STEIL STJERNE: Den strålende alpinstjerna Henrik Kristoffersen krever fortsatt 15 millioner av Norges Skiforbund som erstatning for at han ikke fikk lov til å ha personlig Red Bull reklame på hjelmen. Det gir ham ingen fordel inn i sesongen. FOTO: Andrej Tarfila/REX/Shutterstock
STEIL STJERNE: Den strålende alpinstjerna Henrik Kristoffersen krever fortsatt 15 millioner av Norges Skiforbund som erstatning for at han ikke fikk lov til å ha personlig Red Bull reklame på hjelmen. Det gir ham ingen fordel inn i sesongen. FOTO: Andrej Tarfila/REX/ShutterstockVis mer

Henrik Kristoffersen til rettssak mot Norges Skiforbund

Absurd at han fortsatt krever 15 millioner fra skikameratene sine

Oslo Tingrett venter for tida på råd fra EFTA-domstolen. Imens dømmer Henrik Kristoffersen dessverre seg selv.

DE norske alpinistene er bare en måned unna sesongstart, men nå kan det gå både vinter og vår før retten avgjør om Norges Skiforbund må betale erstatning til Henrik Kristoffersen fordi den unge stjernealpinisten ikke har fått alle de reklamemulighetene han ønsker. Rettssaken er utsatt på ubestemt tid.

Det er snart to år siden Kristoffersen gikk til sak mot sporten sin i en konflikt om personlige sponsorpenger som egentlig gjelder alle som driver med organisert idrett. Underveis har Oslo Tingrett bedt om råd fra EFTA-Domstolen om Skiforbundet bryter EØS-avtalens rammer for sivil konkurranserett, men disse vurderingene lar vente på seg. Foreløpig har ingen ting skjedd siden Kristoffersen-saken ble behandlet der i mars.

I påvente av de vurderingene er ett spørsmål fortsatt helt sentralt:

  • Hvorfor krever Henrik Kristoffersen 15 millioner i erstatning av lagkameratene og de andre skivennene sine?

For det framstår helt absurd at han enda en vinter skal ha det moro med de andre på det norske landslaget mens han venter på å ta penger fra de samme kompisene.

DET er mulig å skjønne at det for en yrkesutøver i alpint kan være juridisk interessant å få sjekket om idrettens rett til å begrense landslagsutøvernes inntektsmuligheter står seg i forhold til EUs krav om «fri flyt av tjenester». I hvert fall når du har dårlige nok rådgivere.

Derimot er det umulig å se hva Henrik har å hente både blant lagkameratene , hjemmepublikummet og for sin egen idrettsglede når han fortsatt vil inndrive millioner fra sporten. Det framstår mer som gledesløs inkasso enn en ny herlig alpinvinter med gutta.

Ved å kreve en gedigen sum erstatningspenger i stedet for kun å teste prinsippet om Norges Skiforbunds fulle markedsrett over landslagsdrakta, støtter jo stjernealpinisten egentlig bare skiledernes fromme påstand i denne rettslige tvisten.

At fellesskapet i sporten må telle mer enn enkeltutøvernes suverene økonomiske rettigheter.

DET er derfor Skiforbundet i hele sin juridiske argumentasjon har spent et bredt lerret for å belyse saken. De sivile dommerne er bedt om å se det store bildet. At en folkebevegelse som skal fremme alpinsporten rett og slett må få de største stjernene sine til å være solidariske. At sporten trenger felles økonomiske retningslinjer på landslagene for å ha penger igjen til å drive det allmennyttige arbeidet sitt. Altså at sporten er noe mer og større enn glansbildet av de aller beste.

I norsk vinteridrett har denne solidariske tenkningen i praksis også sikret de samme stjernene store inntekter. Akkurat det bestrider heller ikke Henrik Kristoffersen. Hans vinkling på saken har vært det han oppfatter som en urettferdighet; at Aksel Lund Svindal som den største norske alpinstjernen, tidligere hadde en personlig hjelmavtale med energidrikken Red Bull som den unge slalåmkometen ikke fikk lov til å kopiere.

Det er derfor han tilbake i 2016 gikk til sak mot Norges Skiforbund og sportens eiendomsrett over hele landslagsdrakten. Men samtidig angrep han altså sine egne lagkamerater.

FOR også på landslagene vil det være svært varierende om det lønner seg med felles avtaler eller individuelle sponsorrettigheter. Der de aller største kan tjene ekstra på navnene sine, er de fleste andre avhengig av lagets samlede markedskraft.

I alpint har denne økonomiske tenkningen også et sportslig bakteppe. Dette er det norske toppidrettsmiljøet som mer enn noen andre har bygget konkurransekraft gjennom felles treninger og felles krav. Der er det blitt en tradisjon at de aller beste uten betaling raust deler kunnskapen sin med hele treningsgruppa.

RESULTATET av denne kulturen er kanskje det største eventyret i norsk toppidrett. Etter at Norge for snart 30 år siden kom opp i verdenstoppen i en idrett som som da var like utenlandsk som navnet, har stjernene alltid selv sørget for å ta vare på etterveksten. Det er i all sin medmenneskelighet en nydelig fortelling.

Gjennom nok en alpinsesong er det nå mer usikker rettshistorie som gjelder. Mens rådene fra EFTA-domstolen uteblir, er den videre utviklingen i saken ennå ikke berammet i Oslo Tingrett. Sannsynligvis skjer det ingen ting før sesongen er ferdig.

Sist vinter kom Henrik Kristoffersen fint tilbake i fellesskapet etter at de andre løperne hadde krevd at han måtte forandre oppførselen sin. Hvorfor han likevel fortsetter å kreve dem for penger i stedet for å nøye seg med en prinsipiell dom for framtidige tvister om private sponsorkontrakter, forblir derfor en gåte.

Ved å kreve penger dømmer Henrik bare seg selv.

Og den dommen erstattes såvisst ikke av 15 millioner kroner ekstra i lomma.