DET er lite i idrett som overgår synet av verdens raskeste menneske på vei mot historiens raskeste 100 meter. Denne gangen varte opplevelsen i 9.58 sekunder før enda en barriere for menneskelige yteevne var sprengt:
•• Den klassiske sprintdistansen under 9.6.
I denne øvelsen telles historiske tall i tiendedeler. Usain Bolt startet sin egen nedtelling med å løpe under 9.7 som førstemann i fjor høst, så kom denne rekorden og deretter?
- Kanskje ned på 9,4, sa Usain selv i et Reuters-intervju nylig.
HAN er til å tro der også. I det samme intervjuet var han ganske sikker på å bryte 9.6-grensen. Det virket sannsynlig etter den kontrollerte avslutningen i OL-løpet på 9.69 i OL for et år siden.
Muligens hadde det skjedd før denne sesongen med normale forhold. På VM-stadion i Berlin denne søndagskvelden var det litt mer enn det, men både Usain Bolt og den lovlige medvinden har noe å gå på.
Det forteller den avslappete, lekne måten han vinner på.
DET er grunn til å forbli akkurat der.
Når verdens beste idrettsutøvere tilsynelatende sprenger grensene for menneskelig yteevne, er de fleste av oss blitt lurt en gang for mye. Det er blitt vrient å glede seg over det som virkelig er stort, og få har gjort mer enn sprinterne for å spre den kynismen.
I det Usain Bolt slo igjennom som klodens raskeste mann i Beijing-OL, var tre av fem siste OL-mesterne på 100 meter tatt for juks. En av dem; Jamaica-fødte Ben Johnson, står til og med igjen som idrettens største bløffmaker etter å ha blitt avslørt bare to dager etter sitt flotteste løp.
DENGANG brøt den raskeste mannen barrieren på 9.8, men altså bare fordi han systematisk hadde dopet seg i flere år fram mot OL-finalen i 1988.
Så hvorfor er Usain Bolt både renere og raskere nå?
Fordi nivået selv i idrettens mest målbare øvelse presses framover også på ordentlig vis og fordi 196 cm lange Bolt er en helt spesiell løper.
Eller som en i trenerteamet hans sa det etter at omleggingen av en 200 meter-karriere til sprinternes kongeøvelse ga lynrask framgang i fjor:
- Det finnes faktisk folk som er eksepsjonelle.
I SPRINT har Usain Bolt vært slik siden hans som 15-åring presterte tider ingen før ham hadde vært i nærheten av.
På den måten er det en naturlig linje i framgangen. Han er det raskeste mennesket som har levd og han blir stadig hurtigere.
Da går det an å tøyse på startstreken; å leke med TV-kameraene og omgivelsen helt inn til skuddet smeller for tidenes desidert raskeste sprint.
Hvor underholdende disse faktene er, for så være. De virker uansett mer ekte enn forspillet til den historiske duellen mellom Ben Johnson og Carl Lewis i Seoul 1988 for oss som var på tribunen dengang og trodde vi var vitne til et idrettslig mirakel.
Etterpå kan du si at vi burde ha visst bedre. Johnson med det steinharde fjeset, den muskelsprengte kroppen og de oppblåste blodårene hadde ikke akkurat utseende med seg hvis oppgaven var å overbevise omverdenen om sin uskyld.
MEN der og da gjaldt det bare å komme først til mål på 100 meter.
Det gjorde Ben Johnson raskere enn noe menneske før ham, og lykken varte i to dager.
Jeg tror Usain Bolt varer mye lenger.
Grensen for hvor fort et menneske kan løpe hundre meter er ikke lenger 9.6, uten at det føles så mye annerledes for resten av oss. Da teller det kanskje mer å tøye noen egne grenser for mistro og ta en sjanse på å bli skuffet i gleden over akkurat å ha sett en av idrettenes beste prestasjoner.
Dette løpet var såvisst verdt det.
