13 betyr lykke

13 av Norges medaljevinnere fra OL, VM og EM på 90-tallet har gitt beskjed om at de gir seg eller vurderer å avslutte karrieren. Om norsk idrett har ambisjoner om å prestere som i Sydney i framtida, må disse pleies, tas vare på og utnyttes.

Det er hverdag etter Sydney-OL. For norsk toppidrett begynner den hverdagen uten flere av 90-tallets mest utpregede vinnertyper. Hva det betyr i forhold til krav om fornyelse og rekruttering fram mot OL i Athen om fire år, kan man bare forestille seg.

Norsk toppidrett er for liten til å unnlate å utnytte de kapasitetene vi har. Vi har vært for dårlige til det tidligere. Jeg mener Olympiatoppen bør ta initiativ til å bruke utøverne som nå gir seg, som trenere - og kanskje mest som inspirasjonskilder på grasrotplanet i norsk idrett:

  • Knut Holmann. Kajakk-kongen har en lys framtid i næringslivet, men bør engasjeres av Padleforbundet og Olympiatoppen når det gjelder utvikling av vinnermentalitet på bred basis i særforbund uten denne kunnskapen.
  • Trine Hattestad blir viktig om Friidrettsforbundet gir henne oppgaver den dagen hun gir seg. Som reisende ambassadør i idrettslagenes grå hverdag må Trines jordnærhet - tross stjernestatus internasjonalt - være brubindende i forhold til toppidretten.
  • Vebjørn Rodal har trent alene i flere år, men har hatt gode veiledere, først med Kjell Arve Husby og nå Frank Brissach. Mellomdistansemiljøet har ikke råd til å miste denne mannen. De klare meningene hans om det meste får også friere utløp den dagen han slutter som aktiv.
  • Hanne Haugland, Geir Moen og Steinar Hoen har mye å tilføre friidretten, som med unntak av Trine Hattestad (i verdenstoppen i 16 år) nå ligger brakk. Samtlige er gullvinnere i VM og EM.
  • Susann Goksør Bjerkrheim og Trine Haltvik gir seg nå på landslagsnivå. Bronsejentene står klar til å øse av 15 års kompetanse. Som symbol for idrettsglede og vilje til å komme tilbake etter stygge skader er det få med bedre kvalifikasjoner.
  • Monica Valen er i samme situasjon. Den tidligere verdensmesteren var nær ved å lykkes på nytt, men har sin største kompetanse i egenskaper som går på kombinasjonen av å være topputøver og mor. Akkurat som Hattestad og Haltvik
  • Jan Kvalheim gir seg som aktiv i strandvolleyball. Han var med på å starte en av de kuleste og desidert mest populære OL-idrettene. Han er en verdenskjendis innenfor idretten sin, og må få lederoppgaver av volleyballforbundet.
  • Roer Kjetil Undset gir seg. Kollegene Steffen Størseth og Fredrik Bekken vurderer det samme. De vil med sin erfaring fra store mesterskap bli helt sentrale for å holde på roing som en av Norges paradegrener i sommer-OL.
  • Alle disse er viktige mennesker som Olympiatoppen må beholde. Uten pause. Det er risikabelt å la dem hvile. Et par års fravær fra idretten kan gi engasjement som betyr farvel for alltid.

Ikke minst i forhold til klubbutvikling vil de stå sentralt. Tenk deg hva det betyr for et idrettslag om Gull-Trine kommer for å øse av sin kunnskap og erfaringer! Det kan bli nye kvinnelige spydkastere av slikt. Og de er altfor få i dag i forhold til det hegemoni Trine har hatt internasjonalt.

  • Jeg så et bilde av Jon Rønningen i en avis. Han jobbet nattskift med asfaltlegging for Oslo Vegvesen. Han burde engasjeres på heltid av Bryteforbundet for å utvikle nye gullvinnere.

Som ikke tester positivt for doping.

<B>MÅ IKKE FORLATE IDRETTEN:</B> Knut Holmann gir seg som toppidrettsutøver. Det er viktig at han deler erfaringer med nye talentfulle idrettsutøvere.