12 år med gull og glitter

9. desember i 1989 sto jeg som fersk langrenns-reporter oppe på en forblåst golfbane utenfor Salt Lake City. De norske løperne hadde ligget på treningsleir i nærheten i tre uker, og alle hadde anlagt skjegg. Alle unntatt Bjørn Dæhlie. Unggutten hadde ikke rare skjeggveksten. Det gjorde ikke stort, han tok det igjen i skisporet. Bjørn vant sitt første storeirenn på den golfbanen i USA for over tolv år siden. I dag, tolv år, ni VM-gull, åtte OL-gull og 46 verdenscupseire seinere, er en av verdens største idrettskarrierer over.

Jeg har fulgt Bjørn Dæhlie tett gjennom karrieren. Det jeg har sett er et eventyr.

Et idrettseventyr der høydepunktene sto i kø og hvor det aldri manglet gull og glitter.

Men jeg har også lært å kjenne et meget spesielt menneske med egenskaper langt utover det «normale».

Bjørn har en spiss-komptetanse like ekstrem som unik.

Det hele dreier seg i bunn og grunn om vilje.

Vilje, og ork og evne til å plage seg sjøl på måter som selv drevne sado-masochister ville latt seg imponere over.

Bjørn har vunnet åtte OL-gull. Inne i hodet sitt har han vunnet flere hundre.

For når Bjørn har vært ute i skauen og trent, har han liksom ikke trent. Han har gått fiktive skirenn inne i hodet sitt. Og det er ikke akkurat kretsmesterskap han har deltatt i der han har fosset rundt i Nannestad-skogene i et tempo som har skremt mang en bærplukker opp gjennom åra.

Slo alle i blautmyra

Bjørn har gått OL-løp. Han har konkurrert mot Gunde Svan, Vladimir Smirnov, Vegard Ulvang, Silvio Fauner og Mika Myllylä. Han har selv fortalt meg at han har følt disse innbilte rennene så virkelig at det nesten har skremt skremt ham. Så reelle var disse «konkurransene» for ham at han til og med hørte jubelbruset da han kastet seg over blåbærtua som var målstrek.

Men, og det er viktig, dette er måten Bjørn har klart å ta ut absolutt alt på, også på trening. Du er vant til å se ham ligge mer død enn levende etter målpassering.

Faktum er at slik har han ligget og gapt etter luft flere ganger i uka oppe i skogene sine. Etter å ha tatt knekken på Smirnov, Fauner, Ulvang, Myllylä og Svan i vanvittige sekund-dramaer av noen spurter over den siste blautmyra.

Han vant alltid disse «rennene». Alltid.

Bjørn har aldri hatt sans for prinsippet om å ligge på 90 prosent av maks-kapasitet under trening.

- Skal du gå fort i renn, må du gå fort på trening, sier Bjørn.

Rødvin på SAS

Det er mye som kan - og bør - sies om Bjørn Dæhlie nå i ettertid. Det er mange minner.

De fleste positive og morsomme.

  • Som da jeg første gang intervjuet ham etter det rennet oppe i Utah. Han var stum av undring over hva han hadde gjort. Slått Gunde Svan og hele rukla. Dessuten lurte han på hvor mye penger han hadde tjent. Han og samboer Vilde hadde nettopp kjøpt seg leilighet på Jessheim, og den var dyrere enn han egentlig hadde råd til. Han gledet seg til å ringe Vilde og fortelle at nå hadde de penger til første avdrag.
  • Eller som da jeg og fotokollega Thomassen spleiset Bjørn med Daniel Franck på et seint kveldsfly fra München en gang. Det ble livligere og livligere på 22 A og B. Og flyvertinnene gikk stafett for å få levert rødvin. Neste gang Daniel konkurrerte, stilte han med Bjørn Dæhlie-lue.

Bare flaks?

Men mest har det handlet om idrett. En form for idrett som svært få andre enn Bjørn Dæhlie har vært i stand til å utøve.

Han var - og er - eksepsjonell. Proff til fingerspissene. Stiller skyhøye krav til seg sjøl og forlanger det umulige av støtteapparatet sitt. Dæhlie nektet å gi fra seg kontrollen på selv den minste detalj.

Det, kombinert med et over middels talent for utholdenhet og evnen til å pine seg sjøl gjennom år etter år med grusomt intense treningsdoser har ført ham til topps. En plassering jeg har vondt for å se at noen skal kunne klare å ta fra ham.

Bare Thomas Alsgaard - og friidrettskometen Marius Bakken - driver med noe i nærheten av Bjørns treningskjør og treningsfilosfi. Det er sant, uansett hvor mye Thomas bagatelliserer sin egen treningsiver.

Men Thomas har hatt uflaks der Bjørn har hatt flaks. Thomas har vært sjuk, han har vært skadd.

Bjørn har knapt hatt helseplager. Og kanskje er det ikke tilfeldig. For i Bjørns nitige arbeid for å bli bedre enn best, har det vært ekstremt viktig å unngå sjukdom. Sannsynligvis har han vært litt dyktigere enn konkurrentene på det feltet også.

Tolv år på topp

Bjørn holdt seg på toppen i tolv år. Parallelt med å vinne skirenn har han bygget opp et forretningimperium og ei personlig formue som er til stor hjelp når rådmannen i Nannestad skal snekre kommunebudsjettet.

Bjørn Dæhlie er glad i penger, og har visst å utnytte sin markedsverdi. Men samtidig har han klart å holde fokus på det han hele tida sjøl har hevdet var det viktigste - skiløpinga.

Sjøl om det lå ei millionkontrakt og ventet rundt svingen, skoftet ikke Bjørn ei eneste treningsøkt.

Det kan han tillate seg nå.

Karrieren var påtenkt å vare ei lita stund til. En prolaps kom til slutt i veien. Om skaden skyldes et fall på rulleski eller år med mishandling av egen kropp gjennom sinnssyke stakeøkter, er ikke så viktig.

Det som er viktig er at Bjørn innser at han ikke kan bli bedre enn nummer 25 om han reiser tilbake dit det hele begynte, til Salt Lake City og OL neste vinter.

Slikt er ikke interessant for en ekstrem vinner.

HELPROFF: Dæhlie var - og er - eksepsjonell. Proff til fingerspissene.
LEGGER OPP: Disse medaljene fra Nagano-OL utgjør bare en brøkdel av alt det edle metallet Bjørn Dæhlie (33) har samlet seg opp gjennom sin skikarriere. Nå legger han opp.
BIG BUSINESS: Bjørn Dæhlie er glad i penger, og har visst å utnytte sin markedsverdi. Men samtidig har han klart å holde fokus på det han hele tida sjøl har hevdet var det viktigste - skiløpinga.
HARDTRENING: Det er ikke få bærplukkere Bjørn har skremt der han har fosset rundt i Nannestad-skogene opp gjennom åra.