SLITER: 
Vålerenga og Kjetil Rekdal er sist i Tippeligaen etter tapet for Stabæk.






Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SLITER: Vålerenga og Kjetil Rekdal er sist i Tippeligaen etter tapet for Stabæk. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Å tro at Rekdals mannskap rykker ned er vanskelig

Det eneste Kjetil Rekdal ikke kan bry seg om er statistikker. Laget hans er for godt til å tro på dem.

• Stabæk-Vålerenga 2-1 (1-0)

NADDERUD (Dagbladet): Tippeligastatistatistikken forteller at 67 prosent av alle lag med null poeng etter fire serierunder rykker ned. Vålerenga har null poeng etter fire. Men å tro at Kjetil Rekdals mannskap skal rykke ned etter andreomgangen på Nadderud er vanskelig.

Fordi laget er mye bedre enn tabellens elendighet.

Og fordi fotballens urettferdighet sjelden er konstant.

FOTBALL KAN VÆRE brutalt når marginer og et øyeblikks skjebnesvangre sekunder gjør vondt uendelig mye verre for et lag i nød. Og det var brutalt på Nadderud. For selv om førsteomgangen til Vålerenga var i overkant omstendelig og møtende, var andreomgangen et bevis på lagets kapasitet.

Og da er det dobbelt så vondt å tape på overtid.

MEN LIKEVEL ER det ikke tilfeldig at Vålerenga gjorde det. Jeg vil si det det var litt selvforskyldt. For i jakten på tre poeng selv da klokka hadde passert nitti minutter glemte laget at Stabæks Ernest Asante alltid har en sprint til i beina.

Selv om han har vært usynlig i en hel omgang, hvilket han var etter pause, har Asante alltid en sprint når muligheten byr seg.

FOR Å BRYTE den vonde trenden etter tre strake tap hadde Kjetil Rekdal tatt ut individualistenes lag. Stabæk-kampen handlet derfor ikke for mye om spillestil og bevegelser innøvd på treningsfeltet. Dette var en tenkt krig, slåsskamp, kall det hva du vil. Og tanken bak laguttaket var at potensielle sjanseskapere som Ghayas Zahid, debutanten Niklas Fernando Nygård Castro (20) og Daniel Fredheim Holm skulle slippe ned skulderne, være modige og prøve å gjøre noe med ballen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når de fikk den.

FOR DEt VAR målet. Og Kjetil Rekdals ganske enkle taktikk. Vålerenga skulle flytte ballen så ofte som mulig til de som er i stand til å utfordre en mot en høyt i banen og la dem prøve seg uten frykt for å mislykkes og gjennom det skape noe offensivt. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig, så lenge tre strake tap selvfølgelig plager selvtillitten.

Og nesten håpløst når bevegelsene framme i banen går den gale veien.

OG DET GJORDE før pause. Den ene etter den andre ble stadig dypere i jakten på å få ballen i beina, de passerte faktisk Sander Berge og Christian Grindheim på vei hjem for å hente. Og slik mistet et feilvendt Vålerenga de kreativene spillpunktene høyt i banen.

Og slik mistet de også intiativet.

MEN FOTBALLKAMPER KAN forandres gjennom taktiske grep i pausen. Og alt Vålerenga trengte å gjøre var å snu seg og få nesa mot Stabæks mål For det er kvalitet i dette laget, selv om de verste og mest langsomme periodene har ført til kritikk mot Rekdal. Og når Vålerenga setter tempo på ballen blir det sjanser av det også.

Mange sjanser.

RASMUS LINDKVIST HADDE en tung førsteomgang mot Ernest Asante. Det begynte allerede før minuttet var spilt. Men etter pause dominerte VIF-backen som kom stadig høyere i banen. Og hadde Vålereng hatt kvalitet og spillere med tro på å lykkes i avslutningsøyeblikkene ville de vunnet denne kampen lenge før Stabæk fikk og grep den siste muligheten.

Men det har de inntil videre ikke. De har bare et lag med ryggsekker. Deshorn Brown, Christian Grindheim, Daniel Fredheim Holm og Ghayas Zahid - over, over, over og over. Men kan hende Browns 1-1 scoring er det som snur trenden for Vålerenga selv om enda et tap er særdeles tungt å fordøye.

Spesielt fordi det ble gitt bort.

Lik Dagbladet Sport på Facebook