Dagbladet Logo
Dagbladet Logo

Tre døde, to ødelagte liv. og en drøm om fotball-vm i 50 graders varme.

Scroll ned

Raj skulle ha tak i noe utstyr som lå på et tak, høyt oppe på det ruvende hotellbygget. Han klatret opp på en stige for å rekke fram.

Så falt stigen.

Så falt Raj.

Så kom smertene.

Flere hundre tusen lutfattige gjestearbeidere har bygd hoteller, veier og anlegg som skal gjøre Qatar-VM i 2022 til en global fotballfest. Hundrevis har omkommet, samtidig som både mesterskapet og FIFA hjemsøkes av korrupsjonsanklager. Dette er historien til noen av de som mistet livet eller helsa i Qatar, og familiene deres, som sitter igjen på landsbygda i Nepal. Med sorgen, og uten svar.


2008

Indu Kumari Ray følte ingen glede da hun fikk sitt første barn, en jente, plassert på brystet.

Det var på vårparten 2008, Indu var 16 år, hun lå på det skitne jordgulvet og skalv. Lufta i leirhytta i Sarlahi, helt sør i Nepal, var kokende varm. Indu var totalt utmattet, den magre kroppen var søkkvåt av svette. Hun var nygift, og mor for første gang – jenta hennes, som skulle få navnet Kriti, var velskapt. Men Indu følte ingen lykke eller stolthet.

Mannen hennes, Manoj, var noen år eldre enn henne, men han var snill og omsorgsfull. Likevel var det ikke rom for å drømme eller prøve å nyte øyeblikket. Realitetene var at Kriti var født inn i bunnløs fattigdom – jorda rundt den lille landsbyen var ikke spesielt fruktbar, likevel var jordbruk eneste mulige levevei.

- Jeg kunne ikke føle noen glede, jeg var så ung, sier Indu til Dagbladet i dag.

- Det var så vondt å føde, en helt utrolig smerte. Det var et stort ansvar å få barn. Ansvaret tynget oss, vi var unge, spesielt jeg var ung. Ansvaret gjorde oss voksne.

Nå er Kriti fem år, og en
					ansvarsfull ung jente.
Eldstedattera: Nå er Kriti fem år, og en ansvarsfull ung jente. Foto: Nina Hansen / Dagbladet.

Indu og ektemannen var lutfattige, og Nepal hadde akkurat begynt å komme seg igjen etter ti års blodig borgerkrig. Indu Kumari Ray kjente en begynnende panikk. Kriti klynget seg fast til det spinkle brystet hennes. Det lille nurket fortjente et godt liv.

Men hvordan?

Indu hadde ingen anelse. Hun bare gråt og gråt.

På vårparten 2008 hadde emir Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani bestemt seg.

Seksti års hardt arbeid, dyktighet – og griseflaks – hadde gjort Qatar til verdens rikeste land. Verdens rikeste land fortjente verdens største fest.

Det første oljefunnet i Qatar var gjort allerede sytti år tidligere. Men det var først etter at landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1971, og oljeinntektene ble nasjonalisert, at det virkelig ble butikk. Siden det er oljeinntektene mangedoblet. Med rikdommen kom et ønske om profilering og identitetsbygging, og Qatar skaffet rettighetene til en rekke store idrettsarrangementer, kunstutstillinger og næringslivsmesser.

Etter emirens avgjørelse begynte landets fotballpresident – eiendomsmilliardæren Mohammed bin Hammam – lobbyeringen for at det lille, varme, trange emiratet skulle arrangere verdens største idrettsfest. Bin Hammam hadde flere år bak seg i styrekomiteen, «Executive Committee», i FIFA. Han hadde kontaktene som trengtes.

Mohammed bin Hammam hadde egenhendig
						bygget seg opp til å bli milliardær
Effektiv: Mohammed bin Hammam hadde egenhendig bygget seg opp til å bli milliardær – og den mektigste mannen i asiatisk fotball. Her med FIFA-president Sepp Blatter. Foto: NTB scanpix.
 
 

LYKKEJEGEREN

Ut av kaos kommer kreativitet.

- Mange unge var arbeidsløse, urolige og redde på grunn av borgerkrigen, forteller Shatrudhan Shah – strålende fornøyd utøver av et vanlig, men kontroversielt, yrke i Nepal. Shah er rekrutteringsagent for fattige nepalere som vil til Qatar for å jobbe.

Fattige nepalere har reist utenlands for å jobbe lenge før Qatar begynte å planlegge fotball-VM i 2022. Men tall fra arbeidsdepartementet i Nepal viser hvordan antallet steg kraftig etter VM-tildelingen. I 2008 hadde Shatrudhan Shah jobbet som rekrutteringsagent i provinsene Dhanusha, Mahottari og Siraha helt sør i Nepal, mot India, i fem år. Selv om han ennå bare var midt i tjueårene begynte Shatrudhan å bli en velstående ung mann, med et stort nettverk av andre rekrutteringsagenter. Sammen reiste de rundt i de lutfattige landsbyene rundt grensa til India med håndskrevne kontrakter, og solgte drømmen om jobb i gulflandene.

Shatrudhan Shah har gjort suksess som
						rekrutteringsagent for nepalere
Suksess: Shatrudhan Shah har gjort suksess som rekrutteringsagent for nepalere som skal til Qatar for å jobbe. Foto: Nina Hansen / Dagbladet.

Nå smiler han mot Dagbladet over ei skål cornflakes med kokende varm melk, i frokostrommet på et av Janakpurs bedre hoteller. På den ene hånda blinker ei klokke av ekte gull. Med den andre tar han hyppig korte, hektiske samtaler i en flunkende ny Samsung smarttelefon. En gang vender han telefonen mot oss for å vise hvem som ringer. Fra displayet lyser bildet av en av provinsens mektigste menn.

- Det startet med Qatar i 2003, sier Shah.

- Så kom Dubai, Saudi-Arabia, Malaysia, Bahrain og Malaysia. Det var vanskelig å få jobb i det offentlige, og det var lite industri og privat næringsliv. Å være bonde var krevende – masse jobb men lite penger. Derfor begynte jeg å skaffe meg kontakter og reise rundt i landsbyene for å hjelpe folk med å få jobb i utlandet. Vi oppfordret dem til å reise ut, selvsagt, men mange var ikke vonde å be.

Shah hjalp de lokale bøndene med å skaffe seg et pass og en bussbillett til Katmandu. Der hadde et rekrutteringsfirma den offisielle kontakten med – og kontrakten fra – arbeidsgiveren.

- Vi tok 5000 rupi per person, så tok agenten i Kathmandu kanskje 20-30 000 rupi, husker Shah.

Totalt tilsvarer dette omkring 2000 norske kroner – noe som i og for seg ikke høres ut som en ublu pris for en ny sjanse i livet. For en bonde i en av landsbyene sør i Nepal – der du nå i dag fortsatt betaler 30 kroner for ei natt på hotell, og under en tikroning for et måltid ute – var det en enorm sum. De fleste måtte selge jord eller ta opp lån. Lånerentene var og er skyhøye.

- Lokale lånehaier opererer med opptil 35 prosent rente, bekrefter Shah.

Lønna nepalerne ble lokket av var omkring 800 riyal (1800 kroner) i måneden. Selv insisterer Shah på at han aldri har lurt folk. Men om det var vanlig i bransjen ellers?

- Visum var gratis, men agentene pleide å lure arbeiderne og si at det kostet penger likevel. Folk var analfabeter og kunne ikke lese de håndskrevne kontraktene de ble tildelt, sier Shah.

- I begynnelsen var 60-70 prosent av alle kontrakter falske eller misvisende. Det var nok mange som ble lovt noe annet enn det som ventet dem. For eksempel ble nok mange lovt høyere lønn på den første, håndskrevne kontrakten de undertegnet i landsbyen, enn det som var realiteten når de fikk den ordentlige kontrakten i Kathmandu eller Qatar.

Til slutt begynte det å tikke inn penger
						hos Chuck Blazer
Endelig: Til slutt begynte det å tikke inn penger hos Chuck Blazer, for triksingen med stemmer til Sør-Afrika 2010. Foto: NTB Scanpix.

Samtidig senket julefreden seg på Fifth Avenue i New York. Fra 49. etasje i Trump Tower kunne en skjeggete og jovial herremann betrakte shoppingkaoset der nede på bakken – og se at det omsider tikket snaut tre millioner dollar inn hans egen konto.

Mannen het Chuck Blazer, han var president i det amerikanske fotballforbundet og medlem av FIFAs styrekomité. Pengene stammet fra Sør-Afrika, der Blazer hadde stemt for landets søknad om å få VM i 2010.

Han kunne mett og fornøyd gå jula i møte med sin lille familie av en hel gjeng katter og en papegøye. Enn så lenge uvitende om at denne overføringen ville få dramatiske følger.

HÅPET

Over nyttår begynte ekteparet Jamuni og Karma Waiba å legge store planer.

Det året fylte sønnen deres, Aman, fem år og nærmet seg skolealder. Karma hadde bestemt seg for å finansiere sønnens utdanning og familiens nye hus gjennom å jobbe i Qatar.

- Han var veldig glad før han reiste, sier Jamuni til Dagbladet.

Jamuni Waiba, her med sønnen Aman
Glad: Jamuni Waiba, her med sønnen Aman, forteller at mannen og faren Karma var glad før han reiste til Qatar.Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Nå sitter hun omgitt av slekt og venner utenfor familieboligen i Raingunj, en liten landsby i en åskam ikke langt ifra grensa til India. Jamuni Waiba er familiens midtpunkt og organisator. Nå elleve år gamle Aman sitter lydig og hører på mamma snakke med gjestene. Jamuni må med myndig stemme si ifra, da en filleonkel har startet på flaska litt tidlig den kvelden og ramler om kull på gresset idet han vil kysse våre tær velkommen. Når han har roet seg vender hun tilbake til drømmen om Qatar:

- Det var en stor mulighet, sier Jamuni Waiba ettertenksomt.

Karma hadde kommet i kontakt med en av de mange lokale agentene som drev oppsøkende rekrutteringsvirksomhet i landsbyene i Dhanusha- og Mahottari-provinsene. De hjalp ham med å få kontakt med et rekrutteringsfirma i Kathmandu – som skaffet ham jobb i et stort arabiskeid byggefirma i Qatars hovedstad Doha. Det var en gylden mulighet for den fattige familiefaren.

- Han håpet at familien skulle få det bedre. Vi drømte om et skikkelig hus, et solid hus, forteller Jamuni Waiba.

Til slutt reiste Karma Djwaja Waiba til Qatar, 23. september 2009.

2010 2010

Del II

2010

Da Indu Kumari Ray var 18 år ble hun mor til sitt andre barn. Hun og mannen, Manoj, var fortsatt like fattige.

Som sin søster, Kriti, var også sønnen Kisan velskapt og vakker. Men med et barn til ble det enda vanskeligere å få nok mat på bordet.

- De hadde en jordlapp på størrelse med et bordtennisbord, sier en slektning til Dagbladet i skyggen av leirhytta der Indu nå bor.

- Det var alt de hadde. Det var ikke mye.

Indu selv sitter bare og stirrer tomt ut i lufta.

TROLLMANNSFERD

Den godt voksne mannen med ansiktsmaling og flagrende gevanter vekket oppsikt i arbeidsleiren utenfor Doha. Karma Djwaja Waiba og tusenvis av andre nepalske arbeidere slet seg gjennom altfor lange arbeidsdager, med lite mat, lite vann og nådeløs ørkenvarme. Vinteren 2010 hadde en nepalsk healer reist hele veien fra fjellandet for å hjelpe medborgerne som jobbet seg syke.

- Arbeiderne var slitne, forteller Jamuni Waiba hjemme på trammen.

- Sjamanen hadde reist for å drive ut onde ånder.

Jamuni Waiba hadde jevnlig kontakt med
			mannen mens han jobbet i Qatar
Kontakt: Jamuni Waiba hadde jevnlig kontakt med mannen mens han jobbet i Qatar.Privat / Dagbladet

Selv fikk hun også jevnlige rapporter om mannens beinharde arbeidsdag. Hun hadde ikke råd til en egen mobiltelefon, men gikk gladelig 40 minutter hver vei for å komme til en telefon der hun kunne ta imot livstegn fra Qatar. Minst et par ganger i uka ringte Karma hjem til kona og sønnen, fra leiren der de utenlandske arbeiderne var innlosjert. Han ble fraktet inn og ut av byen med buss tidlig morgen og sein kveld.

- Han spurte hvordan vi hadde det her, og at det var veldig hard jobbing, men at de hadde det greit. Han jobbet høyt over bakken, oppe på et stilas.

- Hadde han sikring?

- De hadde ingenting, tror jeg. Jeg har hørt at de begynte med hjelm der borte seinere. Han brukte ikke det. Men han sa at arbeidet var ok. Og han fikk sendt en del penger hjem.

Jamuni nikker mot huset bak seg med et lite smil. Familiehuset er slektas store stolthet. Tida i leirhytter er over, nå har familien et to etasjers solid hus av tre.

Mouaz Al Balkhi fra Syria
Stoltheten: Jamuni Waiba viser fram huset som er familiens store stolthet - og som er delfinansiert med penger hennes avdøde mann tjente i Qatar.Foto: Nina Hansen / Dagbladet

- Lønna hans har finansierte halve huset, forteller Jamuni Waiba og rusker sønnen Aman i håret.

Hun blir sittende på trammen og tenke.

I oktober 2010, da Karma Djwaja Waiba, markerte ettårsdagen for sitt opphold i arbeidseksil i Qatar – kom det første beviset på at stemmene til emiratets store fotballfest var til salgs. To av medlemmene i FIFAs styrekomité hadde latt seg lure av journalister med skjult kamera. Til tross for ville protester ble Reynald Temarii fra Tahiti og Amos Adamu fra Nigeria kastet ut av FIFA. FIFAs etiske komité skulle seinere avsløre at Temarii tok imot 305 640 euro fra Mohammed bin Hammam til å dekke advokatutgiftene sine.

 Reynald Temarii fra Tahiti var et av medlemmene i FIFAs styrekomité
Tatt på fersken: Reynald Temarii fra Tahiti var et av medlemmene i FIFAs styrekomité som ble knyttet til salg av stemmer i VM-tildelingen. Foto: Scanpix
 
 

EN ABSURD SITUASJON

En måned etter stemmeskandalen, og mannen Karmas årsjubileum som gjestearbeider i Qatar, fikk Jamuni Waiba en urovekkende melding.

Avsender var rekrutteringsselskapet mannen hadde brukt, Jamuni mottok meldinga via en mellommann. Meldinga lød: «Karma er kritisk syk». Den morgenen hadde Jamuni løpt til landsbytelefonen fortere enn noen gang før. Andpusten hadde hun ringt ektemannens nummer.

Det bare pep. Jamuni prøvde gang på gang, hun satt i telefonen, i timevis, oppløst i tårer.

- Vi ringte, ringte, ringte – hele dagen og hele natta, sier hun til Dagbladet i dag.

- Men vi fikk aldri svar. Vi hadde en mistanke. Den ble bare sterkere for hver gang vi ikke klarte å få tak i ham. For hver gang han ikke tok telefonen så sank håpet vårt. Og troen på at han var død ble sterkere, sier Jamuni.

Jamuni ringte og ringte, en hel dag og
				ei hel natt
Desperat: Jamuni ringte og ringte, en hel dag og ei hel natt, for å prøve å få et livstegn fra sin kjære mann i Qatar.Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Hun hadde snakket med mannen sin kvelden før. Da hadde alt vært som det pleide – han hadde vært på jobb som vanlig og alt var etter forholdene greit. Den samtalen føltes veldig lenge siden nå. Familien ringte hele dagen og hele natta som fulgte. Til slutt var det politiet som svarte – de hadde beslaglagt Karmas telefon. Men heller ikke politiet kunne si noe sikkert. Jamuni sier at hun ikke fikk informasjon før andre menn fra nærområdet, som selv hadde jobbet i Qatar, ringte til sine kontakter i ørkenlandet.

- De snakket med kolleger av ham i Qatar. Kollegene sa at han var død. Familien ba meg om å ikke gråte – det var mange herfra som hadde dødd der i Qatar. Men jeg klarte ikke. Jeg gråt og gråt, sier Jamuni Waiba.

- Som naturlig er når din kjæreste blir borte, ville Jamuni Waiba ha svar. Jakten på svar ledet bare til flere spørsmål. Og det var nesten det aller verste.

- Til slutt hørte vi fra arbeidsgiveren hans, de sa han døde i søvne. Men øyenvitner, vennene hans, de som jobbet med ham, sa at han falt i døden, sier hun.

Fra stillaset. Trolig uten sikring.

- De sa han falt fra høyt oppe – sju, åtte etasjer over bakken. Arbeidsgiver insisterte på at han døde mens han sov.

- Hvordan var det for deg?

- Det var vanskelig. Utrolig vanskelig. En helt absurd situasjon.

Karma Waiba mistet livet mens han jobbet i Qatar.
Omkom: Karma Waiba mistet livet mens han jobbet i Qatar. Foto: Privat / Dagbladet

Dagbladet har kontaktet Karma Waibas arbeidsgiver i Qatar. Våre henvendelser er ikke blitt besvart. Selv forteller Jamuni at hun reiste til rekrutteringsselskapet i Katmandu for å få kompensasjon. Mannen hennes hadde jo reist til Qatar for å jobbe – og nå var han død. Det burde være en enkel sak, mente Jamuni. Men rekrutteringsselskapet svarte nei.

- De sa at de hadde opplevd at indere kom og krevde kompensasjon for oppdiktede dødsfall. Derfor ville de ikke betale ut. De mistenkte oss for å dikte opp at han var død, sier Jamuni.

- Hvordan opplevde du det?

- Jeg ble så rasende, vi bare skrek, skjelte dem ut og bare tømte alle følelsene våre over dem. Vi prøvde å snakke fornuft med dem. De var helt klare: de kom ikke til å betale noen ting til oss, til tross for tapet vårt.

Jamuni fikk til slutt 25 000 rupi (2000 kroner) til å dekke mannens begravelse. Hun har fått mannens klær og bagasje tilsendt i posten. Mobilen, den hun hadde ringt og ringt i jakta på et siste livstegn, har aldri kommet hjem.

Sepp Blatter
Beklemt? Sepp Blatter så nesten litt utilpass ut da Russland og Qatar jublet for seieren i Zürich. Foto: NTB scanpix

DA LIKET KOM

FIFA-fanfaren runget i kongressalen i Zürich.

Det var 2. desember 2010. Emiren av Qatar, Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, hans kone og følge spratt opp i vill jubel. Fra før var Russland blitt tildelt 2018-VM, hvorpå Vladimir Putin hadde hyllet FIFA og Sepp Blatter fra talestolen. Men det var ikke før dagens andre seierherre skulle kåres, at det virkelig gikk et gys igjennom salen i Zürich. Det var nesten så Sepp Blatter beklaget seg, da han uvanlig stotrede erklærte: «The winner of the two…twenty-two (sic) world cup is … Qataaar», med lang a, og halvveis uttale av årstallet.

Da emiren med følge kom opp på scenen for å takke Blatter og holde sin hyllesttale, så sveitseren mest av alt litt beklemt ut.

På den andre siden av Atlanteren begynte FBI å gå Chuck Blazer nærmere etter i sømmene. Det de fant skulle ryste fotballen.

Jamuni Waiba
Tung beskjed: Jamuni Waiba måtte fortelle sønnen Aman at pappa var død. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Liket fra Qatar kom akkurat en dag for seint.

Dagen før var Jamuni Waiba blitt avvist en gang for alle hos rekrutteringsselskapet i Katmandu. Da kom liket av Karma Djwaja Waiba.

- Vi hadde fått beskjed fra rekrutteringsselskapet om at de ikke ville ha noe med dem å gjøre. Jeg hadde skjelt dem ut så fælt at de bare kastet oss ut, sier Jamuni.

I stedet måtte hun ha sitt livs tyngste samtale med sin da fem år gamle sønn

- Jeg måtte fortelle Aman at faren hans var død, begynner hun.

- Så tar hun en pause, det rykker litt i kinnene.

- Selv om han husket veldig lite av faren sin, var det sterkt for ham da faren døde. Det gjorde inntrykk på ham å se at alle gråt.

Jamuni Waiba gir sønnen sin en klem.

Konvolutt med cash
Konvolutt med cash: Dette bildet skapte storm i FIFA. Fotografen er Fred Lunn fra fotballforbundet på Bahamas. Foto: PA

Mohammed bin Hammam hadde etter VM-triumfen bestemt seg for å utfordre Sepp Blatter i kampen om presidentvervet i FIFA. I mai 2011 fikk han hjelp av FIFA-visepresident Jack Warner til å arrangere et valgmøte i Trinidad, der delegatene ifølge FBI ble tilbudt bestikkelser i sin reineste form: Konvolutter med 40 000 dollar i kontanter. En av delegatene reagerte, og historien om «gavene» dukket opp i britisk presse. Noen uker seinere var både Warner og bin Hammam kastet ut av FIFA. Jack Warners ord til delegatene, da han fikk vite at noen hadde slått alarm, står gjengitt i FBIs tiltalebeslutning:

- Det finnes folk her som føler de er frommere enn andre. Om dere føler dere fromme, mine venner - hvorfor åpner dere ikke en kirke. Vår business er vår business.

Samtidig fikk det britiske parlamentet forelagt påstander om at stemmer til Qatar-VM var kjøpt og betalt.

RYKTET GÅR

- Jeg fikk høre at det skulle være et stort arrangement i Qatar, sier rekrutteringsagenten Shatrudhan Shah.

For ham skulle Qatar-VM bli et lykketreff.

- Det hadde i flere år vært en jevn økning i etterspørselen fra Qatar. Men det har definitivt vært en god del flere som har reist etter at de fikk VM.

Han startet med to tomme hender, et vinnende smil og en bunke håndskrevne kontrakter – de siste årene har han bygget opp et nettverk som nå gjør ham til en av de mest innflytelsesrike rekrutteringsagentene i Dhanusha-området. Nå har han drøyt 20 agenter som jobber under ham, og betaler ham en andel av sine inntekter.

- Jeg har 15 mann i Dhanusha og sju i Siraha-provinsen, sier Shah, som omtaler seg som «senior agent» på engelsk.

Shatrudhan Shah
Hørte rykter: Shatrudhan Shah – rekrutteringsagenten – fikk raskt høre at det skulle skje store ting i Qatar. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

- En kompis av meg har startet rekrutteringsbyrå i Kathmandu sammen med en forretningsmann, sier Shah, og opplyser at det selskapet alene har kontakt med åtti lokale agenter her i Terai-beltet – den smale, tropiske stripa av landbruksområder ved grensa til India.

- Har det hendt at du smører på litt ekstra for å lokke folk til Qatar?

- Nei, sier han og rister innbitt på hodet.

- Men det har vært en del lureri, noen ganger ganske grovt. Når folk har klaget over at de får feil lønn er de blitt banket helseløse. Det har vært helt ekstreme arbeidsforhold. Jeg er blitt oppringt fordi arbeidere har hengt seg.

I november 2011 var FBI for alvor blitt interessert i FIFA. De fant sitt perfekte vitne blant katter og papegøyer i 49. etasje i Trump Tower.

Chuck Blazer var på vei til middag – på segway nedover Fifth Avenue – da han ble stoppet av to menn med steinansikt. En var fra FBI, den andre var fra skattekrimenheten IRS. Chuck Blazer ble forelagt bevis både for egne skatteunndragelser i multimillionklassen og en kredittkortgjeld på 29 millioner dollar. FBI hadde bevis for en rekke ulovlige FIFA-transaksjoner inn på Chuck Blazers konti.

Chuck Blazer var skeptisk til å begynne med. Så lot han seg iføre seg en spesiallaget nøkkelring med innebygd mikrofon. Mens FBI tappet Chuck Blazer, begynte nå også sveitsisk politi å jobbe i kulissene. De siktet seg inn mot tildelingen av VM til Russland og Qatar.

Indu Kumari Ray og mannen Manoj
Bestemte seg: Da de fikk sitt tredje barn innså Indu Kumari Ray og mannen Manoj at de måtte finne på noe drastisk for å prøve å få råd til å forsørge familien. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Lille Ravi gråt da hun ble født.

Indu Kumari Ray hadde blitt trebarnsmor.

Kriti var ei flott storesøster; tidlig begynte hun å passe på småsøsknene og plukke vekk insekter og smårusk som levde i leira i landsbyen, og ta dem med i leken fra de var helt små. Indu og mannen Manoj begynte å kjenne på følelsen om at de måtte gjøre noe – nå – for å sikre barna en bedre framtid.

Raj Kumar Ray Raj Kumar Ray

Del III

2013

Nå begynte kontroversene å hope seg opp om VM i Qatar. Den ene fotballpersonligheten etter den andre var ute og advarte:

Var det ikke for varmt til å spille fotball midt ute i ørkenen? Hvordan skulle spillernes helse ivaretas? Måtte mesterskapet flyttes til vinteren? Tilbake til sommeren? Og til vinteren igjen – i år ble mesterskapet bekreftet flyttet til november. Dessuten: Hvordan skulle de religiøse lovene i Qatar tilpasses fotballfans fra hele verden som ville kreve å kunne ta både en og ti øl før kamp?

Etter hvert begynte et annet tema også å bli bragt på banen:

Hva med de på gulvet, nederst på rangstigen. Hvem er det egentlig som bygger fotballfesten?

Raj Kumar Ray
Full av håp: Raj Kumar Ray håpet å tjene gode penger og jobbe hardt da han landet i Qatar i 2013. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Å følge en drøm

Da 19 år gamle Raj Kumar Ray gikk av flyet på Dohas overdådige, imponerende flyplass ante han ikke hva han hadde i vente.

Alt han visste var at det var store ting i gjære i Qatar, og at det søkkrike oljelandet hadde et voldsomt behov for arbeidskraft. Selv skulle han være håndlanger for malerne i et stort qatarsk byggefirma, som bygget et stort luksushotell som skulle brukes under det store fotballmesterskapet som skulle arrangeres i 2022. Det var Rajs første tur, han tok den jobben han kunne finne. Hardt arbeid og liten status, men 19-åringen håpet å jobbe seg oppover i hierarkiet seinere.

Nå er 21 år gamle Raj Kumar Ray tilbake hos foreldrene i leirhuset i landsbyen Salempur sør i Nepal. Han sitter i skyggen i det lille forsamlingslokalet der det jevnlig holdes møter når viktige ting skal tas opp i landsbyen, og to bøfler og en liten gjeng med livlige geitekillinger holder hus, mot løfte om å ikke røpe landsbyhemmeligheter til uvedkommende.

I hånda holder Raj ei krykke.

Allerede etter noen dager på qatarsk jord hadde 19-åringen ant fare på ferde.

- Vi bygget et luksushotell som skulle brukes i VM i 2022, forteller han til Dagbladet.

- Av de lokale agenten her i landsbyen var jeg blitt lovet en månedslønn på 800 riyal (1800 kroner) i måneden, pluss 200 riyal i matpenger, forteller han.

- Da jeg kom til Qatar fikk jeg beskjed av arbeidsgiver at jeg ville tjene 600 riyal i måneden, pluss matpenger. Da jeg kom i jobb var det beløpet redusert igjen - til 520 riyal i lønn, pluss de samme 200 i matpenger.

Det var ikke det eneste problemet. Det er lettere å argumentere for høyere lønn hvis du jobbet lovlig, og har papirene i orden.

- For å jobbe måtte jeg ha et qatarsk ID-kort. Jeg fikk det aldri, jeg spurte og spurte arbeidsgiver når det skulle være klart. De ba meg bare om å jobbe likevel, sier Raj.

Nesten hele landsbyen har stimlet sammen for å høre Raj fortelle. De mumler støtteerklæringer for Raj, og knytter neven ved tanken på hvordan den da 19 år gamle landsbygutten ble behandlet i Qatar.

- Jeg jobbet ulovlig, og jeg likte det ikke i det hele tatt. Men de tvang meg. Jeg kunne jo ikke reise hjem heller, hva skulle jeg gjøre?

Landsbyfolket er rasende.

 
 

ALT HAN IKKE VISSTE

Kishun Das Kathbaniya var skeptisk til å begynne med.

Han var en voksen mann, 40 år gammel, far til to sønner og tre døtre. Det var en stor beslutning å reise til utlandet. Men lillebroren hadde vært i Qatar og jobbet tidligere, det samme hadde flere kompiser fra landsbyene rundt i Dhanusha der familien bodde.

Kishun vurderte fram og tilbake, men til slutt tok han et valg. Faren, Bechan Das Kathbaniya, forteller at sønnen var sterk og vant til hardt arbeid, og så på dette som en mulighet til å skaffe familien et skikkelig sted å bo – et murhus, leirhytta de bodde i nå var håpløs i monsuntiden. Da kom regnet inn gjennom taket, og gjorde gulvet til en søledam. Dessuten hadde familien allerede måttet tåle en økonomisk smell året før, da eldstedatteren på 15 hadde giftet seg. Kishun hadde måttet selge jorda si for å finansiere bryllupet.

Kishun Das Kathbaniya var skeptisk før han
				reiste til Qatar.
Skeptisk: Kishun Das Kathbaniya var skeptisk før han reiste til Qatar. Her viser Kishuns far fram et bilde av sønnen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Det var ikke vanskelig å komme i kontakt med folk som kunne hjelpe ham med å skaffe jobb. Rekrutteringsagenter fartet rundt i landsbyen stadig vekk. Det var en av disse agentene som skaffet Kishun jobb som asfaltarbeider for et stort qatarskeid byggefirma. Kishun visste lite om hva han faktisk skulle jobbe med – eller hvem han skulle jobbe for. Han visste ikke at selskapet og ansatte skryter på nettet av at de jobber med prosjekter knyttet til VM i 2022. Han visste heller ikke at selskapet skulle nekte å svare da en menneskerettighetsgruppe stilte dem kritiske spørsmål om arbeidsforholdene for gjestearbeiderne deres i Qatar.

Kishun gikk til en av de lokale lånehaiene for å skaffe penger til pass, reisepapirer og flybilletten som skulle ta ham til Qatar. Vel framme fortalte han sin kone hjemme i Nepal at jobben var hard – men OK.

Mens Raj Kumar Ray opplevde marerittet oppe i stillaset der det skulle bli VM-hotell, og Chuck Blazer var blitt informant for FBI, havnet også Kishun Das Kathbaniya i trøbbel.

Faren Bechan forteller at Kishun, som avtalt, jobbet som asfaltarbeider på en byggeplass. Men etter 2,5 måned i jobb ødela han hånda – og det tunge kroppsarbeidet ble krevende. Da ble han flyttet over til å jobbe som vaskehjelp.

Bechan Das Kathbaniya
Drømmen: Bechan Das Kathbaniya forteller at sønnen og hele familien drømte om et skikkelig hus å bo i. Derfor dro sønnen til Qatar. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

- Han hadde det greit der også – ei stund. Men etter noen måneder, det var i juli i fjor, fikk han trøbbel. Den sommeren skar det seg med noen av kollegene, forteller pappa Bechan.

Han sitter i skyggen utenfor familiens hus og prøver å samle seg. Men stadig bryter stemmen sammen.

- Det ble bråk mellom ham og noen kolleger fra Bangladesh. Han fikk juling og ble skikkelig banket opp i arbeidsleiren. Det endte med at politiet måtte stå vakt mens de sov, sier faren.

Kishun var ikke helt den samme etter dette, forteller faren.

- Sønnen min var arbeidsnarkoman, han jobbet beinhardt, tok alltid i et tak. Da den lokale agenten her spurte ham hva han ville jobbe med, svarte han: «Hva som helst. Jeg vil bare jobbe og tjene penger». Det var bare det han ville. Han var jordnær, rolig, hardtarbeidende. Han var ingen bråkmaker.

Indu Kumari Ray Indu Kumari Ray

Del IV

Fram i lyset

Raj kjente det verke i de seige armene sine, etter nye harde timer i ørkenheten, med sjauing av malerbøtter, stilasdeler og utstyr.

Det var februar 2014. Etter to og en halv måneds blodslit – fortsatt uten ID-kort, ifølge ham selv – sto den spinkle 19-åringen nok en gang og svettet oppe på stillaset, helt oppe ved øverste etasje av det fasjonable hotellet han bygget, som skulle stå klart til Qatars store fest i 2022. Raj skulle ha tak i noe utstyr som lå på taket. Han klatret opp på en stige for å rekke fram.

Så falt stigen.

Så falt Raj.

Så kom smertene.

Raj Kumar Ray lå til sengs i fire måneder

- Jeg fikk stigen over meg, sier han til Dagbladet.

- Hofta mi brakk.

Dagbladet har forsøkt å få en kommentar fra Rajs arbeidsgiver – uten hell. Selv forteller 21-åringen at de fire månedene til sengs, uten skikkelig tilsyn, ga beina i hofta hans god tid til å gro feil. Landsbyboerne rundt oss nikker, flere hytter med neven.

- Jeg vil aldri kunne gå som normalt, sier Raj Kumar Ray.

- Hadde du sikkerhetsutstyr?

- Ingenting, sier Raj.

- Selskapet ville ikke hjelpe når jeg ikke hadde ID-kort, men det var jo ikke min feil at jeg ikke hadde ID-kort – det var deres. Det var jo de som ba meg om å jobbe likevel. Jeg fikk beskjed om at jeg like gjerne kunne reise hjem. Da jeg skjønte at de ikke brydde seg valgte jeg da også å reise. Først da, 12. mai i fjor, kom jeg meg til en lege i India. Han gjorde det klart for meg at jeg aldri vil bli helt frisk. Selskapet har behandlet meg uforskammet, uansvarlig og hensynsløst, sier 21-åringen.

Rajs far kommer til, og stiller seg vaktsomt bak fotografen. Han er rød i øynene av sinne.

Raj Kumar Ray hadde bestemt seg for å søke
			lykken i Qatar.
Reiste: Raj Kumar Ray hadde bestemt seg for å søke lykken i Qatar. Det gikk veldig galt. Her ser på han på røntgenbildet av sin brukne hofte.Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Selv med stor jeep endte vi med å kjøre oss fast i et ustabilt sumpområde, på vei ut for å møte Raj Kumar Ray. I monsunsesongen er landsbyen til den nå 21 år gamle småbarnsfaren helt isolert. Da blir det veldig vanskelig å tjene til livets opphold når du ikke kan gå skikkelig. Legen i India har gitt Raj beskjed om at han måtte regne med å ta smertestillende i minst to år for å fungere noenlunde som normalt.

- Det blir fryktelig dyrt i lengden, sier Raj til Dagbladet.

- Og jeg har ingen penger i det hele tatt.

- 21-åringen halter rundt med stokken sin.

- Det kan hende jeg slipper å bruke stokken etter hvert, men jeg vil aldri gå helt som vanlig. Jeg har fått operert inn stål i hofta – det skal ut etter ti år. Men jeg vil alltid halte, og her ute er det kroppsarbeid som gjelder. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan jobbe igjen.

For Raj Kumar Ray er det uaktuelt å se på 2022-VM på TV.

- Drømmen min er ødelagt. Jeg klarer ikke å tenke på at det skal være et VM der eller andre store arrangementer. Alle som har noe med dette å gjøre burde prøve å sørge for at de minste retningslinjer blir fulgt, og at vi som skal jobbe der kan bli behandlet med et minstemål av anstendighet. I et så rikt land burde det gå an, sier Raj Kumar Ray.

- Jeg er ennå ung, men livet mitt er ødelagt. Qatar er så rike at dette ikke burde være nødvendig.

Faksimile Sunday Times
Oppsikt: Det ble et voldsomt leven da Sunday Times’ «FIFA Files» ble publisert. Foto: Faksimile

Sunday Times’ forside om «The FIFA files» gikk verden rundt allerede før sola hadde stått opp ordentlig:

- Den styrtrike forretningsmannen Mohammed bin Hammam skal ha betalt fem millioner dollar - drøyt 30 millioner kroner - for å få støtte til VM i Qatar.

- Bin Hammam skal ha overført opptil 200 000 dollar til kontoer kontrollert av lederne av 30 afrikanske fotballforbund.

- Bin Hammam skal dessuten ha overført totalt 1,6 millioner dollar (omkring 9,5 millioner kroner) til FIFAs daværende visepresident Jack Warner.

Nå hadde debatten også begynt å rase om arbeidsforholdene for arbeiderne i Qatar. Qatar forsvarte seg hardnakket mot avsløringer av «VM-slaveri», og tall fra medier og organisasjoner som hevdet at tusenvis av gjestearbeidere døde mens de bygget VM.

Indu Kumari Ray og mannen Manoj ante ingenting om VM-avsløringene som i Vesten var på alles lepper.

Da «FIFA files» sprakk 1. juni, hadde Manoj bestemt seg for hvordan familien skulle forsørges. Han lot en av de lokale agentene sette i gang hjelpe ham med å få laget et pass, og på seinhøsten pakket han de få eiendelene han hadde. Han så på Kriti, Kisan og Ravi – de trivdes sammen, de var hans og Indus øyensteiner.

For deres skyld ville han reise til Qatar.

MANNEN SOM FLYKTET

Kari Mahara (48) tok samme beslutning.

Seksbarnsfaren var analfabet, noe som ikke er uvanlig for hans generasjon på den nepalske landsbygda. Da en lokal rekrutteringsagent kom spankulerende gjennom landsbyen Sohani, få minutter fra den indiske grensa, hadde Kari sett sitt livs mulighet: Nå hadde han muligheten til å komme ut av livet i ekstrem fattigdom.

Kari Mahara
Seksbarnsfar: Kari Mahara (t.h.) trengte desperat en jobb og en inntekt. Derfor reiste han til Qatar. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Vi møter Kari på rektors kontor på den lokale skolen – dette var det eneste stedet der seksbarnsfaren kunne få ro fra opprørte landsbyboere, og fortelle sin historie. Med et glass lunken Sprite i neven begynner han å snakke.

- Jeg skulle jobbe på et stort broprosjekt ved havna i Doha. Det skulle bygges for å øke kapasiteten før 2022, sier Kari til Dagbladet.

- Kari forteller at han bladde opp 7000 rupi til den lokale agenten for at å få et pass. Så tok han bussen til Kathmandu, der han for et noe større gebyr fikk undertegne en toårskontrakt med et kinesisk byggeselskap. Kari satte seg på flyet til Doha.

- Hvordan var arbeidet, spør vi.

- Det var OK, det var helt OK, svarer Kari. Lønna var som avtalt, sier han

–800 riyal i måneden. Men det skjer noe med ham mens han snakker, han begynner å svette og titte rundt seg.

- Hvor lange arbeidsdager hadde du?

- Jeg jobbet åtte timer hver dag, svarer han. Tydelig nervøs – for et eller annet.

Plutselig reiser han seg opp. Kari Mahara marsjerer rett ut av rektors kontor, ut skoleporten og blir borte.

Kari Mahara
Stressa: Kari Mahara trodde Dagbladet var spioner fra arbeidsgiveren hans i Qatar. Etter at han ble overbevist om at så ikke var tilfelle fortalte han sin historie. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

SPIONER I SIKTE

En kompis av Kari løper etter for å finne ut hva 48-åringen reagerte sånn på. Noen minutter seinere er han tilbake:

- Han begynte å mistenke at dere var agenter fra firmaet han jobbet for i Qatar, forteller mannen.

- Han var redd dere var her for å spionere.

Når intervjuobjektet er analfabet hjelper det lite å dele ut visittkort med Dagbladets navn og logo. Episoden viser ikke bare at vi ikke framsto så tillitvekkende som vi trodde – den viser også hvor hjelpeløst systemet med håndskrevne arbeidskontrakter og mellommenn fungerer for rekrutteringen av nepalsk arbeidskraft til Qatar. Fire av ti voksne nepalere er analfabeter, ifølge 2013-tall fra UNICEF. Den lille skriften nederst på arbeidskontrakten er en ting – Kari Mahara og mange med ham kan ikke lese overskriften en gang.

Til slutt kommer 48-åringen luntende tilbake, i bedre humør denne gang. Så forteller han hvordan «åttetimersdagen» egentlig var.

- Vi ble hentet klokka 0400 i arbeidsleiren. Så var vi på jobb fra 05, og jobbet til vi hadde lunsjpause litt utpå dagen. Lunsjpausen var lang -to, tre timer, men vi hadde ikke lov å reise fra jobb så vi måtte være på byggeplassen, sier Kari Mahara.

- Så jobbet vi til klokka 18, før vi ble kjørt hjem til arbeidsleiren. Til vanlig var vi tilbake der 19 på kvelden, men noen ganger jobbet vi lengre. Den første overtidstimen var uten tillegg, forklarer han.

- I arbeidsleiren bodde vi seks mann på et lite rom. En gang i uka fikk vi gå ut av leiren

– da fikk gå der vi ville, det var ingen restriksjoner den dagen. Men ellers i uka fikk vi ikke røre oss utenfor jobben og leiren der vi bodde.

Bechan Das Kathbaniya er rasende.
Rasende: Bechan Das Kathbaniya er rasende. Han mistet sønnen i Qatar. Her trøster han seg selv og sønnens eldste datter Sarita, i Baniniya-landsbyen i Dhanusha. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

DEN SISTE SAMTALEN

Tilbake hos familien Kathbaniya utenfor leirhytta i Dhanusha, forteller pappa Bechan om den siste samtalen med sin eldste sønn. Kishun ringte hjem fra Qatar noen timer før han døde.

- Han spurte om vi hadde nok mat, om det var nok ris til at barna kunne få nok å spise, forteller Bechan Das Kathbaniya.

- Hvis vi ikke hadde nok penger til å kjøpe ris skulle han få sendt over noe fra Qatar.

Kona til Kishun er i Katmandu, for å prøve å ordne kompensasjon. Bechan Das Kathbaniya sitter i skyggen og bryter ut i gråt – som han gjorde i 13-tida, 21. februar. Da ringte en arbeidskollega av Kishun, som hadde familie i nabolandsbyen – hjem til sine slektninger. En representant for den familien banket på hos Bechan, og sa med lav stemme: Kishun Das Kathbaniya var død. Han var blitt funnet livløs, uten puls og pust, i senga si i arbeidsleiren den natta.

- Da jeg fikk høre at sønnen min var død var det bare kaos. Kaos og sorg, sier Bechan Das Kathbaniya.

- Jeg er fattig. Sønnen min er død. Han døde mens han jobbet alt han var kar om med å bygge opp det landet og alt de planlegger. Den yngste sønnen min også, han har slitt og jobbet der i tre perioder. Kishun var jordnær, rolig, hardtarbeidende. Han hadde fortjent noe bedre. Jeg sitter bare igjen med tomhet, sier han.

Kishun
Lekk: Kishun skulle tjene penger så familien kunne få et nytt hus – med et tett tak. Den drømmen brast. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Det var kollegaen fra nabolandsbyen som sørget for at liket ble fraktet hjem til Nepal.

- Vi hørte ikke noe fra arbeidsgiver til å begynne med. Til slutt fikk vi høre fra dem at han hadde drukket seg i hjel. Vi snakket med ham på telefon kvelden før, og da var han helt edru. Dessuten drakk han nesten aldri – her hjemme kan jeg bare huske en fem, seks ganger hvor han drakk alkohol i det hele tatt, sier Bechan og rister på hodet.

- Jeg tror forklaringen til arbeidsgiver var blank løgn. Hvis han hadde drukket seg i hjel vil jo de slippe å måtte betale oss kompensasjon, jeg tror det er der det ligger. Det sier noe om hvordan de behandler arbeiderne sine, som slaver for at de skal få ferdig prosjekter og for at Qatar skal realisere sine prosjekter.

Dagbladet har kontaktet Kishuns arbeidsgiver i Qatar. Våre henvendelser er ikke blitt besvart. Bechan Das Kathbaniya sitter fortvilet igjen:

- Selv drømte jeg om et mursteinshus. Leirhuset vårt nå blir nesten ubeboelig hver gang monsunsesongen kommer. Vannet kommer inn gjennom taket. Den drømmen brast. Den har Qatar tatt fra meg.

 Michael Lauber
Etterforsker: Den sveitsiske statsadvokaten Michael Lauber etterforsker tildelingen av VM til Qatar. Justisminister Loretta Lynch og FBI etterforsker omfattende korrupsjon i FIFA.Foto: NTB scanpix

27. mai i år gjorde den sveitsiske statsadvokaten Michael Lauber det klart at sveitsisk politi etterforsket tildelingen av Russland 2018 og Qatar 2022.

Da hadde sivilt politi, på FBIs ordre, slått til mot hotell Baur au Lac i Zürich. Totalt forelå det tiltalebeslutninger mot 14 personer. Tiltalen omfatter korrupsjon, hvitvasking og for å ha tatt imot totalt 1,2 milliarder kroner i bestikkelser. Sveitsisk politi raidet FIFAs hovedkvarter i Zürich, og beslagla både elektronisk utstyr og enorme mengder dokumenter.

Arrangementskomiteen for Qatar 2022 - The Supreme Committee for Delivery & Legacy – sier i en e-post til Dagbladet at de samarbeider med de pågående etterforskningene, og at søknadskomiteen har oppført seg i tråd med alle etiske retningslinjer gjennom hele søknadsprosessen om VM i 2018/2022, og sørget for å følge FIFAs regler og retningslinjer.

- Alle anklager om noe annet er feilaktige, heter det i uttalelsen.

TOMHETEN

For Manoj Ray var det for lite, for seint.

- Livet mitt er tomt, sier Indu Kumar Ray, trebarnsmoren, i mørket i leirhytta i Sarlahi. Vi har trukket inn etter at regnet kom i kraftige skyll. Allerede har vannet begynt å fukte gulvet.

- Det føles helt håpløst, sier Indu.

Det er bare så vidt vi kan høre hva hun sier.

- Det er utrolig hardt. Han var en kjærlig og god far. Han brydde seg om hvordan vi hadde det.

Indu Kumari Ray
Bunnløs sorg: Indu Kumari Ray sitter igjen uten penger - men med tre små barn. Hun aner ikke hva hun skal gjøre. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

- I lange perioder er hun helt apatisk, stirrer framfor seg uten å si noe. Det var en venn av Manoj som sa at han plutselig hadde begynt å skjelve, der i senga i arbeidsleiren i midten av mai – bare et par uker før FBI og sveitsisk politi gikk til storaksjon i Zürich. Han ble fraktet til sykehus, men døde raskt. Dødsårsaken ble oppgitt som hjerteinfarkt.

- Han hadde aldri hatt hjerteproblemer før, sier Indu, fortsatt med blikket vendt i jordgulvet.

Manoj hadde ringt hjem kvelden før.

- Jeg ante ingenting da han ringte. Han sa at han var ok. Det hadde vært en hard dag på jobben, men det var det alltid, sier Indu.

- Han var vant til å jobbe minst 12 timer om dagen, han var sunn og sterk, og aldri syk så lenge han bodde her. Han hadde også andre nepalske kolleger, og det var en av dem som varslet oss om at han var død.

En venn av familien som sitter ved siden av og lytter forteller at familien ble totalt lammet av Manojs dødsfall: Indu lå helt i ro i senga i dagevis, da naboer kom og tvang i henne mat var hun nesten bevisstløs. Oppi den bunnløse sorgen er hun også rasende på Manojs arbeidsgiver. Hun har ikke hørt noen ting, sier hun – ikke fått noen form for hjelp.

Indu Kumari Ray
Kommer aldri tilbake: Indu Kumari Ray mistet mannen Manoj i Qatar. Nå sitter hun alene igjen med sine tre små barn. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

- Jeg kan ikke fatte det, sier Indu.

- Selskapet har ikke betalt kompensasjon. Vi har fått 3000 dollar fra myndighetene, men de gikk med til å frakte liket hjem og til å arrangere begravelsen. Vi har jo rett på mye mer. Jeg føler meg bare forlatt, sier Indu.

- Vi lever fra hånd til munn. Vi har så vidt nok til å holde det gående.

Familiens lille jordflekk ble solgt for å finansiere reisen til Qatar. Det var Manoj som skulle forsørge dem. Nå er Indu 23 år, analfabet og trebarnsmor, og bor hjemme hos sine allerede lutfattige foreldre. De tre barna tuller og leker rundt oss, men hun klarer ikke å smile med dem.

- Jeg vil ikke at barna skal måtte oppleve det samme. Jeg har fortalt dem at pappa ikke kommer tilbake, men de skjønner det ikke. Kriti vet det, de to små tror fortsatt at han lever. Men smerten ved å ikke ha noen far vil være med dem for alltid. Den smerten vil bare vokse når de vokser opp.

Sepp Blatter
Trakk seg: Samme dag som Kari Mahara ble sendt hjem mot sin vilje og FIFAs seinere avgåtte generalsekretær Jérôme Valcke (t.v.) ble direkte knyttet til korrupsjon, gikk Sepp Blatter av som FIFA-president. Foto: NTB scanpix

Til stormende applaus ble Sepp Blatter gjenvalgt som FIFA-president 29. mai. Han annonserte:

- Jeg vil gi et sterkt FIFA til min etterfølger. Dette må vi gjøre sammen. Jeg er ikke perfekt. Ingen er det. Jeg liker jobben min. Takk så mye. Lets go, FIFA.

Så ble Blatters nestkommanderende, FIFA-generalsekretær Jérôme Valcke, avslørt som mellommannen i utbetalingen fra Sør-Afrika til Jack Warner. Utbetalingen som startet denne historien, og som nå har fått navnet 6G i FBIs tiltalebeslutning. 2. juni, tre dager ut i sin femte strake presidentperiode, annonserte Sepp Blatter sin avgang.

Kari Mahara
Kastet ut: Kari Mahara med beviset på at han ble kastet ut fra Qatar. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

FATTIGERE ENN FØR

Samme dag ble Kari Mahara kastet ut av Qatar.

Kari selv hadde ikke gjort noe galt. Men arbeidsgiveren hans fikk problemer med anbudskontraktene. Seksbarnsfaren ble sendt hjem igjen, visumet hans ble annullert.

- Hele greia føles urettferdig. Jeg reiste for å jobbe for at barna mine skulle få det bedre, sier Mahara til Dagbladet.

- Kommer du til å se VM på TV?

- VM kan bare holde på for min del, jeg tåler ikke å tenke på det en gang. At det skal være fest og masse folk som feirer. Når jeg sitter her hjemme mot min vilje. Fattigere nå enn før jeg dro.

Kari Mahara
Fattigere enn før: Nå er Kari Mahara hjemme igjen – fattigere enn da han dro. Hans Qatar-drøm er knust. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Dagen etter fikk Sepp Blatter – som nå er siktet for økonomisk kriminalitet – stående applaus i flere minutter da han møtte sine ansatte i FIFA-hovedkvarteret i Zürich. Samme dag offentliggjorde FBI det avslørende vitnemålet til Chuck Blazer.

Og vi er tilbake der denne historien begynte.

FIFA: - ALVORLIG

Dagbladet har flere ganger kontaktet arbeidsgiverne til arbeiderne som er nevnt i denne saken med spørsmål om legeattester og firmaenes egen dokumentasjon og beskrivelse av hva som har skjedd i de aktuelle dødsfallene og ulykkene. Ingen av de forespurte selskapene har svart. I Manoj Rays tilfelle har det ikke vært mulig å finne kontaktinformasjon til arbeidsgiver. Dagbladet har også kontaktet arbeidsdepartementet i Qatar og spurt om all tilgjengelig offisiell dokumentasjon om dødsfallene og ulykkene som er omtalt i denne saken – uten hell.

Arrangementskomiteen for Qatar 2022 - The Supreme Committee for Delivery & Legacy – sier i en e-post til Dagbladet at arbeidsforholdene for gjestearbeidere har høyeste prioritet.

- Stikk i strid med hva du påstår, har arbeidsvilkårene for gjestearbeidere vært høyeste prioritet helt siden vi begynte planleggingen – og også for den qatarske regjeringen på lengre sikt, sier komiteen.

- Vi har utviklet et sett med strenge regler og standarder for arbeidernes arbeidsvilkår, og disse står nedfelt i alle arbeidskontrakter. Disse reglene gir en omfattende beskyttelse av arbeidernes rettigheter i løpet av hele ansettelsesforholdet, og omfatter både ansettelse, arbeidsmiljø, innlosjering og returen til hjemlandet.

- Vi jobber selv etter retningslinjer som sier at alle som på noen måte bidrar til realiseringen av et Supreme Committee-prosjekt skal behandles anstendig og med respekt og i tråd med menneskerettighetene. Vi har kontakt med organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International, og verdsetter konstruktiv dialog. Vi har hele veien jobbet etter et ideal om åpenhet og transparens, og vil fortsette å gjøre det. Arbeidsforholdene til arbeiderne som jobber på VM-prosjekter tilfredsstiller alle internasjonale standarder. Vi lar jevnlig journalister besøke byggeplasser og boligene der arbeidere bor – det er beklagelig at Dagbladet reiste fra Norge til Nepal uten å ta seg tid til å stoppe i Qatar, heter det i uttalelsen.

Komiteen påpeker at ingen av dødsfallene har funnet sted på fotballbaner som skal brukes under turneringen.

- I løpet av snart ti millioner arbeidstimer, fordelt på seks stadioner, har det ikke vært ett eneste dødsfall eller en alvorlig skade. Ikke alle byggeprosjekter i Qatar har noe med VM å gjøre, og å påstå noe annet vil være uærlig og misvisende overfor Dagbladets lesere. Vi kan også slå fast at ingen av eksemplene som du trekker fram fant sted på VM-byggeplasser. Vi er klare på vår tro på at VM i 2022 kan være en utløsende faktor i å framskynde den gode utviklingen innen sosiale rettigheter, arbeidsvilkår og reform som regjeringen har satt i gang. Med sju år igjen har vi fullt fokus på å arrangere Midtøstens første fotball-VM.

Komiteen understreker også at de samarbeider med de pågående etterforskningene. De sier at – i motsetning til hva som har kommet fram hos Sunday Times og i boka «The Ugly Game», har aldri Mohammed bin Hammam jobbet for Qatar 2022.

- Alle som søker om å arrangere VM må overbevise de 22 medlemmene av FIFAs styrekomité om at deres søknad er den beste, og den søknaden som fortjener deres stemme. Hr. bin Hammam er riktignok fra Qatar, men han var aldri en del av søknadsteamet vårt og måtte overbevises om å stemme på Qatar-VM på samme måte som de andre medlemmene av FIFAs styrekomité.

FIFA vil ikke besvare spesifikke spørsmål om Qatar 2022, men skriver i en e-post:

- FIFA samarbeider med myndighetene og vil ikke kommentere en pågående etterforskning, sier en FIFA-talsmann til Dagbladet om Qatar-etterforskningen.

- Vi gjør nå alt vi kan for å forbedre organisasjonen, og vil fortsette å styrke FIFAs styresett og etterrettelighet. Arbeidet med dette forbedres dag for dag, og vi har nå som mål å oppnå de høyest mulige standarder.

FIFA understreker at de tar arbeidernes situasjon i Qatar alvorlig.

- FIFA har uttalt i offentligheten, og tatt opp på høyeste nivå i Qatar, at det er av avgjørende betydning at arbeiderne i Qatar har gode arbeidsforhold. Vi har i lengre tid lagt til rette for samtaler mellom aksjonærer i Qatar og internasjonale organisasjoner som er opptatt av disse temaene.

Chuck Blazers advokat Mary Mulligan sier til Dagbladet at hun ikke ønsker å kommentere saken. Mohammed bin Hammams og Jack Warners advokater har ikke besvart Dagbladets henvendelser. Reynard Temarii eller Fred Lunn. Sør-Afrika 2010 og sørafrikanske myndigheter har konsekvent avvist alle anklager om korrupsjon og gjort det klart at de ikke har gjort noe galt.