FEIRET: Diomande sammen med King etter målet mot San Marino. Foto: Bjørn Langsem
FEIRET: Diomande sammen med King etter målet mot San Marino. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Høgmos problemer forsvinner ikke

4-1 over San Marino er som 4-1 over Ull/Kisa - det hjelper ikke en landslagstrener i alvorlig trøbbel

To innbyttere og det siste kvarteret reddet stumpene mot San Marino. Men det redder ikke Per-Mathias Høgmo.


Norge-San Marino 4-1 (1-0)

ULLEVAAL (Dagbladet): Norsk fotball fikk en helt nødvendig opptur denne kvelden. I Kasakhstan. 4–1 over San Marino er jo mest et pliktløp selv om 1-1 etter 75 minutter var skremmende. U21-guttas 3–0 i Aktobe derimot - seieren som gir play off til neste sommers EM-sluttspill - var en fest. Og i det laget, sammen med Martin Samuelsen (19) som scoret 3–1 målet på Ullevaal, finner du også spillerne Norges neste landslagstrener kan glede seg over når han på nyåret eller sommeren 2017, alt avhengig av om Ståle Solbakken vil eller ikke, plukker opp restene etter Prosjekt Høgmo.

Å gå seg bort i troen om at tre poeng mot San Marino forandrer noe som helst, et land hvis innbyggertall er på størrelse med Ullensaker kommune, er fotballfaglig blindhet.

PER-MATHIAS HØGMOS Norge, NFFs flaggskip og det som skulle være norsk fotballs stolthet, er fortsatt mest et tragisk paradoks. Interessant fordi det er uinteressant. Som konkurransedyktig underholdningsprodukt for folket er det nemlig ingenting. Altså uinteressant. Mens konsekvensen av elendigheten, den som handler om at Per-Mathias Høgmo av naturlige og lett forklarlige årsaker må byttes ut før vondt blir enda verre, er det som gjør det interessant. For det er ikke VM-håp som får media til å flokke seg rundt Norge A per dato, den relativt store medieinteressen skyldes først og fremst Høgmo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En trener som gikk ut på dato i Baku sist lørdag.

4-1 over San Marino forandrer ikke på det.

FOR DET ER ikke mulig å tape for blindveien med 33 000 innbyggere der nede på den italienske adriaterhavskysten, en fjellknaus av en enklave omringet av dem som kan spille fotball, Italia. Ingen gjør det. Bortsett fra Liechtenstein da, som tapte 1–0 i en treningskamp i 2004. Men siden San Marino ble innrullert i offisielle VM- og EM-kvalifiseringer i 1990 har de ikke vunnet en eneste fotballkamp av betydning.

Med andre ord:

De som mener dette resultat er et tegn på framgang, at det har løsnet og at vi nå kan håpe på bedre tider, vet ikke hva de snakker om selv om alle resultatene rundt oss går vår vei.

Selv 100–0 ville ikke tent lys i tunnelen for Høgmos Norge.

PER-MATHIAS HØGMO sa ja til jobben for litt over tre år siden og tiltrådte med store ambisjoner og en poetisk tilnærming til utfordringene. Den gangen var det spennende og annerledes selv om mange lo og ristet på hodet av at han, når han ikke spratt baller for å vise at det går opp og ned her i verden, utfordret spillerne til å deklamere dikt på spillermøtene. Alle har sitt tenkte jeg, det viktigste er tross alt den uttalte overbevisningen om at alle lag trenger et eget spill for å ta steg, og ga også den delen av prosjektet en sjanse. Men 34 kamper klokere sitter jeg med følelsen av at sannheten om Høgmos Norge er som poesien han tok med seg inn i laget.

Hvilket er meningsløst.

FOLK FLEST, OG alle landslag er helt avhengig av folk flest for i det hele tatt å kunne være et lands lag, bryr seg nemlig ikke om poesi. Ja, jeg vet at jeg tråkker både en god venn og enda bedre lyrikere på tærne, men sånn er det. Og Norges Fotballforbund kan ikke leve med et landslag som sliter i overkant mye mot laget som ligger som 201 på FIFA-rankingen og som (nesten) ingen bryr seg om.

Det går ikke det.

NOEN HENGENDE SNØRER er helt uten håp. Dette er et av dem. De 75 første minuttene mot San Marino forteller alt om hvilke problemer Norge sliter med. Men om Høgmo eller en vikar tar ut laget som skal møte Tsjekkia i Praha om en måned er ikke avgjørende.

Det viktigste er at prosessen for å vinne lagets neste trener er ryddig og målrettet.

Ryddig fordi Per-Mathias Høgmo er en mann som fortjener respekt – den eneste feilen han har gjort er jo den som før eller siden feller alle trenere, han har ikke fått det til.

Målrettet fordi NFF mer enn noen gang trenger å skyte ballen i mål.