NATTUGLE: Kraftspiller og comeback-kid Rafael Nadal er blant dem som imponerer i US Open, midt på natta på Eurosport. FOTO: SCANPIX/AFP
NATTUGLE: Kraftspiller og comeback-kid Rafael Nadal er blant dem som imponerer i US Open, midt på natta på Eurosport. FOTO: SCANPIX/AFPVis mer

«Å kommentere idrett er ikke for amatører»

Noen ganger går det i ball, skriver vår tv-kommentator.

|||TV: Og nå, sport. Nærmere bestemt, Eurosport, som har påtatt seg å sende tennis natta lang i to uker. Som på alle andre felter, gir amerikanerne blaffen i oss europeere når det handler om sport.

De mest ettertraktede kampene i US Open sendes mens Europa snorker. Ingen forsøk på kompromiss der i gården.

Italiensk sisu
Men i likhet med mange andre tennisidioter, blir jeg sittende så lenge øynene holder seg åpne av egen kraft. Du vet aldri når høydepunktene kommer. Plutselig varter to karer litt nede i næringskjeden — Gonzalez og Tsonga, for eksempel — opp med glitrende tennis, mens Andy Murray... ai, ai, hva skal man si?

Som leser av britiske aviser blir jeg ved hver eneste Grand Slam-turnering suggerert til å tro at nå, endelig, skal Andy Murray få det til. Han er sammen med Robin Söderling blitt min stand-in for den norske tennisstjerna som aldri kommer. Igjen imponerte skotten i noen runder, før han ble feid av banen av en jypling på vei opp. Jeg trodde Murray var på vei opp.

Turneringens høydepunkt så langt er Flavia Pennettas seier mot Vera Zvonareva. Hun hadde seks matchballer mot seg, men ga aldri opp. Jeg har aldri sett en italiener kjempe mer innbitt for å unngå nederlag.

Svenskene ruler
I gamle dager var det ikke tennis på tv, bortsett fra at statskanalen sendte Wimbledon-finalen, kommentert av Finn Søhol, en dannet herre som stadig snakket om Fru Fortuna — hun hadde visstnok ansvaret hver gang ballen traff nettkanten.

Tennis er ikke den mest utfordrende sporten å kommentere, og Eurosport klarer seg — hvis vi tar sendetiden i betraktning — brukbart. Under friidretts-VM i Berlin, derimot, var kanalen en katastrofe. To ubehjelpelige karer satt i boksen og demonstrerte sin forvirring og kunnskapsløshet etter beste evne. NRKs team var hakket bedre, men framsto som lilleputter sammenliknet med svenskene.

Jeg gjorde en komparativ analyse et par kvelder og fasiten var: En snydens svenske er trolig å foretrekke framfor en klinkende edru og skogsfrisk norsk kommentator. Svenskene vet alt som er relevant, de er velartikulerte og de er dramaturgisk dyktige til å bygge opp mot klimaks i en øvelse. På NRK kunne det fortone seg omtrent slik: «Ja, her har vi et langt sleggekast...(slegga lander)...skal vi se, hvem var det som kastet... oj, det ble verdensrekord... har du sett.»