Dagbladet var i Damaskus like før det smalt. Les historien om et Syria uten krig, det Syria som ikke eksisterer lenger.

I dag markerer Dagbladet at det er fem år siden Den arabiske våren og at borgerkrigen i Syria brøt ut. Vi setter søkelyset på det som har skjedd med en spesialutgave av papiravisa, en nettspesial og en to timer lang TV-sending fra klokka 12.

DAMASKUS (Dagbladet, mars 2011): Sist folket krevde endring i Syria ble minst 10000 mennesker drept. 1982-opprøret ble brutalt slått ned. Nå har Den arabiske våren også nådd Syria, og de siste 11 dagene har det vært demonstrasjoner og opptøyer i mange byer. Dagbladet har vært i det lukkede landet og møtt opposisjonelle som kjemper for et liv i frihet.

På overflaten går dagliglivet i Damaskus sin vante gang. Men det ulmer over hele Syria. I går gikk tusenvis av syrere ut i gatene for å hylle sin president, Bashar Assad, men mange mener de var tvunget ut av myndighetene, som i går meldte at regjeringen går av.

Om gårsdagens lovnader er nok for misfornøyde syrere, er tvilsomt. Regjeringen i Syria har liten makt. Det er Assad, hans familie og det fryktede sikkerhetsapparatet som har kontrollen i det lukkede landet.

Men la oss gå tilbake til verdens fjerde helligste moské, Ummayade-moskeen, sist fredag, for å forstå hvorfor den syriske presidenten plutselig, etter nær 50 år med Assad-makt, nå sier han vil reformere landet:

«Dette er en revolusjon! Løp, løp. Dere er utlendinger. Det er farlig her, og de har tatt telefonen min», sier en syrisk kvinne til Dagbladets utsendte.

Vi kaller henne Noor, av sikkerhetshensyn. Kvinnen er tydelig redd, der hun står i den enorme portåpningen til Ummayade-moskeen.

Inne på den åpne mosképlassen løper minst tusen menn og roper i munnen på hverandre. Noen hyller presidenten, mens andre roper «frihet». En sivil sikkerhetsmann har akkurat forsøkt å ta fra Dagbladets utsendtes mobiltelefon, men vi grabber den tilbake.

Av frykt for å bli tatt av Syrias beryktede sikkerhetsstyrker, beveger vi oss nedover et trangt og historisk smug sammen med engstelige syrere. Folk blir slått med køller både bak oss og nedover i de trange gatene. Sivile biler kommer til.

En mann blir plassert i et bagasjerom. En annen ligger klemt på gulvet i baksetet med en mann over seg, og vi ser 10-15 bli arrestert og kjørt bort i løpet av få minutter. På plassen foran Ummayade-moskeen står et tusentall mennesker og hyller presidenten. Situasjonen roer seg raskt og sikkerhetsapparatet har igjen kontroll.

En rekke menn med luer langt nedpå hodet observerer situasjonen. Regimemotstandere som følger med på situasjonen, men som vurderte at de var for få folk til å demonstrere stort denne dagen, hører vi seinere. Så møter vi plutselig igjen kvinnen som sa det var revolusjon.

25-årige Noor ber oss på kaffe og på en liten og skjult kafé forteller hun hvordan de var organisert denne dagen. Hun skulle ta bilder, mens andre skulle rope etter frihet og demokrati. Hun bryter sammen:

-Å, jeg er så feig, jeg er så feig. Jeg ropte ikke på frihet, sier hun til Dagbladet.

Som mange andre syrere, har hun fått nok av det hun kaller det syriske diktaturet, hvor unntakslover har regjert siden 1963. Hvor folk jevnlig blir arrestert og torturert uten gode begrunnelser. Rundt 4000 politiske fanger skal nå sitte i syriske fengsler uten lov eller dom. Politiske partier får ikke lov til å etablere seg.

Rundt fem til sju familier nær presidenten håver inn 70-80 prosent av landets inntekter, mens 60 prosent av syrerne lever under fattigdomsgrensa, får Dagbladet opplyst av flere ulike opposisjonskrefter i Damaskus.

-Jeg er lykkelig. Jeg hadde aldri trodd jeg ville oppleve et liv uten Bashar Assad. Faktisk er dette den lykkeligste dagen i mitt liv, sier den elegante 25-åringen.

Dagbladet var i Damaskus i fem dager, men kunne ikke sende ut stoff fra landet fordi det ikke er mulig å få arbeidstillatelse som journalist nå. Men vi beveger oss forsiktig rundt møter en rekke opposisjonskrefter under oppholdet.

En av dem har demonstrert for opphevelse av unntaksloven og politisk frihet i mer enn ti år. Han følger nøye med på demonstrasjonene i hele landet, men tror tida for de store omveltningene i Syria trenger noe mer tid.

-Det flest syrere håper på, er at president Bashar Assad viser seg fram som en stor mann. At han ønsker å gå inn i historiebøkene som en som startet veien mot reform og frihet i Syria. Men sjansen for at han iverksetter nødvendig endring, minsker fra dag til dag. Og måten regimet slo så voldelig ned på opprøret i Deraa lover ikke bra. Dette kan bli stygt. Veldig stygt, sier Ahmed.

Dagbladet velger av sikkerhetshensyn å bruke et annet navn på opposisjonsmannen og alle vi er i kontakt med.

Opprøret i Syria startet i midten av mars, og det var ikke Facebook-generasjonen som startet demonstrasjonene. Det er folk som er trette av fattigdom og undertrykkelse, og som nå har fått nok.

Bakgrunnen for opprøret var at syriske myndigheter startet å konfiskere olivenlunder og jordbruksland, til bønders frustrasjon. 15 skolebarn, som skal være inspirert av protestene i Tunisia og Egypt, skrev så slagord som «folket vil ha regimeendring» på vegger.

Ungdommene ble arrestert og torturert, til innbyggernes sinne. Innbyggerne forhandlet med regimet om å få frigitt tenåringene, men uten resultat. Dermed startet demonstrasjonene i Deraa, som nå har bredd seg over hele landet.

Minst 61 personer er drept i løpet av de siste ti dagene i Deraa. 12 personer er drept i presidentens hjemby, Latakia, i sammenstøt i løpet av helgen, i tillegg til drepte i mange syriske byer.

At regimet er bekymret over da stadig flere demonstrasjonene i landet, vises i hovedstaden Damaskus. De siste fem-seks dagene har utsendinger for Bashar-regjeringen sendt ut folk for å henge opp syriske flagg og plakater av president Assad. På biler, på vegger og på folk.

-Det er for å gjøre oss redde. Og folk er livredde her nå. Sikkerhetsstyrker og politi er overalt, i tillegg til at de tvinger ut ungdommer og statsansatte i gatene for å hylle regimet. Det provoserer, men det skaper mest av alt frykt, sier en mann Dagbladet snakker med.

I går ble tusenvis av statsansatte beordret ut i støttedemonstrasjoner for regimet, og landet skal altså få ny regjering.

-Dessverre er jeg redd det er for lite og for seint. Jeg frykter det verste, sier Ahmed.