Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 7

Mannen ved graven

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 6

Victor Olav sier ja til å møte oss et sted i Manila. Han er spent på å møte to mennesker fra «sitt fødested». I mellomtida snakker vi med den første legen som ga babyen akutt førstehjelp. Men vi får ikke tak i alle redningspersonene fra den gang. Kona til overlegen på nyfødtintensiven svarer for den døende mannen sin: «- Han er 75 år nå. Men han har ikke noe å tilby verden lenger. Han er alvorlig dement. Borte for oss. Men han var helt fantastisk, han gjorde en enestående innsats for mange mennesker. Og jeg husker også denne gutten. Min mann fortalte mye om ham.» Vi møter endelig Victor Olav i Manila. Vi mykner opp med å snakke om jobben hans og livet i Manila. Vi nærmer oss forsiktig kjernen. Vi har med oss bilder fra barnedåpen hans og fra sykehuset tatt i 1991. Han studerer bildene med stor interesse. Vi spør når moren hans fortalte ham om det som skjedde i Oslo. «- Da hun følte jeg var gammel nok til å vite om slike ting. Da jeg var fem eller seks år, første gang. Senere snakket vi mer.» «Så du fikk vite hele den spesielle historien din da du var liten?» spør vi.

«- Hele historien..? Hva mener du?» svarer han.

Gå til kapitteloversikten

Victor Olav sitter ved siden av oss på en kafé i Manila. Ser mildt spørrende på oss:

– What do you mean... The whole story? gjentar han.

– Det er noe jeg har gått glipp av her? Finnes det en så stor historie fra Oslo...?

«Hva gjør vi nå?» sier blikket til fotografen vår. Hvor mye har den nå 23 år gamle gutten egentlig fått vite om starten på livet sitt?

14 dager tidligere

Etter en jakt i politiets rekker på hvem som satt med det øverste ansvar for saken den gang, sporer vi opp Magnus Larsen, daværende politiavdelingssjef for personavsnittet. Pensjonert, opplyses det om, men vi finner ham på en adresse på Ulsrudkollen, Oslo.

Det er en kvinnestemme som tar telefonen.

– Ja, jeg husker den saken godt.

Hun kan forbausende mye om den. I detaljer.

– Men du skal få Magnus Larsen, som du spør etter.

– 91, sier du? Jeg minnes selvsagt saken, men den du egentlig bør snakke med, er Laila Back. Hun som svarte deg på telefonen. Min kone. Hun var med og etterforsket saken og var en av de som pågrep moren den gang.

Back er tilbake på linja:

– Når du får høre at det er funnet et spedbarn i en plastpose på en gravlund, blir du først litt sjokkert og lurer på hva i all verden som har skjedd. Og så viser det seg at barnet er i live. Da blir du enda mer sjokkert. Er det mulig? tenkte vi. Vi hadde ingenting å gå etter. Det var tilfeldigheter som gjorde at vi kom videre.

Nettopp. Krimteknikeren Knut Rykhus’ funn av en bitte-liten kassalapp fra en veskebutikk.

Et søk på Knut Rykhus i dag gir en del treff, ett skiller seg ut, et TV-innslag 21 år etterpå, der han som seksjonsleder for kriminalteknisk avdeling på Kripos sier:

«Jeg satte meg ned og grubla litt for meg selv, og gråt litt, da vi sendte siste kiste fra Utøya (…) Det var viktig å ta vare på hver enkelt på samme måte. Alle hadde sin historie, alle hadde sin identitet, og alle skulle ha samme behandling. Selv om det var mange».

Vi får tak i Kripos-toppen på telefon.

– Det er pussig at du ringte, sier Rykhus først.

– Det er ikke lenge siden jeg satt og snakket om denne saken med kjæresten min. Hun spurte meg om hvilke saker jeg husker spesielt. «Jeg husker en baby som ble funnet på en kirkegård», sa jeg til henne. Når du nå ringer og sier at du nøster i den saken blir jeg veldig nysgjerrig. På hvordan det har gått med moren og barnet. For i utgangspunktet så det ut til å bli en solskinnshistorie?

Rykhus lar spørsmålet henge.

Vi drar for å møte ham, i Kripos-bygget på Bryn, Oslo.

Kripos-bygning
Foto: NTB Scanpix

Han ser det hele for seg:

– Jeg husker vi kom til sykehuset hvor babyen lå. Jeg så barnet ligge i en kuvøse, med lav kroppstemperatur. På intensiven fikk jeg overlevert to plastposer, som barnet ble funnet i. Med morkaka liggende oppi den ene. I posen fant vi en kvittering fra en veskebutikk, det var masse blod på den. Som jeg vasket bort. Vi sto igjen med det sentrale spørsmålet: hvor stammer kvitteringen fra?

– Jeg hører dere har forsøkt å få tak i meg, svarer Lennart Kyrdalen, politimannen som var hovedetterforsker, i telefonen. Det var han som fant fram til den aktuelle butikken, oppdaget at veska var betalt med sjekk, dro til banken og fikk ut navnet og adressen til kvinnen.

– Jeg sitter her med saken nå. Jeg husker tydelig at vi kom fram til blokka i Ullevaalsalléen. Det oppholdt seg to kvinner der. Den ene var frisk og fin. Det var hun som hadde kjøpt veska med sjekk, viste det seg. Den andre lå i senga, tydelig deprimert.

Han sto der i leiligheten sammen med kollega Laila Back. Som hadde fortalt oss om det samme, sterke øyeblikket.

– Hun hadde gjemt seg under en dyne. Det var først ikke mye vi fikk ut av henne. Men så kom det. Hun erkjente at hun hadde født et barn og lagt det på gravlunden like ved. Hun sa at babyen var dødfødt. Det kom ingen lyder fra den, og rørte seg ikke, slik hun oppfattet det.

«Barnet ditt lever», fortalte de.

– Jeg greier nesten ikke å sette ord på det som så kom, sier Rykhus, krimteknikeren.

– Det var helt ubeskrivelig. Den var så overveldende, den reaksjonen. Det var gråt og glede om hverandre.

To livreddere

Politiets jakt på moren

«Når du står der og banker på, har du relativt høy puls. For du vet jo ikke hva som er bak døra»

Rykhus var med til leiligheten med et krimteknisk ansvar.

– Det var sånn det artet seg for meg: her har det skjedd en fødsel i en leilighet, hvor mor har trodd at barnet var dødfødt, som igjen førte til at hun plasserte babyen på kirkegården.

Hvorfor ble du så raskt overbevist om at det var sannheten?

– Det er den spontaniteten hun viser, av overraskelse, av glede. Av å få vite at barnet lever. For meg framsto det så ærlig at jeg der og da valgte å tro på at det var det som hadde skjedd. Hun har trodd at barnet var dødt og handlet ut fra det, men hun hadde et ønske om at det skulle være i live. Det var ikke i mine tanker at hun hadde forsøkt å kvitte seg med babyen, og på den måten gjort noe straffbart.

Rykhus

Rykhus sier at barnet kan ha vært skinndødt, tilsynelatende uten tegn til liv.

– Det må ha vært en grusom opplevelse. Bare det å forlate et barn av en eller annen grunn, og ikke få ta del i livet til barnet ditt, tenker jeg er en mors verste hendelse. Og da senere få beskjed om at det samme barnet lever og sannsynligvis vil overleve oppholdet i en plastpose på Vestre Aker Kirkegård den kalde dagen…

Selv Rykhus, som har stått på de verste krimscener i Norge, leter etter ord.

Rykhus Rykhus
Rykhus
8. OKTOBER 1991: Rykhus under arbeid etter babyfunnet på kirkegården.

– Fra å tro at barnet ditt er dødt, legge det fra deg på en kirkegård, for så å få vite at babyen er funnet i live og blir tatt hånd om på sykehus…

Han stopper.

– Det er en dimensjon i det som... Nei, det er vanskelig å snakke klart om det. Opplevelsen satte meg ut. Dette er en av de sakene hvor jeg har gått ut av det profesjonelle og blitt mer emosjonelt til stede. Den har så mange dimensjoner denne saken. Kulturelle og psykologiske. Når det krones med at en mor blir gjenforent med sitt barn, kan det ikke bli mer fullkomment.

Vi spør ham om han vet hvor plastposene og kvitteringen ble av. Og sjekken fra butikken.

– Dette kan ligge på kriminalteknisk sitt arkiv på Bryn i Oslo, svarer Rykhus.

Vi søker. Der inne i arkivene leter de etter den i ei uke, uten hell.

– Plastposene og sjekken har nok blitt makulert eller kastet da vi flyttet. Beklager, er svaret.

Laila Back sitter i hjemmet sitt, 23 år etter, og funderer.

– Om barnet hadde dødd på kirkegården, ville situasjonen vært en annen. Å hensette noen i hjelpeløs tilstand – eller unnlate å hjelpe en person i en kritisk situasjon – er en alvorlig forbrytelse. Men fødselspsykoser gir rare utslag. Moren må ha gått inn i et sjokk etter fødselen.

Back

Back dveler i noen sekunder.

– Norske myndigheter anså kvinnen som egnet til morsoppgaven. Jeg var litt engstelig, for å være ærlig, for at moren, etter å ha fått barnet tilbake, ville ta det med seg ut av landet og kanskje legge det fra seg et annet sted. Hadde hun fått et barn hun ikke ønsket? Og blir barnet dumpet en annen plass på veien? undret jeg.

Hun stopper.

– Så det har gått bra, sier du? Du verden. Og han lever i beste velgående?

– Vel. Det er det vi er på vei til å finne ut.

– Det er i så fall en eventyrhistorie! Jeg har vært i Manila selv. Det er ingen dans på røde roser alltid. Og det var en bitte liten del som løste saken. Det er som vi har lært: Det er de små tingene som er de viktigste tingene. Uten den kassalappen hadde vi hatt problemer med å finne mora.

Trodde politiet på moren?

Trodde politiet på moren?

«Det var ikke min tanke at hun hadde gjort noe straffbart mot babyen»

Kyrdalen, etterforskningslederen, hadde bedt oss komme på nattevakten hans ved midnatt for å se på mappen med saksdokumentene. Snart sitter han foran oss på det samme Politihuset hvor han et kvart århundre tidligere avhørte kvinnen.

Kyrdalen Kyrdalen
Politihuset i Oslo. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Han blar i rapportene og avhørspapirene, i dokumentet «beslutning om pågripelse», i ransakelsesdokumentet og i siktelsen påført en «Henleggelseskode» og kommentaren «intet straffbart forhold bevist». Han viser oss for første gang utdrag fra avhørene.

Kyrdalen leser, og kommer til den oppsiktsvekkende detaljen:

«Kvinnen forklarer at hun ble urolig en time etter å ha returnert til leiligheten. Hun gikk tilbake til gravlunden. Da var barnet borte.»

#
#
#

– Hun gikk for å se om barnet likevel levde?

– Det står her ingenting om. Det var tragisk. Hun må ha gått inn i en fødselspsykose på grunn av den traumatiske fødselen. Men hun ble altså siktet. Vi fant etter hvert fram til denne lovparagrafen, som knapt har blitt brukt, som beskytter kvinner som begår forbrytelser mot barnet sitt det første døgnet etter at de har født.

Da var saken grei.

– Mora sendte kort til meg i flere år etterpå. For å takke. Hun fortalte at det gikk fint. Ett år fikk jeg et julekort også.

Tor Schou Nilsen er trolig gått bort. Det er en meninghetssekretær i St. Olavs-kirka som mer enn antyder det. En kilde man må feste lit til.

Mannen som fant babyen eksisterer ikke på Opplysningen eller de lettest søkbare registrene, heller. Vi begynner så vidt å lete etter gravstedet hans. Det finnes søkemotorer for slikt, arkiver hvor man taster inn navn og får angitt felt på kirkegården og gravnumre for døde. Er det til og med slik at han kan ligge begravet på samme kirkegård hvor han fant det levende spedbarnet, Victor Olav, i plastposen?

Vi finner kona til Tor, Reidun, oppført i telefonkatalogen. Til slutt slår vi nummeret.

– Hei, vi ringer angående en spesiell sak som din mann var involvert i tilbake i 1991.

– Ja, sier hun mildt.

– Det var gutten Tor fant på gravlunden. Det vart sterkt. Men..., sier hun.

– Du kan jo få snakke med ham selv. Han sitter i bakgrunnen her.

Tor Schou Nilsen lever?! Det er en gledelig melding i seg selv.

– Ja, det er Tor?

Vi spør etter hvert om han kan fortelle historien for oss slik han husker den.

– Ja, hvor skal jeg begynne?

Han stopper.

– Ja, det var jo jeg som fant ham da, sier han stille.

– Det er 23-24 år siden snart. Fy fader. Du kan komme opp hit til meg så får jeg summet meg litt først.

Han sitter på en benk utenfor Meny på Røa. Blå jakke og blå bukse.

– Skal vi sette oss inn i kafeen og ta en Cola? Så kan jeg fortelle.

Det var høst, rimete på bakken, åpner han.

– Det var bare flaks at jeg kom der og da. Hadde jeg kommet en time seinere, hadde jeg ikke hørt noen lyder og ikke funnet babyen. Da hadde det vært slutt. Men den ungen skulle leve videre!

Tor Schou Nilsen
1991: Tor Schou Nilsen tilbake på kirkegården, dagen etter at han fant babyen i plastposen.

– Jeg var den eneste på hele gravlunden. Men så fikk de barnet til sykehus. Da var jobben min gjort. Tenkte jeg. Jeg reiste hjem, da var huset fullt av journalister, inne og ute. Så ble det intervjuer og alt det sølet der.

Senere hørte han at ungen kom seg. Da ringte det fra sykehuset: "Moren vil så gjerne hilse på deg!"

– Jeg ble hentet inn på et rom på Ullevål. Moren gråt. Jeg fikk holde ungen. Det var bare noen timer før de forlot landet.

Et år etterpå kom det et takkekort fra henne.

Han er 81 år nå. 22 år, 5 måneder og 12 dager siden han fant babyen.

# #

Han tar oss med til gravstedet. Viser vei.

– Det var her posen lå. Det sto en busk her før, peker han.

Det er tomt som den tirsdagen i 91. Ikke en sjel i syne på kirkegården.

Han var her for en uke siden også, plantet noen liljer på den samme graven. Graven til Oscar og Esther.

Oscar Røtterud, død 22. september i 1962 og kona hans Esther, som hviler i samme grav, død 27. november i 1984, står det på gravstøtten.

– Tenk deg de tilfeldighetene. Mens jeg står på kirkegården og planter på grava til mine svigerforeldre, hører jeg disse klynkene. Jeg som trodde det var fugler. Så ligger det plutselig en blå baby foran meg.

Tor tar seg flere sekunders pause, før han sier:

– Jeg var lettere oppskjørta. Du kan tenke deg selv, hvis du klarer å sette deg inn i den situasjonen som du aldri har opplevd noen gang og aldri kommer til å oppleve igjen. Klart du blir litt satt ut. Det er ikke noe dagligdags kost det her.

Tor Schou Nilsen

Han viser eksakt hvor han gikk da de underlige skrikelydene dukket opp, og hvordan han åpnet posen. Så går vi opp bakken mot kirka hvor han løp for å hente hjelp.

– Jeg har jo lurt: Mora kom bærende på posen fra et hus der nede. Noen måtte jo ha reagert om det var en bæljende unge i en plastpose? Kanskje var det slik; at det var så stilt at hun tenkte det var dødt.

Opplevelsen skal sitte i ham i mange år.

– Hendelsen har kommet på avstand. Men hver gang det meldes om flom og katastrofer på Filippinene, tenker jeg på gutten og håper det har gått bra for ham også denne gangen, sier han.

Han som fant babyen

Han som fant babyen

«Lettere oppskjørta! Det er en fin beskrivelse vel? Det er ikke noe dagligdags kost dette her, da»

En dag i august 2014 legger vi merke til en pressemelding fra skiverdensmester og verdenscupvinner i langrenn, Martin Johnsrud Sundby:

«Min kjære stefar, Asbjørn Langslet, døde fredag 08.08. Han har vært veldig viktig i livet mitt, og betydd mye for meg. Nå ønsker jeg å bruke tid sammen med min mor og resten av familien, og jeg får ikke muligheten til å være med på årets Toppidrettsveke», skriver han.

«Asbjørn Langslet?» slo det oss.

Legen som berget barnet?

Dødsannonsen står på trykk 13. august i Aftenposten.

Dødsannonsen

Han bisettes fra Sørkedalen kirke fem dager senere kl 13.00.

Noen dager etter, på siden i Aftenposten hvor nekrologene over folk som er døde pleier å stå, er det spesielt ett minneord vi merker oss, fra en mor:

«I de gamle, slitte brakkene på Ullevål sykehus ble det daglig kjempet en kamp for småbarnas liv og helse. Vi sto på hver vår side av min sønns lille seng. Jeg var så full av angst og fortvilelse. Jeg sa noe slikt som at jeg prøvde å håpe.

«Du må aldri slutte å håpe. Det er alltid et håp!» sa legen med varme og fasthet. Det var Asbjørn Langslet.

Slik har så mange engstelige foreldre stått og lett etter håp og trygghet i legens ansikt(...) Hans faglige dyktighet og hans muntre vennlighet betydde så uendelig mye for redde foreldre. I en hektisk arbeidshverdag tok han seg tid til de små. Intet var for godt for de små (..) Vi minnes en enestående lege som har gitt så mange mennesker lys og håp i en vanskelig tid.»

Det står for øvrig ingenting om at han var med på å berge en filippinsk gutt, født utenfor en blokk i Oslo, funnet på en kirkegård en dag i oktober 1991.

Langslet

Hvor er så Erland Døviken, den siste personen i det improviserte redningslaget til Victor Olav? Sjåføren som kjørte ned gangveien på kirkegården, da det sto om livet, da det sto om sekunder og minutter - da klokkeren Berit Pihl Johansen satt ved siden av ham i bilen med en nyfødt baby i en plastpose og bare ropte, «Kjør!».

– Gurimalla. Har det gått 24 år?

Ellen Døviken (70) snakker på telefonen fra Spania. Datteren av Erland Døviken.

Ellen husker det så godt. Faren var helt forstyrra da han kom hjem. Helt på tuppa. Ingen trodde det var sant, det måtte være en røverhistorie han hadde funnet opp.

Ellen Døviken senker stemmen.

– Pappa er død nå. Han døde 5. mai i 2003, 76 år gammel. Han fikk Parkinson. Det fungerte en stund, men så ble han sykehjemspasient og svak. Han er bisatt på Vestre Gravlund.

Da de pakket ned tingene hans fra huset etter at han døde, fikk datteren med seg utklippene. Reportasjene han hadde klippet ut fra avisa den gang, om menneskene som berget livet til babyen.

– Selv om han aldri likte å trekke fram at han hadde vært med på en heltedåd, ville han syntes at det var stas, at det kom opp nå. Jeg får bare håpe at han følger med der oven.

Denne gutten, Victor Olav, nå 23 år gammel, sitter ved siden av oss på en kafé, her nede ved Manilabukten, i krysset der Guazon Avenue møter United Nations Avenue, hvor det kryr av bilbusiness, bank, forsikring, religion og sykehus - og fyller inn biter av starten av livet sitt.

Elva Pasig renner så fredfullt forbi der borte.

- Så ... Hva fortalte hun deg? Din mor?

Gutten
Følg fortsettelsen:

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler: