hengende over seg, om at hun nærmest hadde forsøkt å ta livet av barnet sitt.

– Hun trodde barnet var dødt. Det var en oppfatning som politiet aksepterte. Men de gjennomførte undersøkelser, for å være sikre. Hun kunne ikke med forsett ha prøvd å ta livet av barnet. Da sto man igjen med en tragisk sak. Som bare kunne ende godt ved en gjenforening av moren og sønnen. Det var enormt å se henne, da hun innså at politiet til slutt trodde på henne og at hun skulle få gutten sin tilbake.

De Vibe ser for seg klemmene, omfavnelsene. Og så, husker advokaten, ønsket kvinnen barnedåp. Da måtte hun jo ha faddere. Hun kjente ikke så mange og spurte om han ville.

– Jeg stilte selvsagt opp, sammen med et par nonner. Det var en fantastisk fin seanse. Til og med noen fra politiet ville ha med seg dåpen.

– For enkelte utenfra kan det sikkert være vanskelig å forstå at politiet trodde så sterkt på moren? spør vi advokaten.

De Vibe tenker i noen sekunder før han svarer.

De Vibe

– Jeg lurte først fælt på hvorfor hun handlet som hun gjorde. Man gjør seg noen tanker. Men overfor politiet fortalte hun en historie det ikke var grunn til å stille spørsmål ved. Deler av forklaringen kunne underbygges av venner av henne. Så kom det medisinskfaglige indikasjoner på at det godt kunne vært slik som hun sa. At for henne fremsto barnet som urørlig og dødt, og i fortvilelsen la hun det fra seg. Overhodet uten noen tanke om at det kunne være i live.

Det fantes ikke, sier de Vibe, noe som indikerte at hun hadde gjort noe med babyen. Hadde de funnet slike ting, hadde det vært helt annerledes.

– I denne saken skal politiet ha kreditt for at de handlet usedvanlig raskt og humant til barnets beste. Det var aldri noen diskusjon om moren skulle varetektsfengsles.

Også de Vibe var spent på hvordan det skulle gå med moren og sønnen.

– Jeg fikk et års tid etterpå et signal om at ting var bra på Filippinene. Så ebbet kontakten ut. Det ble stille. Siden har jeg ikke hørt noe mer, før dere sitter her nå.

Advokaten

Advokaten

«Hun var sånn halvveis på sammenbruddets rand»

Vi hadde jaktet på ham lenge. Asbjørn Langslet. Professoren og barnelegen som tok imot den nyfødte på sykehuset, plasserte gutten i kuvøse, varmet ham opp, og var med på å berge livet hans. Han står oppført med et telefonnummer, men han svarer aldri.

Vi ringer et nummer på samme adresse, i Harald Løvenskioldsvei, til en Gro Langslet.

– Dette er fra Magasinet i Dagbladet. Vi ser på en historie tilbake i 1991, hvor en Asbjørn Langslet var med på å redde et spedbarn som ble funnet i Oslo. Og så…

– Han er min mann. Min ektefelle. Ja, det kan jeg gjerne tenke meg at han gjorde. Han var en reddende engel for mange.

– Er han tilstede?

– Han ble syk for åtte-ti år siden. Han bor på sykehjem nå. Der har han vært i fire år.

– Beklager.

– Han er 75 år nå. Men han har ikke noe å tilby verden lenger. Han er alvorlig dement. Han er borte for oss. Men han var helt fantastisk, han gjorde en enestående innsats for mange mennesker. Han hadde fortjent en historie i seg selv. Men det blir vel vanskelig nå. Og jeg husker også denne gutten. Min mann fortalte om ham.

Tilbake i Manila

manila

Denne gutten er vi på vei til å treffe, 22 og et halvt år senere, på en kafé i et kjøpesenter, i Paco, Manila.

– Vi skal til Robinson Otis shopping center, i Paz Mendoza Guanzon Street, sier vi til taxisjåføren. Vi kjører gjennom et mylder, av spisesteder og moderne kaféer, livsstilsforretninger, velværesentre og gadgetbutikker.

Øyeblikket vi har ventet på i et par måneder, er her om noen minutter. Møtet med Victor Olav. Eller, det er i hvert fall det vi satser på.

Det halve døgnet som har gått, har også gitt oss flere svar og knagger på livet hans. Facebookvennskapet med ham forteller oss om hvilke skoler han har gått på. At han er utdannet innen økonomi og regnskap. Nyansatt i et stort renommért selskap. Aktiv i kirka. Vi kan lese oss til filmene han liker, dataspillene og bøkene. Et tilsynelatende harmløst liv.

Og vi kan, ikke minst, studere flere interessante fotografier. Ett sammen med det som må være moren. Betyr det at de fortsatt har bra kontakt?

Og er det ikke mor – og far - som omkranser ham idet han får universitetsgraden sin? Mor har den karakteristiske, lille føflekken, som på bildene fra Oslo, oktober 1991.

Et par uker tidligere. Jan Anker-Nilssen, legen babyen kom til aller først, hadde tatt imot oss på sitt kontor i Oslo.

– Jeg kommer aldri til å glemme det. Opplevelsen sitter i meg ennå. For livet, sier han.

Anker-Nilssen

Anker-Nilssen ser alt for seg: – Unni, som satt i resepsjonen, kom løpende inn til meg. Hun bar på en pose.

«Noen har funnet en baby i en plastpose på kirkegården!» hørte jeg henne si.

I neste øyeblikk enser han Berit Pihl Johansen stå sammen med dem i rommet. Jan hadde vært lege for henne og barna i alle år.

Han husker hvordan han tok babyen ut av posen. Lever den? var det første som slo ham.

– Så kjente jeg at babyen pustet. Men jeg tenkte; her gjelder det å være rask, for det nyfødte barnet var veldig kaldt. Det er en Guds lykke at det overlevde.

Han stopper.

– Jeg er snart 70 år nå. Å være doktor i Ullevål Hageby var livet mitt. NRK-folk, kunstnere, kjendiser, topper, de menneskene som driver samfunnet. Det var interessant å være legen deres. Men det er i slike stunder du virkelig kan føle at du betyr noe.

Han hadde vært lege på skip, i Etiopia, i FN, i Kosovo, og for folka i Ullevål Hageby. Dette overgikk alt.

– Mye er trivielt og ekspedisjonspreget i arbeidet som lege. Du kan jobbe med 10 til 20 pasienter hver dag.  Men dette var et helt spesielt øyeblikk. Noe så sjeldent, som du aldri før hadde opplevd. Og aldri etter. Det var once in a lifetime.

De følte seg rolige der og da, han og kona Unni. Det var først etterpå de fikk reaksjonen, og måtte sette seg ned, «ta en kaffe og skjelve fra seg».

– Men det var like mye Berit Pihl Johansen som reddet dette barnet. Og han som fant det. For det skal ingen være i tvil om; babyen kunne fort ha dødd. Jeg syns også det er stort at moren insisterte på at hun ville ha med seg barnet hjem til Filippinene. Han var heldig som fikk livet - og mammaen med. Hils om du skulle få tak i dem. Jeg har tenkt mye på dem.

En leges beretning

En leges beretning

«Dette var once in a lifetime»

«Nå er jeg her. Hvor kan jeg finne dere?» skriver Victor Olav på slaget kl 13.00. Vi ser ham ikke.

Har vi tatt feil sted? Finnes det flere Starbuckskaféer inne i dette fireetasjers shopping-komplekset? Det går to og tre minutter. Skal vi virkelig miste ham nå?

Men så. Der.

Vi går nesten på ham i døråpninga. Han har ventet på oss utenfor, bare. Han stiger inn. Vide jeans, en grå T-skjorte, et par Converse-sko. Et sjenert smil, en aura til en hyggelig og snill, ung mann som ville hjulpet hvem som helst uansett, et mildt håndtrykk, håndflatene klamme, våre også, det er heten antakeligvis.

– Så…, åpner han, noe spent de første sekundene.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

Vi spør om han vil ha kaffe, han insisterer smilende på å kjøpe selv. «Hvilket navn skal jeg sette på kaffen din?», spør servitøren.

– «Olav», takk.

«Olav», skriver kvinnen bak disken, på pappkruset til Victor Olav.

Han drar av seg skuldervesken, setter seg ned ved bordet. Victor Olav, Victor etter Victory – for å ha seiret over døden, sitter der på kaféen i Manila, med hodet foroverlent, haken i høyre hånd, en finger på haken. Han smiler.

Vi mykner opp med å snakke om jobben hans. Det intense, spesielle ved revisoryrket. Begynner ni på kvelden og slutter seks på morgenen siden han server kunder på andre siden av kloden. Han var i et annet firma først, rett etter universitetet, hvor han gjorde regnskap. Han liker tall, sier han.

Og den avdøde sangeren Nick Drake sin røst fyller kaféstereoen.

"The sun went down and the crowd went home / I was left by the roadside all alone / I turned to speak as they went by / But this was the time of no reply"

Vi sier vi har en gave til ham. Bildene, fra hans dåp den gang, fra en av fadderne. Og fotografiet Dagbladet tok av ham den dagen de reiste fra Oslo, tatt på stellerommet på sykehuset.

Han har livslystige øyne, en gapende munn.

Dåpen
Dåpen
Dåpen
Dåpen
Foto: privat.

– De første bildene tatt av deg, tipper vi. Der er du 11 og 13 dager, forteller vi.

Han får de over på sin side av bordet. Hodet bøyd, blikket, de brune øynene bak brillene, er fiksert på bildene, på de første bildene noen har tatt av ham.

Han studerer bildene intenst. Han blir stille. Kikker bare ned på de 23 år gamle papirbildene.

– Der er min mor, smiler han, og peker.

– Jeg var så liten!

Ny stillhet.

– Du ser ut som en sterk, livsglad gutt?

– Hehe. Når du sier det. Hvordan fant dere bildene? Det er en fantastisk gave. Takk.

– Så når fortalte din mor om det som skjedde i Oslo?

– Vel, da hun følte jeg var gammel nok til å vite om slike ting. Vi satt i huset hvor vi bodde før, i San Pablo, Laguna, to-tre timer herfra. Hun begynt bare å fortelle.

San Pablo City, «Byen med de Sju Innsjøene», sier han. Ved foten av tre fjell, en reiselivsattraksjon, med de fine fossene, og jorda, perfekt for dem som ville dyrke og så. Det var her, mellom sju krater-innsjøer, som i generasjoner hadde sørget for mat og levebrød og fritid, han vokste opp. Og midt i byen lå den offentlige lekeplassen Katuparan ng Pangarap, på norsk «Der drømmene blir virkelige». De bodde her helt til den økonomiske utviklingen i San Pablo flatet ut. De så at framtida lå et annet sted. Og hele familien flyttet til Manila. Mor og far ønsket å gi barna en utdannelse og en enda tryggere oppvekst.

– Hvor gammel var du da din mor følte du var klar til å høre historien fra Norge?

– Da jeg var fem eller seks år, første gang. Senere snakket vi mer. Da kunne jeg erindre at hun hadde sagt noe om det da jeg var mindre.

– Så du fikk vite hele den spesielle historien din da du var liten?

– Hele historien..? Hva mener du? Hele historien?

Følg fortsettelsen:
Mannen ved graven Mannen ved graven

Kapittel 7

Mannen ved graven

Les nå

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Vis kilder Lukk

Om byen San Pablo City, Laguna: Wikipedia

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler:
Kapittel 1 Kapittel 1

Kapittel 1

Skrikene fra kirkegården

Les nå
Kapittel 2 Kapittel 2

Kapittel 2

Den blodige lappen

Les nå
Kapittel 3 Kapittel 3

Kapittel 3

Kvinnene med veskene

Les nå
Kapittel 4 Kapittel 4

Kapittel 4

En helt ny vending

Les nå
Kapittel 5 Kapittel 5

Kapittel 5

Det skjer noe i Manila

Les nå
Kapittel 6 Kapittel 6

Kapittel 6

Den døende livredderen

Les nå
Kapittel 7 Kapittel 7

Kapittel 7

Mannen ved graven

Les nå
Kapittel 8 Kapittel 8

Kapittel 8

Brevet fra Singalong street

Les nå
Kapittel 9 Kapittel 9

Kapittel 9

Tilbakekomsten

Les nå