Dagbladet Logo
Dagbladet Logo

Foto: Omer Urer / AA / ABACA

Lukk meny Vis meny Innhold

Syria-krigen har vært en bunnløs tragedie. Landet som en gang var en perle i Midtøsten, ligger i ruiner. Her kan du lese hvordan det ble sånn, hvem som faktisk kriger i Syria og hvordan krigen kan stoppes.

Vi starter i 2011, året hvor diktatorer skulle veltes. Da den arabiske våren spredte seg til Syria, ble det ikke starten på friere tider, men demonstrasjoner som endte i flyktningkrise.

Del 1
Hvordan startet krigen i Syria?

Desember 2010:

17. desember setter den 26 år gamle grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi fyr på seg sjøl, og dør av skadene. Hundrevis av unge tunisiere tar til gatene, og den fortvilte grønnsaksselgeren til symbolet på kampen mot despotene i Midtøsten. Dette skulle bli starten på jasminrevolusjonen og det som etter hvert ble kalt den arabiske våren.

Januar 2011

14. januar flykter Tunisias president, Zine Abidine Ben Ali, til Saudi-Arabia etter 23 år ved makta. 25. januar har massedemonstrasjonene begynt å prege Egypts hovedstad Kairo. Egypterne krever at deres diktator gjennom 40 år, Hosni Mubarak, går av.

Februar 2011:

Over en million mennesker strømmer til Tahrir-plassen i Kairo, og 11. februar, etter 18 dager med massedemonstrasjoner, så går Egypts diktator av. Inspirert av hva som er i ferd med å skje, gjør også den libyiske befolkningen motstand mot Muammar Kadhafis regime som har regjert i over fire tiår. Demonstranter tar også til gatene i Jemens hovedstad Sanaa og i Bahrain.

Mars 2011

Hundrevis, etter hvert tusenvis av syrere, deltar i demonstrasjoner i flere av landets største byer. Demonstrantene krever reform og mer frihet. De blir raskt møtt med våpen og bomber fra diktator Bashar al-Assad og hans regime. Det som begynte som et folkelig opprør inspirert av den arabiske våren går over til å bli en langvarig regional borgerkrig.

April 2011:

Etter angrepene mot demonstrantene dannes det flere grupper med væpnede opprørere som angriper regimet. Over 60 000 syrere blir drept bare de første 18 månedene av det som nå er en krig mellom regimet og opprørsgruppene.

Oktober 2011

Libyas diktator Muammar Kadhafi blir drept i det han prøver å flykte fra byen Sirte. Det satte et endelig punktum for hans regime som hadde styrt siden 1969.

Januar 2012:

I tillegg til de syriske opprørsgruppene involverer flere islamistiske ekstremistgrupper seg, blant annet al-Qaida. Tyrkiske separatister i landet bevæpner seg også og angriper regimet.

Juni 2012

Det muslimske brorskapet og islamisten Mohammed Morsi vinner valget. Det skal gå bare ett år før de blir styrtet av den egyptiske hæren.

Sommeren 2013

Det som senere skal bli kjent som den tunisiske fredskvartetten lykkes med å etablere en fredelig politisk prosess i Tunisia, etter at landet sto på randen av borgerkrig. Via dialog jobber tunisierne seg til en ny grunnlov og frie valg.

Juni 2014

En militant gruppe som på det tidspunktet kaller seg ISIL (Den islamske stat i Irak og Levanten) skaper store overskrifter. Gruppen, som har sine røtter til både al-Qaida og motstandskampen mot den USA-ledete invasjonen 11 år tidligere, erobrer både Anbar-provinsen og Iraks nest største by, Mosul. Snart erklærer de et nytt kalifat og skifter navn til IS (Den islamske stat). På dette tidspunktet slutter FN å føre oversikt over hvor mange som er drept i den syriske borgerkrigen. Det siste tallet de oppgir er 250 000 drepte.

Juni - august 2014

IS-terroristene skaper frykt med sine grufulle henrettelsesvideoer, samtidig som gruppens bevisste propagandastrategi og bruk av sosiale medier tiltrekker seg mange såkalte fremmedkrigere, deriblant fra Norge.

September 2014

Med støtte fra flere arabiske stater, starter USA bombing av IS-mål, også i Syria. IS retter i hovedsak sin militære innsats mot Irak og Syria. Den syriske provinshovedstaden Raqqa regnes som en slags IS-hovedstad og blir utsatt for harde angrep.

September 2015:

Russland involverer seg i konflikten og sier de vil angripe IS, men bomber også opprørsgruppene som kjemper mot Assad-regimet. Russlands inntreden i krigen gjør at forholdet til Nato-land og Syrias naboland, Tyrkia, tilspisser seg.

Del 2
Hvem er partene i Syria-krigen?

1. Disse støtter Assad

Iran

Hizbollah

Russland

Russland bruker Syria til å fortelle verden at ingen ting i internasjonal politikk kan gjøres uten at Moskva er med på det. Assad har siden russerne kastet seg inn i krigen i fjor høst, vunnet tilbake store områder. Iran vil hevde sjia-dominans i Midtøsten, i kampen mot sunnimuslimske Saudi-Arabia. Alle foto: NTB/SCANPIX

2. Disse støtter ulike opprørsgrupper

USA

Saudi Arabia

Tyrkia

Jordan

Frankrike

Det er hundrevis av opprørsgrupper i Syria. Disse smågruppene har laget større allianser, som skifter hele tiden, og som igjen støttes med våpen og penger av alt fra USA og Storbritannia til Saudi-Arabia og Tyrkia.

Higher Negotiating Council (HNC), koordinert av Tyrkia og Saudi-Arabia, er en av de største alliansene av opprørsgrupper, som møtte til våpenhvileforhandlinger i Genève i februar. En annen viktig konstellasjon er Syrian Democratic Forces (SDF), som kurdiske YPG er en del av. Alle foto: NTB/SCANPIX

3. Islamistgruppene

IS

Nusrafronten

Terrorgrupper har utnyttet borgerkrigen og tatt store områder i Syria. Nusrafronten er al-Qaidas gruppe i Syria, med islamister like brutale som IS. Men mange syrere har sluttet seg til Nusrafronten bare for å kunne kjempe mot Assad, uten at de er ekstreme islamister selv. Alle foto: NTB/SCANPIX

Del 2
Hvor kjemper de ulike partene?

Fire ulike kriger som nå raser i Syria

Krigen i Syria er et stort kaos av grupper og stater som slåss på kryss og tvers av allianser. I fjor høst kastet Tyrkia, USA, Frankrike og Russland seg inn i krigen, etter at Iran allerede hadde deltatt en stund. Og det som hadde vært komplisert ble nærmest fullstendig uoversiktlig.

Grovt sett kan vi snakke om fem kriger som nå raser i det sønderrevne landet.

Kampen mot terrorgruppene:

USA og Russland er enige om at IS og Nusrafronten må bekjempes – og begge bomber terrorgruppene inne i Syria. Is og Nusrafronten har kjempet mot hverandre – i tillegg til at andre syriske opprørgrupper prøve å drive IS ut av Syria. Så langt med lite hell.

Kampen mot Assad:

Den syriske regjeringen slåss mot flere hundre opprørsgrupper og har Iran, Russland og Hizbollah i ryggen. Blant annet kjemper Assad mot koalisjonen av opprørsgrupper NHC, som støttes av USA, Tyrkia og Saudi-Arabia. Kurderne kjemper også mot Assad i Syria.

Assad, Russland og Iran er langt på vei en sjia-koalisjon, støttet av russisk flyvåpen, som vil ha veldig vanskelig for noen gang - særlig etter denne blodige krigen - å få politisk fotfeste i de sunni-dominerte områdene av Syria.

Kurderne mot IS:

Kurderne er også i krig med IS i nord, og er en gruppene som har gjort størst framstøt mot IS. I Nord-Syria og Nord-Irak prøver kurderne de å etablere et sammenhengende kurdisk område.

Kurderne mot Tyrkia:

Kurderne støttes av USA, men er i krig med Tyrkia. Tyrkia bomber kurdiske posisjoner i Syria. Og det selv om både Tyrkia og kurderne sloss mot sin felles fiende Assad-regimet.

I tillegg har Tyrkia sagt at de vil gå inn med bakkestyrker i nord, angivelig for å bekjempe Assad-regimet. Men i virkeligheten like mye for å hindre kurderne i å få kontroll over et sammenhengende landskap i nord.

Del 4
Hva må til for å stoppe krigen?

På fireårsdagen siden Syria-krigen startet har Dagbladet spurt seks personer med ekspertise på utenriks og politikk om hva som må til for å stoppe krigen i Syria.

Forsker Cecilie Hellestveit

Svar 1: Russland og USA må samarbeide og bruke press

- USA og Russland må samarbeide. De har først og fremst felles mål i Syria: Bevare rester av statsapparatet, besørge humanitær assistanse og bekjempe radikale globale jihadister, sier forsker Cecilie Hellestveit ved International Law and Policy Institute.

USA er alliert med Tyrkia og Gulf-statene, som igjen støtter ulike opprørsgrupper i Syria. Russland er alliert med Iran og støtter Syrias president Bashar al-Assad med våpen. USA og Russland må presse sine allierte, påpeker Hellestveit, slik at de igjen kan presse sine grupperinger på bakke til fred.

Og da snakker vi både om å stoppe kampene, respektere våpenhviler og akseptere forhandlingsresultat fra den politiske prosessen som gjenopptas i Genève.

Dette blir svært krevende. Sikkerhetsrådet må ta ansvaret for formaliserte våpenhviler, og gi rett til å gripe inn med makt for utenforstående. Humanitær hjelp må nå fram til utsultede befolkninger, og gjenoppbygging av kritisk infrastruktur må starte så tidlig som mulig, sier Hellestveit.

Å få Russland/USA og Iran/Saudi-Arabia til å samarbeide er vanskelig nok, men Hellestveit påpeker en utfordring som er enda større:

- Den største utfordringen er at noen sentrale syriske aktører er ekskludert fra prosessen. De har all interesse i å ødelegge for fredsprosessen og kan fortsette blodbadet. Det vil være svært ødeleggende for oppslutning om prosessen (freden endrer ingenting), og gir en naturlig havn for desillusjonerte. Paradoksalt nok risikerer man at effekten av ekskluderingen blir økt oppslutning til radikale grupper. Det borger dårlig for en slutt på krigen, sier Hellestveit. Foto: Foto Jørn H Moen, Dagbladet

Generalløytnant Robert Mood

Svar 2: Syria kan bli splittet opp

Mood prøvde å forhandle fram fred i Syria gjennom FN og har møtt Syrias president Assad flere ganger.

- Konflikten i Syria handler om mye mer enn Assad, men han er nok forberedt på å dø eller vinne i Syria, sier Mood.

- Jeg tror situasjonen kan bli verre og vare lenge, så lenge sikkerhetsrådet er handlingslammet. Et mulig utfall er en oppsplitting av Syria med en egen ministat i vest, men krigen kan også spre seg, påpeker han.

Som Hellestveit peker han på at stormaktene må se å bli enige.

- En løsning er bare mulig hvis Russland, USA, Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia enes om at kampene må stanses, legger press på sine proxyer og driver fram en politisk prosess, samtidig med koordinert nedkjemping av Daesh (det arabiske navnet på IS journ.anm.). Foto: Foto Jørn H Moen, Dagbladet

Utenriksminister Børge Brende

Svar 3:

Den norske utenriksministeren starter med å understreke: Det er ingen enkle løsninger på Syria-krigen. Men de er der.

- Det haster å få til en politisk løsning. Samtalene i Genève må derfor gjenopptas. For at det skal skje, er det avgjørende med tillitsskapende tiltak som gir merkbare resultater på bakken, sier Brende.

- Avtalen mellom USA og Russland om en snarlig stans i kamphandlingene, som vil kunne føre til en reduksjon i volden, er et positivt skritt. Samtidig gjenstår en rekke utfordringer, påpeker han.

- Avtalen må nå forankres blant regionale aktører og partene på bakken. Overvåknings- og tvisteløsningsmekanismer må iverksettes for å sikre av avtalen overholdes. Arbeidet for å åpne for humanitær tilgang til avstengte områder må også fortsette, sier den norske utenriksministeren. Foto: Christan Roth Christensen, Dagbladet