Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 9

Tilbakekomsten

Har du ikke lest forrige kapittel?
Dette har skjedd, klikk her. Lukk

Oppsummering av kapittel 8

I Manila forteller Victor Olav hva moren hennes har fortalt ham. - Hovedsakelig har hun fortalt at jeg ble født i Oslo, og døpt der, at det var noen komplikasjoner, men at vi fikk mye hjelp før vi kom til Filippinene etter to uker.

Det ellers så flotte møtet med ham var bare delvis oppklarende. Det gjorde oss usikre å vite at han kjente mindre av historien sin enn vi trodde. Vi håpet moren vil fylle oss inn, fortelle mer, når sønnen nå kom hjem etter å ha møtt to norske journalister. Som attpåtil hadde med bilder fra dåpen hans. Og etter flere runder fram og tilbake, kommer det fra Victor Olav: «Kjenner du en Torshu Nilsen? Jeg er ikke sikker på stavelsen. Jeg hørte fra min mor at jeg ble plukket opp av en person som heter noe slikt i Norge. Og at vi senere møtte ham. Dessuten fortalte hun meg nå at jeg var en mirakelbaby. At jeg ble funnet ute og gjenopplivet eller noe. Jeg har fått høre en hel del mer nå, men er ikke helt sikker på alle detaljene.»

Og han åpner opp mer nå: - Jeg drømmer om å komme tilbake til Oslo. Se stedet jeg ble født, stedet jeg ble døpt, møte de folka som hjalp meg og min mor, de som er i live, ikke minst min gudfar og gudmødre, og presten som døpte meg. Han sier at han vil legge ut på sin første utenlandstur i livet. Til Norge. Men det er flere komplikasjoner i vente på veien dit.

Gå til kapitteloversikten

Victor Olav hadde ventet i snart tre måneder på et intervju med passmyndighetene på Filippinene, for å få utstedt sitt livs første pass. Han hadde aldri vært utenlands før, bortsett fra de 13 dagene i 1991.

Nå som han planla tur til Norge, landet han ble født i, trengte han pass.

«Jeg vil oppdatere deg så raskt jeg har passet mitt», skriver han den 9. august.

Men komplikasjonene begynner å tårne seg opp:

«Jeg mangler et dokument som beviser at jeg kom meg lovlig inn i mitt eget hjemland da jeg var to uker gammel», melder han.

Han er avvist av passmyndighetene i Manila.

Han drar hjem, fortvilet. Men moren hans aner råd.

«Heldigvis har mamma funnet flybilletten min fra den gangen vi kom fra Norge, via Frankfurt, til Filippinene, den 21. oktober 1991.»

Det må vel holde, tenker han.

Det gjør ikke det.

Den 12. august i år er drømmen hans i ferd med å knuses.

Han skriver opprørt til oss:

«Jeg er stuck. De godtok ikke flybilletten som et gyldig reisedokument! (…) De spør etter passet mitt. Kan du tro det? Det var jo grunnen til at jeg dro dit i utgangspunktet. For å få et pass. Beklager om jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. Jeg er bare frustrert over prosessen.»

Myndighetene spør Victor Olav om hvilke papirer moren brukte for å få ham lovlig inn i landet – dersom han ikke hadde et pass den gang.

Han har heller ikke ordinær fødselsattest eller dåpsattest fra Filippinene.

Det han trodde var en enkel formalitet, å få seg et pass, hadde blitt et mareritt.

Dette var starten på en månedslang og kronglete ferd i det filippinske og norske diplomatiet, for en gutt funnet i en plastpose på en kirkegård i Norge. Hans forsøk på å få seg en sikker identitet, et formelt papir som gjør ham reiseklar som filippinsk statsborger, strander.

Victor Olav mailer over masse informasjon, både til ambassadeansatte og andre aktører i diplomatiet, han skriver velskrevne, formelle redegjørelser om livet og skjebnen sin, om passutfordringene og den forestående, mulige reisen til Norge. Han ringer og ringer, parallelt som vi – og presten som døpte ham den gang – prøver å åpne noen diplomatiske dører for ham.

En vakker dag i slutten av august:

«Jeg har mottatt en e-post fra kontoret til executive director for passavdelingen i Manila. Det virker som om jeg nå har en formell invitasjon. Jeg vil gå til kontoret deres i morgen. Dette er virkelig gode nyheter. Jaaaa!»

Allerede dagen etter:

«Good news! Søknaden min om å få utstedt filippinsk pass har gått gjennom denne gangen. Jeg kan plukke opp passet mitt den 6. september. Jeg trodde aldri at min drøm om å dra til mitt fødested ville gå i oppfyllelse. Nesten for godt til å være sant.»

28. august:

«Jeg er bare så gira og kan ikke tro at dette virkelig skjer. Jeg var langt nede og mistet håpet. Men nå tenker jeg på Norge hele tiden.»

6. september:

«Jeg kom nettopp tilbake fra kontoret for konsulære tjenester, og jeg har fått passet mitt! Jaaaaaa.»

Og så er det visumprosessen, som skal ta ytterligere ei uke. Men så:

«Endelig! Jeg har fått visum.

Jaaaaaa! Siste hinder er nå passert.

It’s really, really happening!

Norge, her kommer jeg!»

13. september skriver Victor Olav at han teller ned, at han knapt får sove av spenning.

«To dager igjen. Jeg kan knapt vente.»

Han har allerede startet å pakke noen saker, skriver han. Han spør hvordan høsten er i Oslo. Spør om T-skjorte holder.

«Jeg gleder meg så fælt at jeg får frysninger. Det jeg ser mest frem til, er å møte fader Tande og Tor Schou Nilsen. Kanskje på grunn av betydningen de har hatt for livet mitt. Begge er nært forbundet til min livshistorie. Jeg føler meg allerede nostalgisk», skriver han og avslutter med gråtetegn på Facebook.

15. september

Det er moren og den ene broren som følger ham til flyplassen i Manila, og klemmer ham av gårde.

«Yeah! Om mindre enn 24 timer er jeg der. Jaaaaa! Innvendig føler jeg meg som et dansende barn.»

En av søstrene hans skriver plutselig til oss på Facebook:

«Jeg vil personlig takke deg for å hjelpe min bror Olav til å besøke stedet han ble født. Vær snill å ta godt vare på min bror. Dette er første gangen han reiser ut av landet. God bless!»

Og så, fra Gardermoen, Oslo. Det er fredag 16. september:

«Er her! Jeg er så spent! Venter bare på bagasjen.»

Han kommer sjenert, smilende ut av ankomsthallen. Victor Olav er tilbake på norsk jord. 25 år etter.

ankomst

Det har gått mer enn to år siden vi møtte ham første gang, på en kafé i Manila.

– Det var en lang tur! Uansett, jeg elsket det.

Han filmet innflygingen over Oslo fra flyvinduet, sier han.

Vi sitter snart på toget inn til sentrum.

– Alt kan begynne, sier Victor Olav.

Claes Tande, presten som døpte Victor Olav i oktober 1991, vil at han skal komme til St Joseph kirke, rett ved St Olavs-kirka, allerede den første kvelden. Det er katolsk messe for filippinere der på fredager.

Kirka fylles opp. Victor Olav synger salmer han kjenner, kneler og folder hendene, hvisker fram en bønn, i takk.

Det er helt mot slutten det skjer. Den filippinske presten som holder messen, sier noe kort på tagalog. Vi forstår ikke, men rykker brått til idet vi hører navnet hans.

– Victor Olav? Victor Olav, er du her?

Idet presten spør og sier navnet hans, holder han opp et ark, et dokument, kan det virke som.

Hele menigheten er stille.

– Victor Olav?

– Ja, sier han mildt, fra en av de bakerste benkene, og rekker forsiktig opp hånda.

– Dette et er dåpsattesten din. Vi har hatt den her i 25 år hos oss, helt til du nå vendte tilbake. Fader Tande, du vil gjerne si noen ord om dette?

– That’s right, sier en mann på engelsk.

En skikkelse reiser seg opp fra en av radene, midt i forsamlingen. Det er Claes Tande, mannen som døpte Victor Olav, 50 meter ned gata her, den 19. oktober 1991.

Han henvender seg til menigheten:

– Nå skal dere høre. For 24 år og 300 og noen dager siden fødte en kvinne fra Laguna en sønn i Oslo. Han ble døpt i St. Olavs kirke, og fikk navnet Victor Olav. 13 dager gammel dro han til Filippinene med sin mor. I dag, dere, kom han tilbake til oss, for første gang siden dåpen. Ta ham vel imot. Victor Olav.

Hele forsamlingen snur seg mot ham. Victor Olav smiler blygt.

Det bryter ut applaus. Hele St Josephs kirke klapper for ham. Alle au pairene, sykepleierne og diplomatene, alle sammen klapper for ham. Den hjemvendte sønnen.

De kjenner ikke hele historien hans, bare de færreste gjør det.

Etter messen kommer fader Tande, og den filippinske presten ham i møte.

– Så fantastisk å se deg igjen, åpner Tande, og holder hånda hans fast.

– Jeg har med en gave til deg. Ja, i tillegg til dåpsattesten.

#
#

Han tar opp noe fra veska si. Ei bok i lommeformat:

«St. Olav» står det på den.

– Hjertelig takk, fader Tande. Jeg setter enorm pris på dette, sier Victor Olav.

Aupairer, slike som moren en gang var, smiler til ham under kirkekaffen.

«Om jeg står sammen med deg blir kanskje jeg også kjent», ler den ene og stiller seg knisende inntil ham i matkøa.

Vi kjører mot toppen av Oslo, mot Ekeberg, for å vise ham utsikten over byen. I bilen sier han:

– Det var sprøtt det som skjedde i kirka. Det har skapt problemer opp igjennom åra at jeg har manglet offisielle dokumenter som beviser hvem jeg er. I mine 16 første år var jeg i prinsippet en ulovlig innbygger av Filippinene, i mitt eget land. Men nå har jeg en dåpsattest, i hvert fall.

Der oppe, på høyden over hovedstaden, løfter han mobilkameraet, fotograferer seg selv med fødebyen som kulisse.

ekeberg

Vi spør ham:

– Hva tenker du nå, nå som du er tilbake i byen hvor du ble født?

– Vel, at jeg kunne dødd her.

Victor Olav ser ut over Oslo. Foreviger byen, med flere bilder, før han sier:

– Klart, det er en utrolig historie. Det har vært en berg-og-dal-bane for meg og min mor, i følelser. Men nå er alt bra. Vi prøver å ikke gjøre noe stort nummer ut av det.

Han åpner opp noe mer nå. Sier at moren, når han tenker seg om, har forsøkt å fortelle ham deler av historien flere ganger i oppveksten hans.

– «Nei, det er ikke sant!», tenkte jeg. Jeg trodde henne ikke.

Moren hans har en skoeske med ulike ting fra Oslo, forteller han. Noen dokumenter, bilder og avisutklipp. Og billettene til Filippinene.

– Jeg husker nå at min mor viste meg disse dokumentene og avisklippene. Jeg kunne lese navnet mitt. Victor Olav. Men forsto ikke noe av det andre. Jeg erindrer nå at min mor fortalte en del ting. Da jeg fikk se avisklippene i barneåra, tenkte jeg: «Mulig det er sant likevel». Men det gikk sikkert ikke inn hos meg. Det var for uforståelig. Uansett, sier Olav, her oppe på Oslos tak:

– Jeg tror aldri min mor prøvde å skjule denne historien, bevare den som en hemmelighet for meg. Mulig jeg ikke har villet forstå. Nå forstår jeg mer.

Kanskje forstår han enda litt mer i morgen. Når han skal møte Tor Schou Nilsen. På kirkegården. Hvor han ble funnet.

– Så Tor husker meg fremdeles?

– Åja! Selvsagt gjør han det.

Victor Olav

"Dette er min historie."

«Jeg kunne ha dødd. Men jeg overlevde.»

Han spør og graver:

– Tor var hagearbeider i kirka, var han ikke?

– Nei, han var en tilfeldig forbipasserende , en bilselger som skulle stelle en grav til to familiemedlemmer. Så hørte han disse klynkene. Fra deg. Det var da han fant deg i den plastposen.

Victor Olav kvepper til. Han har trodd han har visst det meste. At han har full oversikt over rekken av scener og handlinger fra oktoberdagene i 1991 nå. Det med at han ble funnet på en kirkegård, utendørs, at det sto om livet. 29 grader. Mirakelbaby. Men han har mistet en detalj. Denne ene opplysningen.

– I en plastpose!? halvt ler, halvt roper han ut i restauranten hvor vi sitter.

– Ble jeg funnet i en plastpose, sier du? Jeg har forestilt meg at det var i et teppe eller ei veske, av en eller annen grunn.

Han spør om det snødde i Oslo den morgenen han lå på bakken og ble funnet i posen.

– Nei. Men det var visst kaldt ute den dagen i oktober.

– Jeg kunne ha frosset i hjel her, sier han.

– Så hva gjorde Tor? Det var han som fikk meg til sykehus, var det ikke?

– Det var flere som kom til.

Vi forteller ham om den heseblesende redningsaksjonen. Om de 33 minuttene fra han ble funnet til han lå i kuvøse på nyfødtintensiven på sykehuset.

– Jeg trodde aldri at det var mer enn én som var involvert i redningen. Men så nevner du alle disse menneskene. Min mor nevnte bare Tor.

– Det er ikke sikkert hun vet om de andre. Kanskje hun bare har trodd at det var Tor alene som berget deg.

– Er dere forresten sikre på at jeg er født den 8. oktober? Og ikke den 7, for eksempel?

– Vel, legene sier du var så å si nyfødt da du ble funnet. Mellom to og fire timer gammel. Ingen tror at du har ligget på kirkegården over natta.

– Nei, for det ville vært litt synd om jeg har feiret fødselsdagen min feil i 24 år, smiler han.

Dagen etter, like før vi skal opp til kirkegården for å møte mannen som fant ham i plastposen, sier Olav at han er spent.

– Men jeg er vel så nysgjerrig på å få vite min egen historie. For jeg kjenner den opplagt ikke i detalj. Og den beste til å fortelle, er den ene personen som fant meg på kirkegården.

– Hva er din historie slik du kjenner den nå?

– Jeg ble født her i Oslo, da min mor jobbet her. Hun etterlot meg på kirkegården fordi hun trodde at jeg ikke levde. At jeg ikke pustet, og var dødfødt. Hun hadde ikke midlene til å gi meg en ordentlig begravelse. Hun forventet at noen ville gjøre det for henne; sørge for begravelsen min.

– Men, sier Olav.

– Det er altså da Tor finner meg, og spør et par mennesker om hjelp. Jeg havnet på sykehus, mens politi og myndigheter prøvde å finne foreldrene mine. De lette etter en asiatisk mor. Jeg tror ledetråden var en kvittering fra en veskebutikk og det var en kvinne som bodde sammen med min mor, som hadde skrevet ut sjekken veska ble betalt med. Slik fikk de tak i min mor. Og så etter noen få juridiske utfordringer, gikk det åtte-ti dager før jeg ble gjenforent med min mor.

Og så vet han også dette, sier han:

– Jeg kunne dødd, men jeg overlevde. Til tross for at jeg ble forlatt der alene. Og til tross for at det var oktober, og kaldt. Det jeg er virkelig overrasket over, er at jeg kom fra det i live. Etter all den tida jeg lå på kirkegården.

Det er fotograf Lars Eivind Bones som skal plukke oss opp bak Slottsparken for å ta Victor Olav de siste kilometerne tilbake til kirkegården, hvor han ble funnet forlatt i en plastpose.

Bones var Dagbladets fotograf på kirkegården og sykehuset den dagen i 1991. Tilfeldighetene vil ha det til at han er sendt ut på denne jobben også.

– Det var ikke så vakkert vær den gangen som i dag, åpner fotografen.

– Nei?, svarer Victor Olav.

– Det var kaldt. Virkelig kaldt. Det var frost på kirkegårdsgresset.

Vi nærmer oss. Opp Kirkeveien, inn Ullevålsveien, den veien ambulansen fraktet ham, 8. oktober 1991 klokka 12.01.

Opp den siste skråningen til kirka.

Han rusler inn porten noen skritt foran oss. Victor Olav setter seg ned i gresset på kirkegården, det samme gresset han lå i for 24 år, 11 måneder og noen dager siden. Pusten hans er anspent. Det er bare en mann vi venter på. Tor Schou Nilsen.

Victor Olav sier ikke mye, han blir stillere, synker litt inn i seg selv, der han sitter på bakken, i lotusstilling, og skuer nedover gravstedet. Han tar et bilde av kirkegården med mobilen.

Tor er her nå, melder fotografen. Han står på andre siden av kirkegården, ned mot Blindernveien, like ved der han fant Victor Olav, den nyfødte babyen.

Victor Olav går over løvet, det raslende teppet av høstløv, ned gangveien, nedover, mot gravstedet.

Det føles uendelig langt ned, fra kirka.

– Videre? Spør han.

– Ja. Litt til.

– Hello! roper Olav tre meter før de når hverandre.

– Hello! svarer Tor, leende, og rekker ut hånda.

– Det er så rart å hilse på deg. Du var litt mindre sist jeg så deg.

Olav ler.

– Jeg burde være ganske liten, ja! Jeg var en baby.

– Sånn, sier Tor på norsk, han viser en babys størrelse med hendene sine.

– Så liten var du.

Tor fortsetter å holde håndtrykket, fast, spent, mens han legger den andre hånda på skuldra hans.

– Så det var omtrent her du fant meg? spør Olav.

Tor orienterer seg, snur seg rundt.

– Ja. Det må ha vært akkurat her. Alt var bare tilfeldig, vet du. Da jeg hørte deg.

Reddet Victor Olavs liv: – Alt dette var flaks. Hadde den grava ligget lenger oppe på gravstedet, hadde jeg ikke hørt noen lyd, sier Tor Schou Nilsen.

Tor ber ham slå følge, 20 meter nedover gravstedet. Mot graven til svigerforeldrene, den han besøkte den morgenen.

– Jeg sto her da jeg hørte klynkene. Jeg var sikker på at det var fugler. Falt meg ikke inn at noen trengte hjelp. Jeg gikk rolig opp dit for å se, lydene ble kraftigere og kraftigere.

Tor fører Olav oppover kirkegården, mellom gravstøttene, forteller at lyden ledet ham til en plastpose.

– Posen lå på bakken, nøyaktig her. Så bøyde jeg meg ned. Jeg knyttet opp posen, åpnet den. Da fikk jeg se ham. Ja, deg. Du hadde en blåfarge.

Tor kikker nervøst bort på ham når han sier det. Stemmen hans sprekker litt opp, og han tørker en tåre fra øyet sitt.

– Blå? Var jeg blå? spør Olav.

– Ja, blå i huden. Kald. Veldig kald, svarer Tor.

– Den kledde deg ikke, akkurat, den blåfargen. Nei, det var voldsomt. Og husk, sier Tor.

– En bærepose er det ikke noe varme i, heller. Den er iskald.

– Og det var frost på bakken her, i tillegg?, spør Olav.

– Ja, det var mye kaldere enn i dag.

Victor Olav

ET MØTE PÅ KIRKEGÅRDEN

«Godt at du var så nysgjerrig på fuglelydene… Ellers ville jeg vært død.»

Olav ser opp på ham. Tor holder i et par minutter hendene fra hverandre, de 48 centimeterne cirka, for å vise hvor liten Olav var.

– Du kunne ikke vært mer enn et par timer gammel. Du var jo født ved en blokk der nede, peker han.

– Det sto en busk her før, husker Tor.

– Ja, som du lå ved. På baksiden av busken.

– Så moren min la fra seg posen med meg inni busken?

– Ikke inni. Like ved siden av. Plastposen var akkurat synlig.

Olav spør om alt. Han vil vite den minste detalj. Tegne seg et så nøyaktig bilde som mulig.

– Det var godt at du var så nysgjerrig, da – på den fuglen, smiler Olav.

– Tenk deg sjøl, svarer Tor.

– Om du finner en nyfødt baby i en bærepose. Jeg var så satt ut. Du vil ikke tro det du ser. Jeg så sikkert jævlig rar ut da jeg åpna den posen. Jeg var i sjokktilstand. Men ja. Jeg måtte ha mennesker som var kvalifisert til livredning. Det var ikke noe jeg greide alene. Jeg måtte ha hjelp.

– Du skjønte at du hadde dårlig tid? spør Olav.

– Dårlig tid, ja? Jeg løp jo fader meg alt jeg hadde opp dit, mot kirka!

Tor peker på gangveien.

– Hadde jeg kommet et kvarter seinere, så hadde ikke du levd. Babyen hadde frosset i hjel.

– Så om du ikke hadde vært så nysgjerrig på det du trodde var en fuglelyd...,

…da hadde jeg vært død?

– Ja.

Tor hvisker, henvendt til oss først.

– Lever moren?

Olav fanger opp hva Tor snakker om.

– Ja, jeg bor fortsatt sammen med henne. Vi har det fint. Hun er 56 år nå snart.

kirkegaard

Det står to søppeldunker her. En kompostdunk er merket for planterester og jord, granbar, visne blomster og gress, død jord og brune løvblad.

Den andre dunken er kalt «Søppel». For «Blomsterpotter. Glass. Lykter. Kranser. Papir. Og plastposer. Hilsen gravferdsetaten»

– Det var veldig rart å komme hit og stelle grava første gangen etterpå. Da dukket blikket ditt opp hele tiden, sier Tor.

Han er tårevåt.

– Det var rart å gjenoppleve det. Jeg så for meg alt. Akkurat som nå.

Tor snur seg mot ham på ny.

– Jeg må ha et bilde sammen med deg. Et minne for resten av livet.

Olav henter opp sin egen mobil også.

– Kan dere være så snill å ta et bilde av meg og Tor?

Mens de står der tett sammen, sier Tor:

– For den som tror på tilfeldigheter, så var dette dét, altså.

– Ja… At jeg lå her.

Olav peker ned på gresstustene på gravlunden.

– Mens du sto der, ved graven til slektningene dine.

Tor leder ham oppover, holder en faderlig arm rundt ham.

– Hvor skal vi nå? spør Olav.

– Opp til kirka hvor jeg løp etter hjelp.

Tor vil ikke slippe taket, han har høyrearmen godt plantet rundt skuldra til Victor Olav, han holder ham fast inntil seg der de går hele veien opp fra kirkegården, hvor han fant ham for 24 år og 11 måneder siden.

Victor Olav sier han vil si noe.

– Jeg vil først takke deg, Tor, for at du var nysgjerrig på lyden du hørte. Jeg vil takke deg for at du var oppmerksom, og reagerte. Og dernest vil jeg takke deg for at du var snartenkt og snill nok til å hente hjelp – fordi du tenkte du ville skade meg mer om du løftet meg opp eller rørte meg. Så vil jeg rose deg for å samarbeide så bra med de andre her, slik at jeg kunne komme meg til sykehus og overleve.

– Du vet, sier Tor.

– Alt dette var flaks. Hadde den grava ligget lenger oppe på gravstedet, hadde jeg ikke hørt noen lyd. Hadde jeg ikke vært her på akkurat det tidspunktet, så hadde du jo ikke levd. Da hadde’n frysi’ i hjel. For det fantes ikke andre mennesker enn meg her.

Han stanser:

– Men du må også ha vært en sterk nyfødt som ga så kraftfull lyd fra deg, sier Tor.

– Om jeg ikke hadde grått høyere, ville du ikke hørt meg da?

– Jeg vet ikke, Olav.

– Nei. Det er en fin linje mellom livet og døden, er det ikke? sier Olav stille.

Skjebnefellesskap: Victor Olav og Tor Schou Nilsen. – Det gjør godt å være her. Bare det å se gravstedet. Det kjennes som en closure, sier Victor Olav.

Victor Olav forteller Tor at han har fullført studiene og jobber innen regnskap på Filippinene.

Tor beklager at han bare kan litt engelsk, men forsøker så godt han kan:

- It’s warm in the Philippines now?

- Ja, det er varmt. Varmere der, enn her. Vi er et tropisk land, så jeg er ikke vant til denne norske typen vær, smiler han.

Det er stille i noen sekunder mens de går over kirkegården.

– A nice place here…, sier Tor.

- Ja, det er veldig vakkert sted, svarer Victor Olav.

De kommer til baksiden av kirka. Til menighetskontoret.

– Så det var her du kom for å rope om hjelp?

– Ja. Den gang var det ikke mobiltelefoner, så jeg måtte be dem ringe til politi og nødetater og bli med meg ned. Til deg.

Tor viser ham den lille stikkveien, som leder til Ullevålsveien, hvor Døviken kjørte, mens Berit Pihl Johansen holdt babyen i passasjersetet, til legen.

– Aha. Så det var grunnen til at de tok denne utgangen, og ikke den vanlige der borte, fordi det var kortere vei til legen? spør Olav.

Og det var også denne veien, føyer vi til for ham, at moren hans kom opp til gravstedet på, bærende på plastposen.

Det er tid for Tor å ta farvel. Idet han skal gå, gir han plutselig Victor Olav en klem.

– Jeg ønsker deg alt godt. And safe trip back to the Philippines!

Så går Tor ned den veien han kom fra, den 8. oktober 1991.

Etterpå – på kirkegården. Victor Olav setter seg i gresset ved gravstøttene. Et øyeblikk for seg selv. Lar alt synke inn. Før han sier:

– Det er rart å tenke på at jeg har vært på dette stedet før.

– Men, sier Victor Olav:

– Det gjør godt å være her. Bare det å se gravstedet. Det kjennes som en closure. Selv om jeg ikke har noen minner herfra, så har jeg en følelse. Og den er sterk.

I hans yrke som regnskapsfører, sier han, har han lært seg å være skeptisk.

– Men nå har jeg hørt direkte fra mennesker som faktisk var her, som kan fortelle meg hva som skjedde. Det gir meg ro. Jeg har en mer definitiv historie nå.

Han sier han føler på en dyp takknemlighet overfor alle som kjempet for at han, en fremmed baby, skulle overleve.

Victor Olav

AVSLUTNINGEN

«Det føles som en emosjonell slutt»

Vi kjører de få hundre meterne til stedet han ble født. Vi rusler over marka, akkurat her hvor fødselen startet utendørs, ved Ullevålsalléen 5B.

Vi spaserer videre, bort til huset, hvor moren kom seg opp trappene, inn på badet.

Og tok ham for å være dødfødt.

Victor Olav titter opp.

– Var det i den øverste etasjen?

– Ja.

Barn leker og ler utenfor her nå. Rundt et lekestativ som må ha stått der i 25 år, minst.

Victor Olav foran huset
Victor Olav foran huset

Han spør detaljert om det rettslige rundt saken. Det er mye han vil til bunns i.

– Hvorfor tok det åtte-ti dager før min mor fikk den juridiske foreldreretten til barnet sitt, til meg?

Vi forklarer at etterforskningen dro ut, at det var en masse juridiske vurderinger og teknikaliteter.

Vi snakker om lovparagrafen i norsk straffelov som beskytter mødre som begår forbrytelser mot barnet sitt første døgnet etter fødsel. Med bakgrunn i den svekkede sinnstilstanden en mor kan være i de første timene etter fødsel.

– Denne straffelovsbestemmelsen gjaldt bare om barnet ikke var betydelig skadet eller død som følge av ugjerningen, var det slik? Så hva ville skjedd om jeg var betydelig skadet? Eller om jeg hadde blitt funnet død? Hadde det fremdeles ikke vært noen rettslig forfølgelse mot min mor?

– Da ville saken vært en annen, svarer vi ham.

– Og hva ville skjedd om politiet ikke hadde frafalt siktelsene mot min mor? spør han.

– Da hadde du nok blitt værende her i Norge, og kanskje vokst opp her.

No more questions, sier han, og ler mildt.

Vi fortsetter til Ullevål sykehus, den gamle, nedlagte nyfødtintensiven, hvor han kom i ambulanse, kritisk nedkjølt, 29 grader kald, med pustevansker.

Han går rundt huset, det forlatte, rustne sykehusbygget, hvor tusenvis av barn har blitt reddet, og hvor fire sykepleiere og to leger intenst forsøkte å holde liv i ham. Og der inne hvor han til slutt ble gjenforent med moren sin.

– Det er mye bra arbeid som er lagt ned her. Mange liv som er blitt berget der inne, sier Olav spakt.

Vi forteller hvor sykebilen kom inn, at den stanset foran døra der, at ambulansemannen bar ham inn i teppet, at overlege Langslet la ham i kuvøsen, med pustestøtte.

Ingen livreddende aktivitet her nå. Bare et tomt skall av et hus. Han tar seg en runde rundt bygget, for seg selv. Kommer tilbake og spør:

– Kan du ta et bilde av meg her også?

Det skal skje en annen spennende ting under Victor Olavs opphold i Norge. Gutten som ble funnet 29 grader kald i en plastpose på en kirkegård i Oslo for snart 25 år siden, skal ut og løpe i Oslos gater. Victor Olav begynte å løpe langt for to år siden. Han elsker å ta seg ut, sier han. Det er en av grunnene til at han valgte seg denne uka for Oslo-besøket. Han ville time det mot Oslo Maraton.

Om han ikke hadde hatt den 21 timer lange flyreisen i beina, skulle han stilt til halvmaraton. Han nøyer seg med 10-kilometeren nå.

Han fester startnummeret på magen. Det gjelder å holde ut, sier han, presse ut det vonde, utstå smerten ved løpingen, drive den bort fra hodet, bare løpe, løpe av gårde. Han skal starte rolig, sier han, finne sin rytme og sitt tempo, bare lytte til musikken på øret. Og prøve å glemme ubehaget.

«5-4-3-2-1, start!» roper speakeren ut over Rådhusplassen.

Victor Olav er en av tusener i mylderet.

Han svinger snart til venstre, ned langs Rådhusplassen, til høyre bort Akershusstranda, med Festningen ruvende over ham, forbi Solsiden restaurant og Norges Hjemmefrontmuseum, nede ved Oslo havn, helt ut til Vippetangen, hvor han følger strømmen av løpere, tusentalls, til venstre, til venstre igjen, inn mot byen og Kongens Gate, han krysser Myntgata, over Bankplassen. Victor Olav merker at han har pusteproblemer. Han strever med Oslo-lufta. Man skulle ikke tro det, han som er vant med Manila-lufta. Men det er litt uvant for ham å puste her. Som om lungene hans ikke får nok oksygen lenger. Som om alt blir mye tyngre.

Han merket det først da han begynte å løpe. Den er litt annerledes, den kalde Oslo-lufta.

Han løper til høyre i Rådhusgata, bortover Kirkegata, strake veien, så til venstre igjen ved Grev Wedels plass, helt ned til Langkaia, han kan se Operaen nå, der borte til høyre, ned i Bjørvika, ned på Tomtekaia, og hele Bispekaia, langs sjøen, videre til høyre, han har Sørenga til høyre, hele Kongshavnveien ned, så den befriende svingen som viser at det bærer tilbake mot Oslo sentrum igjen, fem kilometer nå, det går litt bedre med pusten, men så er det de nye skoene han ikke har løpt inn ennå. Han presser seg, løper samme strekket bort til byen igjen, bort Skippergata nå, snart i mål, Victor Olav har passert 7 kilometer, inn Rådhusgata og Prinsens gate, det tetter seg til med folk, der han løper inn paradegata Karl Johan, tusener omkranser gata, de heier på sine, roper navn han ikke kjenner, han føler de løfter ham fram også, ingen roper på ham direkte – jo, vi roper «kom igjen Victor Olav, kom igjen!», han smiler tappert tilbake, forbi TV2, Moods of Norway, Lufthansa Airlines, United Colors of Benetton, Cafe Håpløs og 3 Brødre, og der, opp til høyre, like der oppe, løper han forbi Steffen, veskebutikken plastposen kom fra, den med den blodige kvitteringen oppi, som ledet fram til mora hans, og han kan se Slottet nå, nesten helt opp til Slottet.

Han tenker ikke teknikk, bare på å nyte løpingen, og på å fullføre, være utmattet.

Victor Olav løper ned den siste lille bakken før det flater ut de siste meterne, den lange Rådhusgata opp, inn på selve Rådhusplassen, på oppløpssiden.

Det er bare å komme seg til mål. Medaljen er alt han tenker på nå. På Oslo Maraton-medaljen.

Han merker fortsatt at det er vanskelig å puste, men at det har vært en utrolig fin opplevelse. Han tenker bare skritt for skritt, komme seg over det, over smerten, en fot foran den andre, bortetter asfalten.

Over Rådhusplassen, de siste meterne. Over mållinjen, klokka 17.59.59 sier klokka. Den 17. september 2016.

maraton

Victor Olav, funnet i en plastpose på en kirkegård i Oslo, 29 grader kald, har akkurat bestått Oslo Maratons korteste distanse.

Han fortsetter noen meter videre, som om han er i en løpsrus. Der står en kvinne og tar imot ham, hun henger medaljen rundt halsen hans.

– Den er vakker, sier han.

Vi ringer Berit Pihl Johansen, vi har ikke fortalt henne om Victor Olavs Oslo-tur på forhånd. Men han føler for å se henne nå. Nå som han skjønner hvilken betydning hun har for at han fortsatt lever.

– Ja, det er Berit? svarte hun.

– Du husker Victor Olav? Gutten… i plastposen? Han er i Oslo nå. Han vil veldig gjerne få sagt hei, få takket deg. Om det passer.

Berit Pihl Johansen kaster det hun har i hendene. En halvtime senere kommer hun gående over marka like nedenfor kirkegården, hun ser spent ut, men hun smiler.

Det første hun gjør, er å klemme ham.

– Så godt å se deg! sier Berit.

– I like måte! Så du er kvinnen som bar meg til bilen og fikk meg til legen? Virkelig?

– Ja…, sier Berit, hun kan ikke ta blikket sitt bort fra ham.

– Jeg hadde deg i armene mine, du hadde fortsatt plastposen rundt deg, rundt kroppen din, slik at du ikke skulle bli for kald. Jeg tenkte du ville bevare varmen bedre i plastposen.

Berit i 1991 Berit

Hun forteller ham alt. Slik hun husker det. Da hun bar ham i posen, inn mot brystet sitt, bortover gravlunden, opp bakken mot kirka, at hun grep så fast om ham hun bare kunne, støttet nakken og hodet hans med den ene hånda. Og minutter senere, da hun holdt ham, som den nyfødte babyen han var, i fanget sitt, i passasjersetet i bilen, fortsatt i den blodige plastposen, mens hun bare tenkte; «ikke la han kveles», og hun videt åpningen på posen enda mer ut, sier hun, for at han skulle få puste, han lå naken, med huden inn mot plastpose-stoffet, hun pakket jakka si rundt posene, for å varme den iskalde babyen enda mer.

Hun lurte hele tida på om han ville dø i armene hennes, og hun kunne kjenne hodet og overkroppen til barnet hvile mot underarmen sin. Hun kjente vekten av babyen; armene og føttene, utenpå plasten. Og hun løp opp trappene til legen med ham. Håndflaten hennes, husker hun, dekker nesten den vesle kroppen helt.

Det var sist gang hun så ham.

Nå står hun og holder rundt ham igjen. En 25 år gammel gutt i hettegenser utenpå T-skjorten. Bare et par hundre meter fra der de møttes sist.

- Jeg har tenkt på deg, sier hun.

Han forteller henne om jobben sin, om livet sitt.

– Du bor med din mor? spør hun.

– Ja, jeg bor fremdeles med henne i Manila.

- Det måtte ha vært veldig vanskelig for henne, de dagene i Oslo. Jeg ble veldig glad da jeg hørte du var gjenforent med henne. «Så godt», tenkte jeg.

– Ja, jeg er veldig glad for det, jeg også, smiler han.

– Og…, sier Olav.

– Hjertelig takk for det du gjorde for meg tilbake i 1991.

- Jeg gjorde bare det jeg måtte. Takk for at jeg fikk møte deg, sier Berit.

– Kan du ta et bilde av oss? spør Olav.

De stiller seg opp. Holder om hverandre.

– Jeg ønsker deg lykke til med livet. Send mine varme hilsener til din mor, sier Berit.

Berit i 1991 Berit i 1991

De neste dagene besøker Victor Olav Vikingskipmuséet, han sier «la vi hylle de som tar vare på vikingskipene og kulturskattene», vi drar ut på sjøen, ute ved Lindøya og Bleikøya, ute ved holmene og skjærene i en seilskute, han har Oslo, sin fødeby bak seg, han står fremst på skuta, i baugen, under innseilingen foran rådhuset, står og drømmer med vinden i ansiktet, han tar hundrevis av bilder, han reiser ut til havet, videre inn i en dyp fjord, tilbake i Oslo ser han på vaktene som vokter kongeparet på Slottet, han kjører skisimulator i Holmenkollen, han spør om alt ved norske samfunnet, om økonomien, historien, geografien, kulturforskjellene, uttalen og politikken, vitebegjærlig som et barn. Og han går bort til vinduet, ringer hjem til en av søstrene sine, forteller entusiastisk om løpet, om reisen, om Norge.

– Alt er annerledes her. Alt. Og jeg har hørt en hel del mer om mammas og min historie. Og vet du! utbryter han leende i telefonen.

– Leilighetsprisene er ville her. Lønnsnivået også.

De råe tilfeldighetene vil ha det til at Søndagsrevyen på NRK denne uka har et stort innslag fra en gravplass i nordlige Manila, hvor det ikke bare bor døde, men 11 000 høyst levende innbyggere. Det eneste de eier er grava, det siste hvilestedet, til en mor eller far. Her, mellom gravsteinene, bor de livet ut.

Det er en mor og hennes lille sønn, som ikke har mat på bordet hver dag, en av de som bor her med de døde, som avslutter. «Det er vondt for en mor og ikke gi neste generasjon bedre muligheter enn hun selv har måttet hanskes med».

Nonnen i Oslo hadde fått et hint om at han skulle komme, men tror det nesten ikke før hun nå ser ham i levende live.

Hun omfavner ham spontant midt i veien utenfor St.Olavs-kirka.

Søster Anne Bente Hadland. Nonnen, den ene gudmoren hans.

– Det er utrolig. Det er bare to dager siden jeg snakket om deg og ba for deg. Jeg har bedt for deg i hele livet. Slik jeg ber for alle mine fadderbarn. Jeg har kanskje bedt enda mer for deg enn de andre.

– Og mor har det bra…? spør nonnen.

– Ja. Vi bor sammen. Hun jobber og står på.

Han forteller at han arbeider i et internasjonalt revisorselskap.

– Å vite at du har det bra betyr mye for meg.

Hun forteller at de samlet inn babyklær til ham i den katolske menigheten.

– Vi ble bedt om å ta inn moren din på Katarinahjemmet, klosteret vårt. Jeg snakket mye med henne da hun bodde hos oss. På sykehuset også. Vi måtte gjøre situasjonen så myk som mulig for henne. Moren din var i en ekstrem situasjon. Med disse anklagene, og frykten for at hun aldri ville få deg tilbake.

Søster Anne Bente kommer på en ting til nå. At det var hun og fader Tande som kjørte mora og Victor Olav fra sykehuset til flyplassen på Fornebu.

Moren var nervøs, sier søster Anne Bente. Fryktet reisepapirene ikke holdt. Nonnen og gudmoren hjalp henne med bagene, mens mor bar barnet.

– Vi fikk sendt dem gjennom sikkerhetskontrollen. Det var ikke gitt at det skulle gå bra.

Hun stopper.

– Det var det siste jeg så av ham. Før i dag.

Det er den årlige kulturdagen utenfor St.Olavs-kirka. På en stand byr nonnene Victor Olav på rømmegråt og fenalår. Victor Olav spiser av høflighet og nonnene kniser.

– Du finner ingen fenalår-restaurant i Manila, sier Tande, presten.

Det kommer en person inn fra høyre. Hun har hørt ryktene. Om Victor Olavs tilbakekomst.

– HOW ARE YOU?? hyler hun.

– Jeg har det bare bra, smiler Olav tilbake.

– Jeg er den andre gudmoren din. Ingebjørg, heter jeg. Det er så fantastisk å se deg! Helt vanvittig morsomt, sier Ingebjørg Thorp.

Hun ser helt himmelfallen ut.

– Du vil ikke tro hvor mye jeg har tenkt på deg. Jeg har alltid lurt på hva som skjedde med deg. Det var forresten jeg som foreslo Olav-navnet for moren din.

En av de andre nonnene har et stort kamera. Stiller opp Tande, søster Anne Bente, Ingebjørg og ham. Den hjemvendte sønnen. Eksakt hvor de sto for 25 år siden, rundt døpefonten.

Nonnene
Nonnene
Nonnene

Det er bare noen timer før han skal reise hjem til Manila.

«Hvor er Benedict de Vibe, advokaten som hjalp min mor?» spør Olav mens vi rusler gjennom Oslos gater.

«Uten ham hadde jeg kanskje aldri blitt gjenforent med mamma», sier Olav.

Opp heisen, i et bygg på CJ Hambros Plass. Victor Olav kommer som en levende overraskelse, 25 år etter. Vi kommer uanmeldt, men har forsikret oss om at de Vibe er der.

Han møter oss i kontordøra, blir stående urørlig.

– Hei, jeg er Olav, sier den unge mannen i døra.

– Victor Olav.

– Nei!

De Vibe roper det ut.

– Er det deg, er det virkelig deg?

– Det har gått 25 år. Jeg tenkte det var på tide å komme tilbake. Det er den siste dagen min i Oslo. Godt vi fant deg, du som er min gudfar.

Advokatkollegene til de Vibe ser forfjamset og smilende på scenen som utspiller seg foran dem.

– Jeg er fadder til denne gutten! Skal fortelle dere alt seinere, forklarer han.

– Kom inn på kontoret. Herregud så hyggelig dette var!

– Du vet at jeg har flere bilder av deg fra barnedåpen?

– Ja, smiler Olav.

– Jeg har sett dem alle.

– Min mor husker bare Tor, han som fant meg, og deg fra Norge. Min mor sa faktisk til meg før jeg dro: «Du må gi min ektefølte takk til Benedict de Vibe», sa hun.

Olav smiler.

– Hun snakker fortsatt om deg.

– Og jeg husker henne. Jeg minnes alt. Veldig godt.

– Så du husker detaljene selv om det har gått 25 år? smiler Olav.

– Ja, fordi det var en veldig spesiell sak. Du kommer ikke over mange saker som dette i løpet av et liv. Det er den første og eneste saken som jeg med hånda på hjertet kan si at noe slikt skjer aldri, aldri igjen.

– Så godt at anklagene mot min mor ble avvist, da. At alt endte godt. Jeg er i live, tross alt, sier Olav.

de Vibe

De Vibe ler, man kan se at han er oppspilt og rørt.

– Ikke bare er du i live. Det ser ut som du har klart deg bra, at du har et godt liv nå?

– Ja, jeg har faktisk det.

Olav forteller, oppsummerer livet sitt.

– Og du bærer en enestående historie med deg!

– Jeg var ikke helt klar over den historien. Nå vet jeg. Alt. Ringen er sluttet, smiler Olav.

De Vibe følger ham bort gangen til heisen, holder godt rundt ham.

– Forresten, er du gift? Har du barn?

– Nei, ikke ennå, smiler Victor Olav.

– Det kommer, det kommer, sier de Vibe, klemmer ham en gang til, kysser ham sågar på kinnet, vil ikke helt gi slipp. Gudfar de Vibe.

– Kom til Manila og jeg skal ta godt imot deg, sier Olav til ham.

Victor Olav drømmer om å reise til Singapore eller til Dubai, ta flere eksamener, han drømmer om å bestige flere fjelltopper, og om å jobbe med regnskap for utenlandske, store firmaer. Alt er jo mulig nå, sier Victor Olav. Absolutt alt, etter dette. For det er jo som han skriver under favorittsitatet på Facebook:

«I don’t need luck. I am blessed.»

Det handler om å finne noe meningsfylt i livet, sier Victor Olav, ellers er du stuck helt til du er pensjonert, du må være dedikert til noe, ikke bare være inni det for pengene. For det er de små tinga og oppdagelsene, sier han, som gjør at livet blir stort.

De har skrevet seg inn i hjertet hans, alle sammen. Den gamle bilselgeren fra Røa, Tor Schou Nilsen, som aldri lot lyden han hadde i hodet sitt, av det han først trodde var en fugl, slippe.

Og i hjertet hans vil også gulvsliperen i Vest parkettsliperi, Arne Larsen, være, og klokkeren i kirka, Berit Pihl Johansen, som tenkte at det sto om sekunder da hun løftet ham opp fra det kalde kirkegårdsgresset. Og Erland Døviken som kjørte så fort ned gangveien fordi han skulle redde et liv. Og i hjertet til Olav vil også legen Jan Anker-Nilssen være, han som gned håndflatene sine mot ryggen og brystet hans, for å varme den 29 grader kalde kroppen. Og barnelege Asbjørn Langslet, som «var en reddende engel for så mange barn». Han som til slutt, 23 år seinere, sovnet inn på et sykehjem i Oslo. Og Hilde Follestad, den nyutdannede sykepleieren som bar ham inntil seg på sykehuset, hun som bare ville være der litt mer for denne babyen. Kompansere for det barnet hadde tapt. Og fader Tande og advokat de Vibe og kriminaltekniker Rykhus, han som fant en blodig kvittering for en kjøpt veske, i den plastposen Victor Olav lå i. Og politimannen Lennart Kyrdalen, som til slutt lette seg fram til døra til mora hans i Ullevålsveien 5B, Oslo.

Hva ville skjedd om de ikke hadde vært der, om kjeden hadde blitt brutt, kjeden av tilfeldigheter og gode handlinger for en gutt og en mor de ikke kjente?

Det er det ingen som får vite.

Victor Olav spaserer ned Karl Johan. Det er en siste ting han må gjøre, snakker han om.

Han går inn en dør, til en av suvenirsjappene ned mot Jernbanetorget. Det er obligatorisk for en filippiner i utlandet, å komme hjem med en suvenir eller liten gave.

– Pasalubong, sier han. – En tradisjon.

Det blir tatt som en fornærmelse å ikke ha med noe, ler han.

Han har en liste i hodet sitt på 32 mennesker han elsker, sier han.

Victor Olav plukker ut 18 kjøleskapsmagneter og 12 nøkkelringer, med fine norgesmotiv.

Han tar en lang runde til i butikken.

Han sier han også vil kjøpe to litt større gaver.

Han vil bare finne den mest passende.

Til slutt bestemmer han seg.

– Denne er til min mor, sier han, og viser oss gaven. Den er formet som et hjerte og på den står det bare:

«I love Norway»

Den 8. oktober 1991 la moren ham ned i plastposen i det rimete gresset på kirkegården i Norge, hun trodde, i sin fødselspsykose, at han var død.

På sin siste dag i Oslo sier Victor Olav bare;

– Jeg kunne dødd, men jeg overlevde.

Og et år senere holdt han seg til et bordbein i San Pablo, Laguna, reiste seg langsomt opp, sto, og med oppspilte øyne gikk han de første skrittene, bortetter gulvet. Og moren var stolt, strøk ryggen hans til han sovnet. Da han vokste seg større, ville han helst bli sykepleier, men moren hans mente det var bedre jobbutsikter som revisor. Slik er det på Filippinene, sier Victor Olav, man skal følge sine foreldres ønsker. Men hun hadde rett, da, sier han. Han som ble gjenforent med sin mor takket være en kvittering i en plastpose, fikk seg en god revisorjobb.

Det er det med mor, sier Victor Olav, at du kan komme bort fra henne, men hun vil alltid være der, hun vil alltid ofre livet sitt for deg.

Han vil aldri være alene.

Noen dager etter ham kommer hjem til Manila, fyller han 25 år.

Han legger ut et bilde 10 sekunder over midnatt. Det er et bilde fra Oslo, det første som ble tatt av ham i livet.

«Gratulerer med dagen», skriver han under, som en hilsen til seg selv.

Gratulerer med dagen Gratulerer med dagen

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Vis kilder Lukk

Kapittel 1

Scenen fra funnet av babyen og aksjonen på kirkegården er basert på følgende research:

Fem intervjuer med Tor Schou Nilsen, tre intervjuer med Berit Pihl Johansen, to intervjuer med Arne Larsen, fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt, intervju med Ellen Døviken, i perioden februar 2014 – september 2016. Avisartikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB i tidsrommet 09. til 21. oktober 1991. Innslag i NRK Dagsrevyen og Dagsnytt, oktober 1991. Politiavhør av Tor Schou Nilsen, og skriftlige rapporter fra polititjenestemenn på åstedet, oktober 1991. Lokalhistoriewiki.no og Oslo kommune/gravferdsetaten (om Vestre Aker Kirkegård). NTB Tema (om planting på kirkegården)

Scenen fra legekontoret og ambulansen er basert på:

To intervjuer med lege Jan Anker-Nilssen, tre intervjuer med Berit Pihl Johansen, intervju med bioingeniør Unni Wedahl Anker-Nilssen.Artikler fra Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991

Scenen fra politiets arbeid på kirkegården er basert på:

Fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og to intervjuer med krimtekniker Knut Rykhus, nå i Kripos. Studier av 94 fotografier fra politiets arbeid på kirkegården. Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991, og innslag i NRK Dagsnytt og Dagsrevyen.

Scenen fra Ullevål sykehus er basert på:

Politiavhør av barnelege, professor Asbjørn Langslet ved Ullevål sykehus, av 9. og 16. oktober 1991. Fire intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, to intervjuer med førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, ett intervju med Tove Eikrem, ett intervju med Hilde Follestad, alle nåværende eller tidligere ansatte ved nyfødtintensiv avdeling, seksjon Ullevål sykehus. Referat fra legejournal og logg fra Ullevål sykehus. Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og Knut Rykhus i Kripos. Øvrig bakgrunn og støtte: To artikler om hypotermi og behandling av alvorlig nedkjøling på Norsk Helseinformatikk (nhi.no) og Den Norske Legeforenings tidsskriftet.no, artikkel om «Småbarn, babyer og kulde på nhi.no.

Annet:

Formuleringene «(…)snart holde seg til et bordbein, langsomt reise seg opp, stå, og så, med øynene fylt av oppspilthet og stolthet skulle han gått de første skrittene», «livet ville påføre ham smerte» og «Babyen luter hodet mot det eneste trygge stedet det har.» er inspirert av en passasje i Karl Ove Knausgårds «Om høsten» (2015), kapittelet «Spedbarn», fra side 135 til 137 (Forlaget Oktober, 2011). Formuleringen «Og den dagen noen slet hjertet hans sønder og sammen, ville kanskje også komme. Mora og faren skulle elsket ham da også» er inspirert av Oscar Danielssons sang «Besvärjelse» (Promising Records, 2011). Formuleringene «Det er en gutt, skimter hun. Hodet er glinsende…» er inspirert av passasje i «Nakker», av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Kapittel 2

Scenen fra behandlingen av barnet på sykehuset er basert på følgende research:

Politiavhør av barnelege, professor Asbjørn Langslet ved Ullevål sykehus, av 9. og 16. oktober 1991. Intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, Tove Eikrem og Hilde Follestad, nåværende og tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Referat fra legejournal og logg fra Ullevål sykehus.
Øvrig bakgrunn og støtte: To artikler om hypotermi og behandling av alvorlig nedkjøling på Norsk Helseinformatikk (nhi.no) og Den Norske Legeforenings tidsskriftet.no. Metodebok i nyfødtmedisin (Universitetssykehuset Nord-Norge/helsebiblioteket.no)

Scenen fra legenes og politiets møter med journalister på sykehuset og Oslo Politistasjon er basert på:

Artikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og reportasje fra NRK Dagsnytt og Dagsrevyen. Intervju med tidligere politiavdelingssjef Gunnar Larsen.

Scenen fra politiets avhørsrunde på sykehuset er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo Politidistrikt. Politiavhør av overlege, professor Asbjørn Langslet.

Scenen fra Tor Schou Nilsens bopel er basert på:

Intervjuer med Tor Schou Nilsen. Artikler fra Dagbladet, VG og Aftenposten.

Scenen fra nyfødtintensiv seksjon på Ullevål sykehus er basert på:

Intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, Tove Eikrem og Hilde Follestad, nåværende og tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Ytterligere bakgrunn: Om "oxytocin", fra hjemmefodsel.blogspot.no/forskning.no og om gråt og språk, fra greatwoman.com.

Scenene fra etterforskningen er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, nåværende og tidligere ansatte i Oslo Politidistrikt. Avhør og rapporter. Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten.

Scenene fra nyhets- og kulturbildet i Oslo 8. oktober 1991 er hentet fra:

Dagbladet, VG og Aftenposten. Passasjen "Snøen skal snart falle over Oslo, på den mørke marka og over de nakne åsene, den vil falle mykt over Sognsvann, over de 1,5 milliarder år gamle bergene, gneisen og granitten ved Ekeberg, den skal falle sakte over Oslofjordens bølger. Den skal også falle over hele den ensomme kirkegården(…)" er en omskriving av åpningslinjen i James Joyce sin "De Døde" – fra "Dubliners" – norsk oversettelse av Olav Angell (Gyldendal, 2004, originalversjon fra 1914).
Formuleringen "Myriader av gatelykter slår en bue av lys under den ellers svarte oktoberhimmelen" og "Ropene er kule, gjennomtrengende" er inspirert av "Nakker", av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Scenen fra Ullevål sykehus og krimteknikers analyse av plastposene på Rettsmedisinsk institutt er basert på:

Intervjuer med Knut Rykhus og Lennart Kyrdalen, i Oslo Politidistrikt.
Øvrig bakgrunn: Om "morkake", Store Medisinske leksikon (sml.snl.no).

Kapittel 3

Scenen fra politihuset på Grønland før utrykningen til leiligheten er basert på følgende research:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, næværende og daværende ansatte etterforskere og krimteknikere i Oslo Politidistrikt.

Scenene fra nyhets- og kulturbildet i Oslo 8. og 9. oktober 1991 er hentet fra:

Dagbladet, VG og Aftenposten.

Gjennomgangen av de første juridiske vurderingene er basert på:

Artikler fra VG, Dagbladet og Aftenposten. Intervjuer med Lennart Kyrdalen.

Scenen fra veskebutikken Steffen og fra Fokus Bank:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo Politidistrikt. Politiavhør av butikkinnehaver Karl Erik Steffen fra 9. oktober 1991, og referat fra øvrige avhør av butikkpersonalet.

Scenen fra Ullevål sykehus og undersøkelsene av barnet er basert på:

Intervjuer med Drude Merete Fugelseth, Ingrid Helen Ravn, Hilde Follestad, Tove Eikrem, nåværende eller tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Avisartikler i Dagbladet og VG. Ytterligere bakgrunn: Metodebok i nyfødtmedisin, punkt 20.3, Undersøkelse av nyfødte på 2. eller 3. dag (Dahl, A. Huurnink, C. Klingenberg, Universitetssykehuset Nord-Norge/helsebiblioteket.no) og libero.no/undersøkelse av den nyfødte. Informasjon om «selvoppholdelsesdrift», fra Store norske leksikon (snl.no). Formuleringen «lå han omsluttet av vann inne i en annen kropp….» er inspirert av «Nakker» av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Scenen fra politiets utrykning til Ullevålsalléen og møtene i morens leilighet er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus – de tre i politiet som var i leiligheten. Referater fra politiets rapporter og saksdokumenter, oktober 1991. Artikler fra Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB, og innslag i NRK Dagsnytt. Bakgrunn om Ullevålsalléenn 5B fra Wikipedia og Oslo kommune.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Kapittel 4

Scenen fra leiligheten er basert på følgende research:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen, Laila Back og Knut Rykhus, næværende og daværende ansatte etterforskere og krimteknikere i Oslo Politidistrikt

Scenen fra de to avhørene på politihuset i Oslo er basert på:

Fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og to intervjuer med krimtekniker Knut Rykhus, nå i Kripos. Studier av 94 fotografier fra politiets arbeid på kirkegården.
Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991, og innslag i NRK Dagsnytt og Dagsrevyen.

Scenen fra avhørene på sykehuset er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen og advokat Benedict de Vibe.
Referat fra avhørsdokumenter.

Scenen fra gjensynet mellom mor og barn på sykehuset:

Intervjuer med advokat Benedict de Vibe og Tor Schou Nilsen.
Intervjuer med Hilde Follestad, Ingrid Helen Ravn og Tove Eikrem, nåværende og daværende ansatte ved Nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Referat fra avhørsdokumenter.
Studier av 94 upubliserte fotografier fra Dagbladets dekning av saken.

Scenen fra rekonstruksjonen på kirkegården er basert på:

Intervjuer med Lennart Kyrdalen og advokat Benedict de Vibe.
Referat fra rapporter hentet fra politiet saksdokumenter, oktober 1991.

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Kapittel 5

Scenen fra kirkegården og politiets rekonstruksjon er basert på følgende research:

Intervjuer med Avhørsdokumenter fra 16. oktober 1991.
Intervjuer med advokat Benedict de Vibe, Lennart Kyrdalen og Knut Rykhus.
Avhør av kvinnen fra 16. oktober 1991. Politirapport fra samme dato.

Scenen fra etterforskningen på politihuset er basert på følgende research:

Intervjuer av Laila Bach, Lennart Kyrdalen og Knut Rykhus, nåværende og tidligere ansatte i Oslo politidistrikt.

Scenen om de juridiske vurderingene er basert på følgende research:

Intervjuer med advokat Benedict de Vibe og politietterforsker Lennart Kyrdalen.
Artikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB.

Scenen fra dåpen er basert på følgende:

Intervjuer med sogneprest Claes Tande og søster Anne Bente Hadland, nåværende og tidligere ansatte i Oslo katolske bispedømme, og advokat Benedict de Vibe.
Studier av advokat Benedict de Vibes egne privatbilder fra dåpen.

Ytterligere bakgrunn:
Om det katolske dåpsritualet og dåpens sakrament: //www.katolsk.no/praksis/kirkearet/dap og //www.katolsk.no/tro/tema/sakramenter/artikler/daap
Om St Olavskirka: Wikipedia

De to scenene fra Ullevål sykehus og morens møte med Tor Schou Nilsen er basert på følgende:

Intervjuer med Tor Schou Nilsen, og med Drude Merete Fugelseth, Ingrid Helen Ravn, Hilde Follestad, Tove Eikrem, nåværende eller tidligere ansatte ved barneavdelingen, nyfødtintensiv seksjon, Ullevål sykehus.
Avisartikler i Aftenposten, Dagbladet og VG.

Scenen fra turen fra sykehuset til Fornebu flyplass, og gjengivelsen av morens tanker ved utreise, er basert på:

Intervjuer med sogneprest Claes Tande og søster Anne Bente Hadland.


Ytterligere bakgrunn og støtte: Om Manila: fra Wikipedia.

Om byen San Pablo City, Laguna: Wikipedia

NB! Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler:
Kapittel 1 Kapittel 1

Kapittel 1

Skrikene fra kirkegården

Les nå
Kapittel 2 Kapittel 2

Kapittel 2

Den blodige lappen

Les nå
Kapittel 3 Kapittel 3

Kapittel 3

Kvinnene med veskene

Les nå
Kapittel 4 Kapittel 4

Kapittel 4

En helt ny vending

Les nå
Kapittel 5 Kapittel 5

Kapittel 5

Det skjer noe i Manila

Les nå
Kapittel 6 Kapittel 6

Kapittel 6

Den døende livredderen

Les nå
Kapittel 7 Kapittel 7

Kapittel 7

Mannen ved graven

Les nå
Kapittel 8 Kapittel 8

Kapittel 8

Brevet fra Singalong street

Les nå
Kapittel 9 Kapittel 9

Kapittel 9

Tilbakekomsten

Les nå