14 år, stappmett og lei

Du blir forbløffende fort vant til noe nytt. Og hvor lenge er det egentlig moro å vinne fotballkamper?

• I går: Vasser i Drillos fotspor

VALETTA (Dagbladet): 

JEG HAR EN KAMERAT som har et befriende enkelt syn på hva som er artig fotball:

– Gladfotball er den som jeg vinner. For da blir jeg glad etterpå, sier han.

OK; kameraten min har ikke mye valg. Akkurat som noen andre av oss har han aldri fått det balltalentet, den rytmen og den smidigheten i kroppen som er nødvendig for å skape vakker fotball, men han kan mer enn de fleste om det å vinne fotballkamper. Det er derfor han for tida er assistenttrener for landslaget til Irak.

Men både Egil Drillo Olsen og etterfølgeren Nils Johan Semb kunne spille fotballen sin på hvilket som helst vis. De var født som glade driblere og endte som beregnende trenere.

De vant bare for å bli buet ut. For nordmenn flest ble visst ikke glade etterpå av å vinne fotballkamper

DA NILS JOHAN SEMB hundset, skuffet og utslitt trakk seg som sjef etter tapet i EM-kvaliken mot Spania seinhøstes 2003, var Norge fortsatt en jypling av en fotballnasjon. Vi hadde egentlig bare i noen få år skjønt hvordan vi kunne bli gode ved å satse på egen systematisert kunnskap. Forandringen skjedde da den rause og søkende landslagssjefen Ingvar Stadheim seint i 1989 fikk hentet inn omstridte Drillo til den sportslige ledelsen i Norges Fotballforbund.

UTSLÅTT: Norge er ute av EM 2000 etter 0–0 mot Slovenia. Nils Johan Semb fortviler. Foto: Arnt E. Folvik
UTSLÅTT: Norge er ute av EM 2000 etter 0–0 mot Slovenia. Nils Johan Semb fortviler. Foto: Arnt E. Folvik Vis mer

Mens Drillo og Semb regjerte A-landslaget vant Norge 39 EM- og VM-kamper, spilte 19 uavgjorte og tapte 17. Det var en historisk forandring, men det norske fotballpublikummet fikk likevel snart nok.

Da vi bare hadde vært en virkelig fotballnasjon i knappe 14 år, var nordmenn flest stappmette på triumfer og leie av å vinne.

Tross seiersrekka ble Nils Johan Semb fotballfolkets syndebukk og måtte gi opp jobben som landslagssjef.

MISNØYEN TØT fram lenge før. Allerede midt under den første VM-festen var det surt. Mesterskapet i USA 1994 var oppfyllelsen av drømmen nesten ingen hadde turt å drømme. Norge hadde aldri kvalifisert seg til noe så stort tidligere, og laget dro til turneringen ranket nær toppen med en ny spillestil som motstanderne ikke helt fant ut av. Dette kunne ende omtrent så høyt som helst, men stoppet så vidt i innledningsgruppen på målforskjellen.

Underveis sprakk de fleste drømmebildene. Fellesskapet viste seg likevel ikke sterkt nok til å takle de bitre følelsene hos et par enkeltspillere, den nye felles norske idrettskunnskapen holdt ikke engang til å gi riktige råd om hvordan oppladningen i ekstrem varme burde foregå, og Drillo slet med den sosiale særheten sin.

Innen laget hadde fått spilt sin første VM-kamp, var spillerne slitne av å løpe rundt med plastsekker i altfor harde treningsøkter, Drillo hadde sløst med energien ved høylytt å boikotte en uheldig VG-reporter som ikke passet på titlingen sin og på reservebenken satt midtbaneankeret Kjetil Rekdal nedsunket i dystre tanker om det å ikke bli forstått.

Rekdal kom seg på banen i åpningskampen mot Mexico tidsnok til både å score og gi Norge sjansen til å kvalifisere seg fra en tøff innledningspulje, men alt da var det mange som ikke syntes at det var noe moro å vinne kamper med Drillos spillestil.

DISSE TRISTE menneskene måtte likevel pine seg gjennom fire nye år med gode resultater. Iblant var det gode kamper også; til og med forbløffende flotte som da Brasil ble slått 4–2 på Ullevaal i 1997, eller da de lett fotballoppblåste danskene året etter måtte bortforklare et mer enn fortjent 0–2-tap hjemme i Parken i København.

14 år, stappmett og lei

Ærlig talt hadde de fleste med en normal utrustning av livsglede og humør det riktig morsomt i hele Drillo-epoken, og juninatta da Tore André Flo, Kjetil Rekdal og resten av det største norske laget noensinne slo VM-favoritten Brasil i Marseilles, ble en sånn «Hvor var du da Brå brakk staven?»-opplevelse.

Problemet ble bare at få husket hvordan de var kommet til all denne gleden og at nesten ingen ville gi noen reddende stav til den neste landslagstreneren.

SÅ TRENGTE da heller ikke Nils Johan Semb tilsynelatende så mye støtte da han overtok etter verdensmesterskapet i 1998. Han var en opplagt kandidat til å føre Drillos fotballsyn videre, hadde gått den samme skoleveien som U-landslagssjef og fått en like imponerende seiersrekke med et stramt drillet soneforsvar, konsentrasjon om overgangsmuligheter og maksimal fart på bein og ball i nøye avtalte bevegelser i lengderetningen.

Den første hele sesongen hans så ut til å bli feilfri. Etter 12 kamper uten tap ble det et knepent nederlag hjemme mot gigantiske Tyskland i hyggekamp på Ullevaal noen uker før jul. Norge var uansett kvalifisert for sitt første EM-sluttspill noensinne, debutåret vakte internasjonal oppsikt, og Nils Johan Semb ble kåret til Årets Trener i Europa av det anerkjente fagbladet France Football.

Stort bedre kan du ikke gjøre det som norsk landslagstrener.

DET SPESIELLE var bare at det gode ikke lenger var godt nok. Da Semb stokket det til for seg selv ved å bli litt for beregnende og stjernefokusert i EM sommeren etter, og Norge røk ut på to spanske scoringer i overtidsminuttene mot Jugoslavia, snudde stemningen. Etter hvert ble ikke landslaget lenger folkets lag.

Årsaken til stemningsskiftet var atskillig mer dyptgripende enn at fotballpublikummet var blitt trøtt av lange baller og kyniske landslagstrenere. Forutsetningene var endret mer i spillergarderoben og utenfor banen enn i selve spillet.

MENS DRILLO i starten på sin regjeringstid kunne bygge et lag bestående av unge, nasjonalt baserte spillere rundt toppkeeperen Erik Thorstvedt og forsvarsstjernen Rune Bratseth, måtte Semb jobbe med nesten en hel tropp med etablerte proffspillere fra ulike europeiske klubber. Styrkeforholdet mellom trener og spillere var bare på noen år vippet i spillernes favør. De hadde smør nok på brødskiva hos den vanlige arbeidsgiveren til å bestemme mer over menyen fra landslaget:

– Vi har sterke krefter mot oss. Spillerne blir påvirket av stilen i klubblagene sine og er egentlig under krysspress, sa Drillo til Dagbladet, mens etterfølgeren hans stresset med å få plass til alle sine mest kjente angrepsspillere før den avgjørende EM-kampen sommeren 2000.

– Det er jo spillerne som er med på dette. Det er de som avgjør. Nils Johan har en pedagogisk kjempeutfordring med å få dem til å tro på det, la gamlesjefen til.

SETT I ETTERKANT var nok Drillo den sterkeste pedagogen av de to ute på treningsfeltet, men så fikk da også etterfølgeren et mye vanskeligere kull å holde styre på. Flere i gjengen med nyrike fotballgutter kunne være ganske irriterende på tur. I noen år var favorittsysselen tilsynelatende å kaste frukt på hverandre, så overtok privat mobiltelefonering ute på banen før alt toppet seg med intern slåsskamp inne i spillerbussen før en hjemmekamp høsten 2003.

Men disse små glimtene av ørkesløsheten, overfloden og lediggangen blant deler av spillergruppa speilet egentlig bare overgangen i hele det norske samfunnet rundt årtusenskiftet fra fellesskapsfokus til individdyrking. De norske idrettstriumfene hadde bidratt med sitt også til denne store endringen. I løpet av 1990-tallet var en hel generasjon nordmenn blitt vant til å se på seg selv som vinnere. Norge var best på alle områder med grenseløse muligheter for den enkelte, topp økonomi og idrettsstjerner som bare bekreftet den spesielle nasjonale kvaliteten. Vi ble kulturelt dopet på oss selv.

MED ET SÅNT forvrengt selvbilde ble det ikke lenger bra nok å vinne mye mer enn vi noen gang hadde gjort.

Vi måtte vinne på en ny måte, eller som Åge Hareide formulerte det:

– Landslaget skal skape stolte øyeblikk.

Med seriegull fra både Sverige, Danmark og Norge sto han småpratende og klar i kulissene da det skar seg mellom fotballfolket og Nils Johan Semb.

Men trenerskiftet og den tilsynelatende avslutningen på Drillo-epoken var ikke akkurat noe stolt øyeblikk. Det var bare historien om et bortskjemt folk.

KRAVSTORE FANS: Her depper en nordmann etter EM-exiten i Arnhem i 2000.