Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 8

Brevet fra Singalong Street

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 7

«- Det er noe jeg har gått glipp av her? Finnes det en så stor historie fra Oslo…?» spør Victor Olav. Hvor mye har gutten egentlig fått vite om starten på livet sitt? Vi møter de sentrale politietterforskerne fra dagene i 1991. En av dem sier: «- Det var ikke min tanke at moren hadde gjort noe straffbart og forsøkt å kvitte seg med babyen».

Da vi tar kontakt med kona til mannen som fant barnet, får vi en overraskelse. Mannen vi for flere uker siden fikk vite var død, lever i beste velgående, 82 år gammel. Han forteller inngående om opplevelsen, som sitter i ham fremdeles. «- Jeg var oppskjørta. Du kan prøve å sette deg inn i situasjonen min» beskriver han. Hadde han kommet noen minutter senere, tror han barnet hadde dødd. Langslet, den svært syke overlegen som var med på å redde barnet, dør nå. Men i Manila vet vi fortsatt ikke hvor mye Victor Olav vet og hvordan han kommer til å reagerer når han får vite sannheten om det som skjedde i Oslo. Om vi velger å fortelle noe i det hele tatt.

Gå til kapitteloversikten

Vi satt ved et bord i Manila, foran en gutt som ikke visste hvordan hans første minutter og timer på jorda utartet seg. Da han stormet inn i livet, utenfor blokka i Ullevålsalléen i Oslo, siden på badegolvet oppe i leiligheten, og noen minutter senere liggende i en plastpose på en kirkegård.

Vi måtte trå varsomt, gjøre dette verdig og respektfullt. Det var fortsatt ikke vår oppgave, følte vi, å blåse alle detaljene ved historien – detaljer han åpenbart ikke visste om selv. For hvem sin oppgave var det egentlig – om noens - å fortelle ham at han hadde blitt forlatt på et gravsted like etter å ha blitt født? Det ville være for brutalt og voldsomt, kom vi til, her og nå. Vi ville ikke støte ham unødig.

I forsøkene våre på å nå ham, hadde vi nettopp tatt høyde for at han ikke ante så mye, selv om moren i intervjuer den gang sa at hun ville fortelle ham alt, når tida var inne. Men vi visste jo ikke, med sikkerhet, og måtte derfor formulere oss med setninger som:

«Den spesielle, rørende, sterke historien tilbake i 1991, fra de første dagene av livet ditt.»

Ord som pakket historien inn, uten å avsløre den i detalj.

Det var denne tonen vi måtte holde på fortsatt, her vi satt sammen med ham.

– Så ... Victor Olav … Hva har hun fortalt deg? Din mor?

Han ser ned på fotografiene fra sin dåp i Oslo igjen.

Dåpen
Moren
Barnet

– Jeg vet ikke om det ligger mer i denne historien enn jeg vet? Det gjør det muligens. Jo, høyst sannsynlig… Men hovedsakelig har hun fortalt at jeg ble født i Oslo, og døpt der, at vi fikk mye hjelp før vi dro til Filippinene etter to uker. Og at jeg fikk navnet Olav fordi mamma ville gi meg et norsk minne for alltid. Hun har sagt at jeg også fikk navnet siden jeg ble døpt i St. Olavs-kirka. Olav er en norsk helgen, ikke sant?

– Ja, stemmer.

– Jeg gjorde litt research da jeg var gammel nok til å interessere meg for slikt. Faktisk ville min mor ha navnet mitt helnorsk. For å bevare den norske ånden i navnet mitt fullt ut. Hun ville ha Viktor med k, for det er mer norsk, er det ikke? Men en sykepleier på sykehuset hadde sagt at Victor med c var det beste. Uansett; «Olav» er jo ganske norsk, da!

Han smiler.

– Vi la merke til at du sa «Olav» og bare dét når du bestilte kaffe der borte?

– Hehe. Ja. Mange heter Victor. Men jeg har ikke hørt om noen andre på Filippinene som heter Olav. Det er mer unikt. Mer spesielt. Gir meg mer personlighet.

– Har noen sagt at navnet er rart?

– Ja, og vet du hvorfor? smiler han

– Det høres ut som det engelske ordet Love. Noen jenter, for eksempel, syntes det har vært litt akward. Når jeg sier Olav og de tror de hører Love.

Han ler. Og spør hvordan navnet hans eksakt uttales på norsk. Tester et par varianter for oss. En Olav med f til slutt, for han har hørt det kan uttales slik også.

Vi forteller ham at det har vært mange norske kong Olav-er opp igjennom. Som kong Olav V, han som døde bare måneder før Victor Olav ble født, i 1991.

Han nikker. Han liker disse temaene.

Vi spør ham videre:

– Har din mor fortalt hvem du og dere fikk hjelp fra?

– Ikke i detalj. Hun fortalte bare at de første dagene etter fødselen var det gode mennesker med store hjerter som hjalp til og var der i en spesiell situasjon. Var de også norske? spør han.

– Ja. Leger, prester, en advokat, og noen helt vanlige, tilfeldige mennesker.

Vi sier at en av dem som hjalp ham, sa at «denne gutten SKULLE leve».

– Han sa du var sterk.

– Hmm. Kanskje jeg er dét, da.

Victor Olav flirer, kort.

– Vi har hørt at det er en av grunnene til at du heter Victor. Etter Victory. At du vant over en ganske gedigen fysisk utfordring da du ble født og i timene etterpå.

– Det høres spennende ut, må jeg si.

Hans spørrende blikk understøtter det vi nettopp har innsett. At han vet svært lite. Vi føler vi må si noe mer, dra det ørlitegrann videre, samtidig som vi holder igjen. Nesten alt. Men han har tross alt lest den lange henvendelsen vår også nå. Hvor vi mer enn antyder at «noe ganske stort skjedde i Oslo».

– Overrasker det deg at det ligger en del mer i fortellingen om de første levedagene dine?

– Jeg velger å si kanskje.

Victor Olav gløtter på bildene igjen, de første som ble tatt av ham. Før han spør:

– Du nevnte at min mor og jeg var i nyhetene den gang?

Mor og barn

– I noen dager var dere det. Historien var komplisert, men endte veldig godt. Du spurte aldri din mor om hvorfor og hvordan hun fødte deg i Oslo?

– Jeg spurte henne, og hun sa hun hadde en jobb i Oslo på den tida. Derfor ble jeg født der. Da hun kom til Norge, var hun ikke klar over at hun var gravid med meg.

Han smiler.

– Hvordan reagerte du da hun begynte å fortelle?

– Jeg var ikke overrasket. Fra jeg var barn hadde mor sagt at jeg var unik. Jeg følte meg spesiell som liten, som den eneste i flokken født utenfor Filippinenes grenser. Det var alltid noe annerledes med meg.

– Forresten, sier han og studerer et av bildene igjen.

– Er dette presten som døpte meg? Er han fortsatt i live…?

Presten

– Ja. Vi møtte ham i forrige uke. Han hjalp din mor mye den gangen.

– Hva heter han?

– Fader Claes Tande. De to nonnene på bildet er dine faddere.

– «Nino» og «Nina» kaller vi gudfar og gudmor på filippinsk. Så jeg har norsk «Nino» og «Nina», altså? smiler han.

Victor Olav

Victor Olav

«Jeg vil returnere til mitt fødested – Oslo, Norway.»

Snart tar han oss ut i Manilas gater. Like der oppe bor han med seks av de sju søsknene sine og mor og far, i bydelen Paco.

Han sier moren, og faren, har det fint. De driver en catering-business i Manila.

Han tar oss i retning universitetet hvor han gikk i fire år. Han stopper, noe bekymret.

– Jeg vet ikke om det er lov å gå over gata her? Kanskje ikke tida for å risikere livet nå? Kanskje vi skal ha det å risikere livet til gode?

Han ler.

Victor Olav på gaten
Victor Olav på gaten

– Det bor bare fem millioner i hele Norge, ikke sant? I denne byen alene er det 12 millioner. Tenk det, sier han.

Han setter seg ned på en murkant for å bli fotografert i hjemtraktene sine. Vi spør ham hva han drømmer om. Han bruker ti sekunder.

– Jeg drømmer om å … komme tilbake til Oslo. Se stedet jeg ble født, stedet jeg ble døpt, møte de folka som hjalp meg og min mor, de som er i live, ikke minst min gudfar og gudmor, og presten som var med på å døpe meg.

På Facebook har han likt siden «Oslo, Norway», St. Olavs Hospital i Trondheim og gruppa «Norge», bemerker vi.

– Hehe. Ja. Jeg tenkte mye på Norge da jeg var liten. Allerede den gang bestemte jeg meg for å reise til Norge når jeg ble voksen. Tiden er snart inne. Og når vi har ressursene til det, er jeg klar.

Lydene av Manila omslutter ham. Det er et deilig kaos selv på en søndag, biler tuter, noen roper, på ham også nå.

«Er du berømt, mann?» roper de og ler.

Victor Olav smiler forlegent, smiler det bort.

– Her står jeg i gata og blir fotografert av to nordmenn. Jeg syns det er litt pinlig å bli observert og lagt merke til. Jeg blir sjenert.

Victor Olav på gaten
Victor Olav på gaten

Han liker å se filmer, sier han. Aller best «de eventyrlige». Og dataspill, det å synke inn i andre virkeligheter. Dessuten elsker han å løpe, opp og ned Manilas gater, en av aktivitetene til kirka hans.

– Jeg er der i gudstjeneste hver søndag fra 9 til 12. Vi er Født på ny-kristne.

– Din mor ble intervjuet i en norsk avis før dere dro ut av landet og sa: «min største drøm er at Victor Olav blir prest, eller kanskje han styrer landet etter Cory Aquino». Det siste la hun til med et smil.

– Haha. Jeg ble definitivt ikke prest. Jeg ble regnskapsfører.

Men han liker å trekke fram Colossian 3:2, sier han: «Set your mind on things above, not on earthly things».

Victor Olav bruker ofte, på sosiale medier også, å sitere fra 1. Korinterbrev 2:9:

«Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham».

– Det er livsverset mitt!

– Hva leser du i de ordene?

– For meg personlig er det at Gud alltid overrasker meg. Selv i stunder du ikke skulle tro det eller forvente det, er Gud der.

Vi snakker om hans første barndomsminner. Og om de største øyeblikkene i livet hans.

– Hva det største som har hendt meg er? Å bli født i Norge, kanskje. Selv om jeg ikke var bevisst på det da!

For det var jo i Oslo, sier han, han tok sitt første åndedrag, i Oslo han startet å puste og leve.

– Et annet stort øyeblikk i livet er da jeg fullførte studiene mine, fikk bachelorgraden og besto eksamen som gjorde meg til regnskapsfører, legger han til.

Victor Olav på graduation
Foto: privat
Victor Olav på graduation med moren
MOR OG SØNN: Lykkelige etter en av Victor Olavs avlagte eksamener.
Portrett av Victor Olav ved bestått eksamen
Foto: privat

Olav står nede ved Manilabukta.

«Hjertelig takk», sier han. «Ja, for at dere ville spore meg opp. Jeg er dere evig takknemlig».

– Bare én ting til slutt, sier han.

– Jeg lurer på om jeg kan ta bilde av oss sammen? Det er ikke hver dag jeg har besøk fra Norge.

Og så tar han et bilde med den store smarttelefonen, av seg selv sammen med «dere to som bor i byen jeg ble født i».

I Ullevålsalléen nummer 5, i Oslo.

Victor Olav vinker adjø og snur seg, han går bortetter gata si, på veien hjem, og snart glir han inn i byen og larmen som en av de 13 millioner menneskene i Manila, ingen av de 12 millioner 999 999 andre heter Olav, som ham, men det er akkurat sånn det skal være. Han har følt seg unik og annerledes hele veien.

Med seg bortover gata, i vesken over skulderen, har han fotografiene fra Oslo, han sier han skal henge dem opp på rommet sitt i en ramme, bildene fra hans barnedåp, og ett der mor holder ham opp på sykehuset, stolt, med en trygg hånd bak hodet hans. Victor Olav holder på å sprekke av livsgnist akkurat der, noen timer før de letter fra Oslo og flyr avgårde, en mandag i oktober i 1991.

Han poster snart bildene han har fått, på Facebook, de første noen gang tatt av ham, fra en fødestue og en kirke i Norge. Han skriver, tydelig opprømt, på engelsk:

«Se hva mine nye norske venner kom med! Takk for all tid og innsats for å finne meg, og for at dere ga meg babybildene mine»

Og så legger han til, på google-oversatt norsk:

«Takk for tiden. Lykke til og Gud velsigne dere. I hope I got it right»

Vennene og familien hans er raskt ute med å kommentere bildene:

«Wow! Ingen tvil om at du var veldig søt den gang også, Olav! Hvordan henger alt sammen, egentlig?!» spør én.

«OMG, Olav! Fra Norge?! Er de slektninger av deg?» kommenterer en annen venn.

«Takk! Ja, var jeg ikke fin! Haha. Så fint at dere setter pris på babybildene av meg. Fresh from Oslo», svarer han, blant annet.

Det tikker inn en ny melding fra ham idet vi står på flyplassen i Manila:

«Ha en trygg reise hjem! Håper våre veier krysses igjen en gang. Om du har andre spørsmål enten angående mitt liv, eller hva som helst annet, eller om du bare trenger hjelp til noe, ikke vær redd for å spørre eller melde meg. God bless you. Take care, and keep in touch. Olav, Filipino born in Oslo, Norway»

Det ellers så flotte møtet med ham var bare delvis oppklarende. Og det gjorde oss lett skjelvne å skulle håndtere at han ikke kjente mer til historien sin – atskillig mindre av den enn vi først trodde. Det var den lille strategien vi la: Vi håper inderlig at moren vil fylle oss inn, fortelle mer, når sønnen nå kommer hjem etter å ha møtt to norske journalister. Som attpåtil hadde med bilder fra dåpen hans, og av mor og sønn på fødestua på sykehuset i Oslo. Kanskje moren vil åpne opp mer nå?

Vi skriver til ham på Facebook noen dager senere, takker hjerteligst for sist og prøver oss forsiktig fram med noen spørsmål. Ett av dem lyder: «Vi lurte også på om du har snakket mer med din mor om Oslo-historien. Har hun lagt til noe mer?»

manila

Det går et par dager, og det kommer en epost fra ham, et svar, midt på natta norsk tid.

God dag, Bernt!

«Jeg har det fint, takk! Langhelgen på Kabayan Beach Resort var aldeles praktfull. Jeg nøt strandlivet mens sommersola slo inn over hele landet. Vi har hatt ville temperaturer her, opp mot 43 grader. Tropisk land, du vet. Hehe.

Nå til spørsmålene dine. Jeg har ikke mitt eget rom ettersom jeg har så mange søsken. Jeg deler soverom med en av mine eldre søstre (Ate) og en av mine eldre brødre (Kuya). Vi tre. Hjemmet vårt er også stedet vi koker og tilbereder maten vi selger i vår cateringbusiness. På en vanlig ukedag er huset vårt travelt som en bikube. Fra morgen til solnedgang(..)

Om jeg feirer fødselsdagene mine? Ikke så veldig. Skjønt, filippinere har denne kulturen hvor bursdagsbarnet skal varte opp familien og vennene sine på dagen. Vi kaller det for 'Libre'.

Når det gjelder bildene vi fikk av dere, gjenkjente hun noen av personene som var på fotografiene, men ikke ved navn. Kjenner du en Torshu Nilsen? Jeg er ikke sikker på stavelsen. Jeg hørte fra min mor at jeg ble plukket opp av en person som heter noe slikt i Norge. Og at vi senere møtte ham. Dessuten fortalte hun meg nå at jeg var en mirakelbaby. At jeg ble funnet ute og gjenopplivet eller noe. Jeg har fått høre en hel del mer nå, men er ikke helt sikker på alle detaljene. Men om du har flere spørsmål til min mor, personlige spørsmål om vårt opphold i Norge og opplevelser derifra, kan du spørre henne gjennom meg. Mamma er alltid opptatt med businessen vår, så vi kan ikke forstyrre henne for mye. Hehe. Takk og Gud velsigne deg. Med vennlig hilsen Olav, filippiner født i Oslo, Norge.»

Midt på natta norsk tid, denne natta i mai, vet vi at Victor Olav omsider har hørt mer om det som skjedde da han kom til verden i Oslo. Mora har fortalt ham at han er «en mirakelbaby».

Private bilder av Victor Olav
Private bilder av Victor Olav
Private bilder av Victor Olav
Private bilder av Victor Olav
Private bilder av Victor Olav
Foto: privat

Vi takker ham for det utfyllende svaret. Det er vår tur, til å utdype, vi føler at det ligger en invitasjon til det i svaret hans:

Kjære Victor Olav!

«Jeg forstår din mor når hun sier at du er ‘en mirakelbaby’. Jeg vet ikke hva hun eksakt har fortalt ellers. Men denne «mirakelhistorien» skjedde omtrent slik, som det også gikk fram av avisene den gang: Din mor fødte deg noen uker før hun skulle. Fødselen startet mens hun var ute og gikk utenfor blokka hun bodde i, og fortsatte inne i leiligheten. Fødselen kom veldig plutselig, bare i løpet av sekunder og minutter, og din mor ble traumatisert av dette - som vi godt kan skjønne. I denne emosjonelle og sjokkpregede tilstanden hun var i, oppfattet hun at babyen, altså du, ikke rørte på seg. Hun forlot babyen på et sted i nærheten, og løp hjem, i sorg. I mellomtida kom en person forbi. Din mor husket nesten rett når hun spør om vi kjenner en Torshu Nilsen. Tor Schou Nilsen, som han heter, hørte deg gråte, han gikk nærmere, fulgte lyden. Og fant deg. Han - med hjelp fra to andre - fikk deg til legen, som igjen sendte deg til sykehuset hvor alt etter hvert ble stabilisert. Denne mannen, Tor Schou Nilsen, er nå 82 år gammel, han sier hei både til deg og din mor. En flott mann. Nylig møtte vi ham igjen. Han spurte etter deg. Var spent på hvordan du har det i Manila. Vi fortalte at du har ordnet deg bra i livet, at du er regnskapsfører. Mens din mor driver en cateringbusiness. Jeg sa din mor husket navnet hans etter så mange år. Han ble rørt da. Blank i øynene. Vi så det på ham. Som om dette er noe som aldri forsvinner i ham så lenge han lever. Han spurte, som for å forsikre seg om at han hadde hørt riktig, og for å dobbeltsjekke:

‘Sååå gutten har det bra?’

‘Jo, litt takket være deg også, da’, la vi smilende til.

Da svarte han bare, stille: ‘Vi hadde dårlig tid. Svært dårlig tid’.

‘Og vet du?’, spurte han. Han sa at, mens han av og til lukker øynene, et kvart århundre etter, kan han kjenne på den følelsen igjen. ‘At jeg kjenner noe snu seg i meg. En rar, voldsom kraft’, beskrev han. Den som til slutt fikk ham til å vende seg om og gå etter lyden av klynkene dine den gangen.

Vi så på gamle avisutklipp sammen, fra de dagene i 1991. Satt på en kafé i Oslo, slik du og jeg gjorde i Manila. Han studerte spesielt ett bilde, på forsiden av en avis, nokså lenge. Ett der moren din klemmer ham på sykehuset, i takknemlighet, mens du ligger i en liten seng ved siden av, og sover. Samme dag som dere fløy hjem til Filippinene.

Du var er ‘en fighter, ja, en survivor’» sa han.

Victor Olav svarer med et gråtetegn, på Facebook. Som for å fortelle at han sitter på andre siden av jordkloden, ved datamaskinen sin, og kjenner tårene presse på.

Gråtende smilefjes

Vi holder fortsatt igjen, om kirkegården og plastposen, i tilfelle mor har hoppet over den detaljen. Vi skriver litt mer:

«Det var også andre personer som kom hjelpende til i denne intense redningsaksjonen for å få berget livet ditt. Som en kvinne som arbeider i kirken, en mann som kjørte deg til legen og selvfølgelig doktorer, en advokat og folk på St. Olav-kirken. Vi har også møtt noen av disse menneskene. Og alle husker det som noe spesielt og sterkt i livene sine; å bare kunne hjelpe deg. Akkurat som det burde være for å få denne planeten til å fungere, antar vi. Strekke ut en hånd. Hjelpe der man kan.

Mulig din mor har fortalt dette allerede. Det var noen svært tilfeldige ting som førte politifolkene (som håndterte saken i noen dager) til moren din. En av politimennene som sporet opp moren din i Oslo, sier i dag at dette er ett av de sterkeste øyeblikkene i hele hans karriere, å gi beskjeden til henne om at ‘babyen din er i live’. Noe hun tydeligvis ikke trodde selv. Politifolka ble svært grepet sammen med henne, og av å se din mors ektefølte og sterke reaksjon. Og ekstraordinære glede. Så, etter kort tid, ble din mor gjenforent med deg på sykehuset og alt ble løst i løpet av de neste to ukene, og du ble døpt og avisene skrev om ‘mirakelhistorien’ med denne fantastiske avslutningen. (…) Din mor uttrykte sin store takknemlighet både overfor mannen som fant deg, og overfor alle som hjalp. Vær oppmerksom på at vi ikke ønsker å forstyrre deg med dette. Olav, du er en spesiell fyr med en spesiell start på livet. Og med en forholdsvis unik historie. Som endte fint og som har så mange gode ting i seg. Som i en film, med happy ending.»

Vi skriver til ham at vi ønsker å stille moren noen spørsmål også. Spør om han kan legge dem fram for henne.

Svarene kommer raskt. Korte, konsise. Ført i pennen av ham selv, på bakgrunn av samtalen han har hatt med mora hjemme i Paco, Manila.

– Så hva husker du fra dagen du først fikk se Victor Olav igjen på sykehuset? Det må ha vært en fantastisk opplevelse?

– Vel, først og fremst var jeg lykkelig over å se barnet mitt, som alle andre mødre ville følt det. Jeg var enormt overrasket over å få vite at han var i live. Definitivt.

– Hva erindrer du fra øyeblikkene da politiet kom til din leilighet i Oslo for å gi deg beskjeden om at ditt barn levde?

– Jeg var totalt overrasket over å få vite at han i det hele tatt var i live.

Det var ingen som kunne forestille seg hvilket dyp hun befant seg på før det, forklarer hun.

– Det må ha vært veldig emosjonelt å gå gjennom disse dagene i Oslo – før alt til slutt endte godt. Kan du beskrive dine innerste tanker fra de dagene?

– Jeg ønsket bare å få dra hjem til Filippinene med sønnen min slik at vi igjen kunne bli forent med familien vår og tilbringe tid med dem.

Moren sier også at hun husker at hun og Victor Olav møtte Tor Schou Nilsen, som fant babyen hennes, før de to dro hjem til Filippinene. Men at det blir for sterkt og personlig å rippe opp i, i detalj.

– Dette blir jo stående som et vakkert, lite mirakel. Har du reflektert over hvordan alt til slutt endte godt?

– Ja, vi takker Gud for at han ordnet opp i alt og gjorde oss lykkelige for godt.

– Hvordan valgte du navnet Victor Olav?

– Jeg valgte navnet Victor fordi det sa noe om at barnet beseiret døden. Victor representerer seier. Og Olav var symbolet på Norge for meg. Jeg ville at han skulle ha med seg noe norsk for alltid i livet.

manila

Og nå, nå vet han en del mer, om et par av disse menneskene i Norge som gjorde at han ikke døde. De har skrevet seg inn i hjertet hans, som den gamle bilselgeren fra Røa, Tor Schou Nilsen, som aldri lot lyden han hadde i hodet sitt, av det han først trodde var en fugl, slippe.

Hva hadde hendt om babyen hadde ligget der i bare 3 minutter til, der han lå og gråt for seg selv på den første dagen i sitt liv, før han ble funnet og livet kunne begynne? Der er det ingen som vet.

Det vi vet, er at han fylte 24 år denne 8. oktober, og at han vartet opp alle sju søsknene sine og mora og faren sin og de han elsker, slik man gjør det når man har fødselsdag hjemme i Singalong Street i Manila. Og på sin Twitterkonto tastet Victor Olav inn et vers fra Johannes Åpenbaring, 3, 20.

Here I am! I stand at the door and knock.

If anyone hears my voice and opens the door,

I will come in and eat with that person,

and they with me.

Johannes Åpenbaring 3:20

Og vi vet en annen ting, også. Det tikket inn en melding fra ham, fra Victor Olav, for noen uker siden:

Han sier han gjerne vil få seg et pass. At han vil oppsøke passkontoret i Manila med det første. Han sier at han vil legge ut på sin første utenlandstur i livet.

Vi funderer på om han vil ta seg en rundtur i Asia. Nedover til Australia, kanskje. En forretningsreise til USA eller noe.

Men han har en annen plan, skriver han.

«Jeg vil elske å komme til Norge nå, for å se hvor og hvordan det hele begynte. Møte de menneskene som hjalp oss. De som fortsatt lever.»

«Vi vil prøve å hjelpe deg så godt vi kan», svarer vi.

«Mener du det? Tror du vi kan få til det? Seriøst?»

Han sender bare et tegn tilbake. Det viser en tåre fra et øye. Et gråtende ansikt.

Gråtende smilefjes

«Det er slik jeg føler det. Takk», skriver han.

Men det er bare det at det er en del komplikasjoner i vente. Victor Olavs brå start på livet skal fortsatt forfølge ham. Skal drømmen hans om å møte sine livreddere i Norge bli knust?

Følg fortsettelsen:
Tilbakekomsten Tilbakekomsten

Kapittel 9

Tilbakekomsten

Les nå

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Vis kilder Lukk

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler:
Kapittel 1 Kapittel 1

Kapittel 1

Skrikene fra kirkegården

Les nå
Kapittel 2 Kapittel 2

Kapittel 2

Den blodige lappen

Les nå
Kapittel 3 Kapittel 3

Kapittel 3

Kvinnene med veskene

Les nå
Kapittel 4 Kapittel 4

Kapittel 4

En helt ny vending

Les nå
Kapittel 5 Kapittel 5

Kapittel 5

Det skjer noe i Manila

Les nå
Kapittel 6 Kapittel 6

Kapittel 6

Den døende livredderen

Les nå
Kapittel 7 Kapittel 7

Kapittel 7

Mannen ved graven

Les nå
Kapittel 8 Kapittel 8

Kapittel 8

Brevet fra Singalong street

Les nå
Kapittel 9 Kapittel 9

Kapittel 9

Tilbakekomsten

Les nå