20 år uten søvn

Da er det ingen som trenger å bråvåkne mot Sør-Korea. Esten O. Sæther kommenterer

DEN STØRSTE utfordringen for håndballjentene i OL foreløpig, har vært å få Tonje Larsen til å sove.

Det private søvnproblemet løste seg til slutt med litt proff pratehjelp, og ingen andre trenger å ligge våkne og grue seg til torsdagens semifinale mot Sør-Korea.

Sørkoreanerne er like kvikke, morsomme og gode som vi er vant til å se dem, men vår egne håndballjenter stiller også forberedt som alltid.

På sikt er det viktigere enn resultatet i semifinalen.

DENNE EVNEN til hele tida å prestere nær eget maksnivå var tydelig mot Sverige i kvartfinalen tidligere i dag. Der strammet Tonje Larsen grepet hver gang svenskene var i nærheten av å spille opp mot sin egen forhåndsreklame.

Til å være kvalifisert for en kvartfinale i et OL, virket dette svenske laget som en tilnærmet bløff. Akkurat som kineserne med all sin iver aldri klarte å gi Sør-Korea skikkelig motstand.

Men det gjelder uansett å ta det som kommer.

DE SOM har fulgt de norske håndballjentene helt fra gjennombruddet seint på 1980-tallet, har sett mye rart både på og utenfor banen.

SOV I RO: Tonje Larsen sover igjen godt om natta, og ingen andre trenger heller miste nattesøvnen foran semifinalen mot Sør-Korea, skriver Esten O. Sæther. Foto: Heiko Junge, Scanpix
SOV I RO: Tonje Larsen sover igjen godt om natta, og ingen andre trenger heller miste nattesøvnen foran semifinalen mot Sør-Korea, skriver Esten O. Sæther. Foto: Heiko Junge, Scanpix Vis mer

Det sportslige nivået har vært svært varierende. Enkelte innledningskamper i VM -og OL har vært milevis unna et anstendig internasjonalt nivå. Annerledes kan det kanskje ikke være i en sport som rent geografisk bare er et breddefenomen i Nord-Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På samme vis veksler interessen på tribunen fra sydende folkefest i Danmark og Norge, til total likegyldighet hos land som tidvis har vært våre hardeste motstandere.

Semifinale-motstander Sør-Korea er et godt eksempel på det. Jeg har dekket verdensmesterskap i Seoul der du burde vært langt bedre med kart og kompass enn meg for å finne fram til gymsalen der Norge skulle spille, og der det var umulig å gå etter tribunelyden.

For på tribunen var det tomt.

MEN IGJEN:

• Du velger ikke motstandere dine i internasjonal idrett.

Jobben er å stille best mulig forberedt til det nivået som måtte komme, og den jobben har det norske håndballmiljøet gjort helt siden jentene splittet den østeuropeiske dominansen med VM-bronsen i 1986.

Da trodde vi det knapt var mulig. Etter hvert ble det jentene selv som dyttet grensene. Ingen annen norsk lagidrett har prestert så jevnt og godt som kvinnehåndball, og rekken av sterke resultater skyldes ikke minst to landslagstrenere som i hele denne perioden tar tatt sjansen på å tenke annerledes.

20 år uten søvn

DET ER er tilsynelatende langt mellom lederstilen til Marit Breivik og forgjenger Sven Tore Jacobsen, men lysten til å eksperimentere har de felles.

Mens Sven Tore fikk avisredaksjonene til å sette inn tekstannonser på sportsidene med etterlysning etter kjempehøye jenter med ekstra lange hender, har Marit forlengst forsøkt å oppheve ulempen ved det å spille 5 mot 6 med å bytte ut målvakten med en ekstra bakspiller.

Det siste framstår fortsatt nytt:

- The goalkeeper is back in the goal. It was wide open, gjallet banespeakeren entusiastisk og forbløffet da dette trikset ble brukt igjen i kvartfinalen mot Sverige.

Jeg vet ikke hva statistikken viser om effektiviteten av Marits eksperimentering, men selve viljen til å utfordre eget nivå lønner seg uansett.

Det er den som over tid skaper toppidrett.

FOR AKKURAT det må håndballjentene prestere om de til slutt også skal nå målet om et OL-gull. Den medaljen er den eneste som mangler etter alle disse årene med suksess.

Det antyder at den smale internasjonale bredden i kvinnehåndball bare er en av indikatorene på det egentlige nivået i sporten. I hele denne perioden har det tross alt vært nasjoner med store ressurser og lang tradisjon for toppidrett som har satset på å bli best.

Det er for eksempel bemerkelsesverdig at vi i 20 år har holdt svenskene bak oss. Gjennom alle disse årene har svensk herrehåndball vært førende i sin sport uten at miljøet altså har vært i stand til å få fram et topp kvinnelag.

KVARTFINALEN bekreftet at det fortsatt er like stor nivåforskjell på Sverige og Norge. Topp tenning og store ord hjalp ikke svenskene til en jevn kamp. Stor idrett krever mer.

Akkurat det har en samlet norsk håndballfamilie med slekt over hele landet bidratt til i år etter år med flittig rekrutteringsarbeid. Den dugnaden er den største driveren bak semifinalen mot Sør-Korea og gjør at håndballvenner flest kan sove godt helt til torsdag.

De har holdt seg våkne så lenge at dette går bra uansett.