GREIT SELSKAP: Ada Hegerberg sammen med Cristiano Ronaldo på plass for å motta hyllesten som Europas beste fotballspiller i 2016. Det bør hjelpe på tilfredsheten med vår egen toppidrett. FOTO:.  EPA/Sebastian Nogier.
GREIT SELSKAP: Ada Hegerberg sammen med Cristiano Ronaldo på plass for å motta hyllesten som Europas beste fotballspiller i 2016. Det bør hjelpe på tilfredsheten med vår egen toppidrett. FOTO:. EPA/Sebastian Nogier.Vis mer

Idrettsgallaen 2017:

Ada er god nok for Ronaldo, men ikke for Norge

Nå må vi slutte å snakke ned idretten vår. 2016 var enda et toppår.

HAMAR (Dagbladet): I kveld inviterer norsk idrett til fest for året som gikk, men noen synes visst ikke vi har noe å feste for:

- På alle felt har det vært en svært uheldig utvikling de ti siste årene, sa tidligere toppidrettsjef Bjørge Stensbøl under en evaluering i kulturdepartementet av situasjonen i norsk idrett like før juryen skulle finne verdige vinnerkandidater til Idrettsgallaen..

Det er en oppsiktsvekkende trist virkelighetsforståelse mens håndballjentene har befestet posisjonen som verdens dominerende lag og den skinnende fotballstjerna Ada Hegerberg gjør seg klar til å gå opp på scenen for å få minst en av kveldens priser.

DENNE 21-åringen var toppscorer da laget hennes vant jentenes Champions League og er akkurat kåret til Europas beste kvinnelige fotballspiller, men må fronte en galla for det flere profilerte sportskommentatorer omtaler som en blytung 2016-sesong. Hva er det som gjør at Ada og køen av suksessrike norske idrettsprofiler plutselig ikke lenger er bra nok for flere av oss?

Eks-toppidrettsjef Bjørge Stensbøl var selv helt sentral da Norge gjennom opprettelsen av en felles toppidrettsledelse etablerte seg som en av verdens sterkeste idrettsnasjoner. Den posisjonen har vi holdt siden tidlig på 1990-tallet, men nå er det blitt politisk opportunt å utfordre også den virkeligheten:

  • Forståelsen av Norge som en vellykket idrettsnasjon blir angrepet, for å endre selve den norske idrettsmodellen.

Noen av aktørene i denne maktkampen vil som Stensbøl ha en mer spisset satsing på enerne. Andre er bare inne i konflikten for å få vekk enkelte av topplederne som Norges Idrettsforbunds generalsekretær Inge Andersen, skipresident Erik Røste eller den nye toppidrettsjefen Tore Øvrebø.

AT idrettens toppledelse blir utfordret, er både riktig og viktig i en demokratisk folkebevegelse. Idrettens kulturelle betydning har økt markant de siste tiårene. Slik sitter flere av disse lederne i prestisjetunge verv, og bør levere resultater for fellesskapet som står i forhold både til en sterk norsk toppidrettstradisjon og gode verdier om ærlig konkurranse.

Men det samme kravet må rettes mot kritikerne:

  • . Det må være samsvar mellom kritikken og virkeligheten.

En viss grad av virkelighetsforståelse, altså..

PÅSTANDEN om ti års nedtur for norsk idrett faller pladask bare ved å se på den positive utviklingen av medlemstall i samme periode og hvordan bevegelsen samtidig har tatt vare på sitt sosiale ansvar. Dette har jo vært perioden da norsk idrett åpnet seg for alle uansett fysiske forutsetninger. Som første land i verden er vanlig idrett, paraidrett og idrett for psykiske funksjonshemmete blitt samlet i en bevegelse. Da er det ikke mange såkale «hemninger» igjen for å bli med på leken; unntatt de vil legger på oss selv uten saklig grunn.

De internasjonale resultatene forteller akkurat det samme:

  • 2016 ble enda et toppår for den norske eliteidretten.

Der kritikerne trekker fram få medaljer i Rio-OL eller fotballguttas fiasko i VM-kvaliken, forteller utlendingenes bilde av helheten i norsk toppidrett noe ganske annet.

Fagnettstedet "Greatest Sporting Nations" som vurderer de ulike idrettsnasjonene etter resultatene i de viktigste stevnene i hele 88 ulike idretter, plasserte nylig Norge på 19.plass i verden etter en vintersesong der vi var bedre enn noen gang på ski. På lista over sportsprestasjoner etter folketall i 2016 ble vi nummer 3, bare slått av New Zealand og Jamaica.

Og det uten at sjakk er regnet som idrett og Magnus Carlsen skaffer Norge rankingpoeng som verdensmester.

DETTE flotte norske rankingresultatet er ikke noe blaff. De fire siste årene har nordmenn etter utlendingenes poengberegning vært kvalifisert blant verdens tre beste sportsfolk.

Der i toppen hører forøvrig både håndballjentene og Ada Hegerberg hjemme. I Norges to desidert viktigste jenteidretter, er det umulig å se noen nedtur.

Norge har dominert internasjonal kvinnehåndball helt siden laget floppet i kvalifiseringen til OL 2004. I samme periode har antall jenter som spiller håndball økt med 14 prosent. Det er en tett sammenheng mellom framgangen i det brede arbeidet i de lokale håndballklubbene og landslagets eventyrlige suksess.

Til sammenligning har antall norske fotballjenter steget med sju prosent i disse årene i en sport som har vokst seg til den største jenteidretten vår. I motsetning til andre frivillige bevegelser, klarer idretten å øke medlemstallet sitt.

Samtidig har kvinnelandslaget holdt kontakten med verdenseliten selv om OL-plassen glapp sist vår i tett konkurranse med Sverige som nådde finalen i Rio.

I FOTBALL-EM i sommer er Ada Hegerberg; altså Europas beste spiller, spiss på et norsk landslag som kom til finalen sist gang dette mesterskapet ble arrangert.

Da er det neppe norsk idrett det er noe feil med, når det fortsatt er noen som nekter å feire oss selv.