EGENTLIG BEST :  I Michael Barrantes har Aalesund Tippeligaens beste spiller. Forhåpentligvis får vi se enda mer av kvalitetene hans framover. FOTO: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix.
EGENTLIG BEST : I Michael Barrantes har Aalesund Tippeligaens beste spiller. Forhåpentligvis får vi se enda mer av kvalitetene hans framover. FOTO: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix.Vis mer

Aalesund er da bra nok!

Det er blitt gjort så mye riktig i denne klubben at dette like gjerne kan bli deres sesong.

INGEN kan beskylde Aalesund-treneren Jan Jönsson for å være en spesielt arrogant fotballtrener. Derfor er det grunn til å høre etter hvordan han bruker den overraskende serieledelsen til å løfte den nye klubben sin enda et hakk. Som for eksempel i svarene etter at Tromsø-kaptein Miika Koppinen i går avskrev AaFK som noen gullkandidat:

- Vel, det er han som sier det, svarte Jönsson, og føyde til:

- Dette med at vi ikke er noen medaljekandidat får de andre lov til å si. Selv ser jeg framgang, og så er jo det å holde nullen mot Tromsø også et tegn på stabilitet.

FOR nå gjelder det for hele Aalesund-miljøet å la andre bare få mene det de mener, og heller se etter det som skjer i lagets eget spill. Det er interessant nok, og dessuten:

•• Det er det eneste som gir poeng framover.

I tillegg er det altså veldig mye bra. Så mye at Aalesund framstår som et topplag like naturlig som resten av gruppen som har fått en god sesongstart.

DESSUTEN har poengene kommet nesten uten midtbaneankeret Jason Morrison på banen og med trollmannen Michael Barrantes dels i et selvvalgt labbetempo.

Det var disse to spillerne som lekkert styrte AaFK i et par oppsiktsvekkende sterke internasjonale kamper høsten 2011, og som var utgangspunktet for optimismen foran sist sesong. Da stoppet mye opp både på og utenfor banen, men det behøver ikke skje igjen.

Både fordi begge fortsatt spiller i oransje til tross for snakk om overgang til andre lag og fordi Aalesund gjennom oppgangstida de siste årene først og fremst har bygget klubb.

DENNE tydelige klubbstyringen er grunnlaget for at AaFK har mer å rutte med enn noen gang. Etter en møysommelig oppbygging av identitet, publikumsstøtte og spillerstall, valgte ledelsen til slutt å investere i den spissen som eks-trener Rekdal så lenge ønsket seg.

Underveis var det ingen tvil om at klubbledelsen satt med makta. Populære Kjetil Rekdal fikk kritisere så mye han ville; de lokale sjefene hadde både mot til å svare ham og romslighet til likevel å la en flink trener fortsette i jobben sin. Det har vært med å løfte denne ganske ferske toppklubben enda et hakk.

TYPISK NOK gir den rutinerte klubbdirektøren Henrik Hoff ros til Rekdals spillerkjøp akkurat nå som et par av AaFK-spillerne har vært litt unødvendig sleivete i lettelsen over det til slutt vellykkete skiftet av trener fra noe humørsyke Kjetil Rekdal til alltid vennlige Jan Jönsson. Aalesund Fotballklubb er blitt en for stor bedrift til å kaste bort kreftene med å gnåle om et gammelt, slitent forhold. Det gjelder bare at flest mulig skjønner denne nye posisjonen.

For nå kan dette bli en virkelig fotballby takket være den lokale styringen og all den smittende entusiasmen. Selv i den skuffende fjorårssesongen var Aalesund det mest stabile norske publikumslaget med en svingning på hjemmebane på under to tusen fra et toppnivå på 10 247. Det var for eksempel bedre enn nabo og seriemester Molde.

DEN stramme økonomiske styringen kombinert med jevne billettinntekter har over tid gitt klubben muligheten til kostbare investeringer. Det er riktignok for tidlig å se hva 7-millions kjøpet av den marokkanske spissen Abderrazak Hamdallah gjør med stabiliteten i det offensive spillet, men AaFK har i hvert fall skaffet seg enda en spiller med bra individuelle angrepsferdigheter.

Det gjør den tydelige kollektive framgangen desto mer interessant. Forrige helg lå laget med hell lavt borte mot Sarpsborg 08, og nå fulgte det opp ved igjen å unngå baklengs mot et konsentrert og sterkt Tromsø-mannskap. Dette er viktig for et lag som spiller for spiller virker svakest i forsvarsrekka. Der kommer rommet bak begge backene fortsatt til å være sårbart; spesielt på hjemmebane. Det er en følge av den villige bruken av Hugues Wembangomo og Jo Nymo Matland framover, samt at ingen av dem løper spesielt fort. Men det kan likevel være verdt å ta denne sjansen på å komme høyt med nesten hele laget.

For nå er AaFK  i ferd med å etablere et så trygt pasningsspill på vei framover at laget kan styre kamper også mot de andre tetlagene i Tippeligaen. Det er enda et nødvendig steg for å bli et stabilt topplag.

Men mest gjelder det altså å skjønne hvor godt dette Ålesund-laget allerede er blitt.