OPPTUR: Norge vant 3-2 mot Island og Per-Mathias Høgmo fikk en opptur.  Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
OPPTUR: Norge vant 3-2 mot Island og Per-Mathias Høgmo fikk en opptur. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

4-3-3 gjorde Norge til et fotballag selv om vi i perioder spilte mot ingen

Per-Mathias Høgmo fikk seieren han ikke kunne vært foruten. Og svar på at 4-3-3 passer Norge best både offensivt og defensivt.

Norge-Island 3-2 (2-1)

ULLEVAAL (Dagbladet): Tall og formasjoner er ikke det viktigste i fotball selv om mange har en tendens til å gå seg fast i favoriseringen av det ene verktøyet framfor det andre. Det essensielle er at spillerne fungerer i rollene de blir tildelt, både hver for seg og sammen. Og uten å være for kategorisk, fordi det er i overkant vanskelig å mene noe bastant etter en kamp mot en søvning motstander, tror jeg 4-3-3 passer Norge bedre enn det vi har sett i 28 kamper med 4-4-2.

Ikke bare fordi vi kjørte over Island og produserte mye oppløftende angrepsfotball.

Men fordi forsvarspillet blir tryggere med en spiller ekstra sentralt i banen.

GODE PRESTASJONER FORTJENER alltid ros og Norge gjorde veldig mye godt mot Island. Både i spill og motspill. Vi skapte ni målsjanser, scoret tre mål og hadde, i hvert fall før pause, en offensiv rytme vi ikke har sett siden lagets beste øyeblikk mot Bulgaria og Kroatia i fjor høst. Veldig mye fordi den sentrale 4-3-3-skredderen, Ole Selnæs, hadde tre trøndere til høyre for seg (Jonas Svensson, Markus Henriksen og Pål André Helland), men også fordi indreløpere i mellomrommet gir ballfører flere bevegesler å spille på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For du må våge å flytte folk foran ballen, spesielt på hjemmebane.

Og da Norge var på sitt beste gjorde vi det.

DET ER VIKTIG å ha et oppspillpunkt også, slik Diomande var det da vi trengte det, og en rask Josh King på topp, en bakromsspiss du kan slå gjennom på den første berøringen når du vinner ballen på egen halvdel. Og Norge brukte det - både Dio og King - med hell og dyktighet. Og slik klarte vi i perioder å herje med Island, spesielt før pause, enten vi vant ballen høyt eller lavt.

Alt fordi forsvarsspillet, om du ser bort fra Even Hovlands tapte hodeduell med en halv meter (1-1) og Vegard Forrens håpløse hands til islandsk straffe (3-2), stort sett holdt vann.

DET SNAKKES MYE om framtida i norsk fotball og at vi må være tålmodige og vente på våre neste menn. Noen mener det snakkes for mye. Men uansett mye eller for mye - framtida er ikke nå, den må ventes på. Og vi er nødt til å være tålmodighe. For selv om Martin Samuelsen kommer inn og viser alt det motet han er blitt tillagt, noen ganger faktisk i overkant mye, og Alexander Sørloth scorer sitt første mål (3-1) i sin andre landskamp, så er det ikke sånn at alle sluser er åpne.

Selv om det kan virke sånn er ikke fotball himmel eller helvete.

Det er bare øving og atter øving.

OG DERFOR ER det ingen grunn til å ta av. Ja, vi har slått EM-klare Island 3-2 og vunnet årets andre seier på Ullevaal, men det må i fotballrettferdighetens navn også nevnes at vi slo et nesten hjelpeløst islandsk mannskap. Som etter den glitrende EM-kvalifiseringen, der forsvarspillet holdt dem flytende og gode offensive prestasjoner løftet sagaøya til himmels, nå har tapt seks av de åtte siste kampene.

Hadde det ikke vært for den vakre blåfargen i draktene deres hadde ikke laget vært til å kjenne igjen.

NÅR NORGE MØTER Tyskland til VM-kvalifisering 4. september er vi ubeseiret på Ullevaal i 2016. Det hjelper. Litt. Dermed ikke sagt at underskuddet på tålmodighetsbalansen med folket ble vendt til overskudd med denne seieren. For du går ikke fra å være en slags optisk migrene man får vondt i hodet av å se på, til å bli hele folkets "eye candy" etter 3-2 mot et energiløst Island.

Etter det som skjedde i fjor høst skal det litt mer til.

Lik Dagbladet Sport på Facebook