«Å være en del av et så varmt miljø har gitt meg mye positivt»

Da hun var ti år spilte Gro Hammerseng (25) fotball for Gjøvik-Lyn og var interessert i hester. Men da noen venninner ville begynne med håndball slo hun følge.

• Stem på klubben i ditt hjerte.

-  Før det hadde jeg ikke noe forhold til håndball, men jeg ville være med på det samme som venninnene mine, sier Gro Hammerseng.

I familien Hammerseng på Gjøvik var det fotball det gikk mest i. Pappa Arne var i sin ungdom innom U-landslaget i fotball, og trente siden lag i lokalmiljøet. Fotballmålene i hagen fikk sjelden stå i ro når Gro og brødrene Morten (27) og Lars (22) var hjemme.

Når Gro ikke var på fotball var hun ofte med mamma Vigdis på ridesenteret. Det var en hobby mor og datter hadde sammen.

-  Vi ble alltid fulgt opp og oppmuntret til å være med på idrett. Både mamma og pappa mente det var et sunt miljø å være i, så det var en del av oppveksten i familien, sier Gro.

Fire kontringer

Lite visste nok den norske landslagskapteinen at det litt tilfeldige første møtet med Gjøvik Håndballklubb skulle bli til historien om en av Norges beste håndballspillere noen gang.

-  Jeg husker at det var gøy fra første stund. Og i dag er det litt komisk å tenke på hvordan jeg scoret mine første mål. Vi spilte uavgjort mot Vardal og jeg scoret fire mål. Alle på kontringer. Jeg vet ikke om det var tilfeldig, men det er jo nettopp på kontraen jeg har min største styrke, sier Gro Hammerseng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fotballen ga hun slipp på da hun rundet 14.

Kjente scener: Gro jubler etter nok et mål i EM. Foto: BJØRN LANGSEM
Kjente scener: Gro jubler etter nok et mål i EM. Foto: BJØRN LANGSEM Vis mer

-  Jeg syntes fortsatt fotball var moro, men som den frysepinnen jeg er hatet jeg å trene ute om vinteren. Da var det bedre inne i en hall. Jeg husker at jeg gruet meg til å fortelle pappa at jeg ville slutte med fotball, for jeg trodde han ville bli skuffet. Men det ble han ikke.

Nytt a-lag

To år seinere debuterte hun på A-laget i håndball. Bare to av jentene som rykket ned til 3. divisjon med Gjøvik HK i 95/96-sesongen ble med videre, og med ett var Gro og venninnene på piker-16 laget stammen i klubbens nye seniorlag.

Snittalderen på laget var nå 17,9 år - og Gro var aller yngst med sine nylig fylte 16 år.

-  Da vi var små pleide vi å ha straffekonkurranse i pausen på A-lagets kamper. Det var noe jeg alltid gledet meg til. Når noen av spillerne i tillegg hilste eller sa hei til oss, så var vi blide og fornøyde resten av den dagen. Så var vi plutselig på A-laget selv. Det er litt morsomt å tenke tilbake på, sier Gro.

Ble tidlig kaptein

Allerede den gangen utpekte hun seg som en kapteinstype. Gjøvik-trener Henri Kaardal gjorde henne til visekaptein på A-laget fra første stund. Debuten på seniornivå i 3. divisjon kom 29. september 1996. Borte mot Faaberg. Gjøvik vant 25- 13.

-  Gro scoret fem av målene og var nest sist på 12. Hennes aller første seniorscoring kom fra venstre kant, sier Kaardal til Dagbladet.

24. november samme år debuterte hun som kaptein i en kamp hvor de rundjulte Hedmarkslaget Vang hele 33- 14 hjemme i Tranberghallen. Gro gikk foran med åtte scoringer og ti målgivende.

-  Gro har alltid vært en ærlig og uredd person som bryr seg enormt om andre. Og hun har en egen evne til å dra med seg andre spillere. Om hun ikke skulle vært kaptein vet jeg ikke hvem andre som skulle vært det, sier Henri Kaardal - som var treneren til Gro fra hun var 11 til 16 år.

Gro & Co. endte på andreplass i serien det året. Så startet en eventyrlig klatring fra 3. divisjon til eliteserien på kortest mulig tid.

-  Det er noe spesielt å spille opp et lag slik vi gjorde. Og ekstra stort blir det når du i tillegg oppnår det med mange av dine beste venninner. Det var en helt rå opptur, sier Gro Hammerseng.

Formet av klubben

På veien opp og fram takket Hammerseng nei til en rekke lukrative tilbud om klubbskifte. For Gro var det mer verdifullt å fortsette med venninnene i Gjøvik og Vardal, hvor hun satte pris på et fantastisk miljø og samhold i klubben.

En valuta som penger ikke kan erstatte.

-  Jeg vurderte flere tilbud sterkt. Spesielt Larvik var jeg nær mange ganger, men jeg er glad jeg valgte å bli. Jeg har vokst opp i klubben, og den har formet meg til den jeg er i dag. Å være en del av et så varmt miljø har gitt meg mye positivt.

Først i 2003 lot hun seg overtale til å skifte klubb, og takket ja til en treårskontrakt med danske Ikast.

Gåsehud

Selv om Gro nå har vært ute av klubben i over to år, synes hun fortsatt det er spesielt å gå inn i Tranberghallen, når hun er hjemom.

-  Jeg har tross alt gått inn og ut av hallen i rimelig mange år, og jeg har mange av mine beste minner fra den hallen. Øyeblikk som kan måle seg med mye av det jeg har opplevd i Ikast og med landslaget. Jeg får gåsehud når jeg tenker tilbake på kampene hvor vi slo lag som Bækkelaget og Tertnes hjemme foran fulle tribuner det første året i eliten.

Hun trekker også fram de mange, lange og morsomme bussturene til bortekamper. Replikkene som falt, historiene som ble fortalt. Samholdet som ble skapt.

-  Når du sitter åtte timer i buss til Trondheim, så blir du kjent med folk. Og fra laget jeg spilte på vil tre- fire av jentene være bestevenninnene mine resten av livet, sier Gro.

Etter at Gro forlot klubben har høyttalerne i hallen fått forlenget levetid. Som volumsjef sørget hun for «sinnssykt» høy lyd under treningene.

-  Jeg vet ikke hvor mange høyttalere vi sprengte, men det var mange, sier Gro og ler godt.

Lyskastere

Hun digget også spillerpresentasjonene på kampene, hvor en og en spiller løp inn i en mørk hall med lyskastere på seg og «Rocky-sangen» på fullt.

-  Jeg husker jeg syntes jeg var heldig som fikk oppleve en sånn atmosfære i min egen klubb. Det er mange ildsjeler i Gjøvik og Vardal som har stått på for å skape noe med klubben, sier Gro.

Ikke minst hennes egne foreldre. Vigdis var arrangementsleder en god stund, mens Arne satt med stortromma på tribunen og hamret løs til håndflatene ble blodige.

-  Pappa var som regel mer svett enn meg etter kampene, ler Gro.

Ny klubb i 1997

Som sjåfører har foreldrene alltid vært sikre kort. Både når lillebror Lars skal på hockeytrening i Lillehammer i dag, og da Gro spilte for Raufoss som 13- og 14-åring fordi det var få jenter i hennes alderstrinn i Gjøvik HK - som klubben het den gangen.

-  Man tar det for gitt der og da, men i ettertid har jeg tenkt på hvor heldig jeg har vært som har foreldre som har fulgt opp hele veien.

Henri Kaardal trente Raufoss da Gro spilte der. Så fikk han tilbud om å trene Vardal IF og tok med seg Gro og flere dit. Så, i mai 1997, ble all håndballen i Gjøvik samlet under navnet Gjøvik og Vardal Håndballklubb.

Gro var med på oppturen. Da klubben rykket ned fra eliten sist sesong fulgte hun venninnene fra tribuneplass da de raknet i den siste og avgjørende kvalikkampen i Tranberghallen mot Levanger 17. april i år.

-  Det nedrykket sved for meg også. Det er ingen ting jeg håper mer på enn at Gjøvik og Vardal kommer seg opp i eliten igjen, sier Gro Hammerseng.

Jublet: Gro førte Norge til finaleplass og seier i EM i Ungarn.
SKADD: Gro Hammerseng spilte i Gjøvik og Vardal fra hun var 6 til 23 år. Først for to år siden lot hun seg overtale til å skifte klubb, til danske Ikast. Men følelsene for moderklubben er fortsatt store. Landslagskapteinen er for tiden ute med korsbåndskade og går glipp av håndball-VM i St. Petersburg i Russland i desember.