FORTVILET: Therese Johaug viste følelser under pressemøtet sammen med Norges Skiforbund, der hun forklarte årsaken til positiv dopingtest. Video: NTB Scanpix Vis mer Vis mer

Therese Johaug tatt for doping:

Advarsel: Thereses leppesalve er en bitte liten brikke i et stort spill

Derfor kan det bli "skamstraff" for en hendelse ingen skal trenge å skamme seg for.

DET var en av de mannlige kollegaene mine som sa det:

- Hun er jo jente.

Det var ikke garderobeprat; bare et ganske alminnelig hverdagslig hint om at det hender at jentene av og til bruker litt mer tid og tanke på å se ok ut, og at det burde være mulig å skjønne at selv verdens beste skiløper har guarden nede en høstkveld i Italia der de siste treningene skal unnagjøres før neste modelloppdrag blir i Serbia på vei hjem..

Forøvrig er et blødende munnsår vondt nok for oss alle, og redningen rask å gripe om familiedoktoren kommer forbi med lindrende salve og beroligende ord mens vi fortsatt sitter ved middagsbordet.

Er den fortalte historien det sanne bildet av det som skjedde med Therese Johaug 4.september, er denne anabole leppesalven en bitte liten brikke i et stort spill.

En uoppmerksomhet der og da krever i seg selv ingen «skamstraff»; som den svenske forfatteren Lena Andersson i Dagens Nyheter forleden så presist analyserte proposjonen i Thereses mulige regelbrudd.

DET å kaste esken uten å se advarselen mot doping eller å glemme å sjekke stoffene i salven, er riktignok en yrkesfeil som toppidrettsutøver og vil nok bli straffet. Men glippen må måles mot feil vi alle gjør i våre egne jobber, og den er såvisst er ingen skam.

Dersom fortellingen blir stående, hefter dette ikke ved Thereses omdømme. Det er vi som må evne å se forskjell på det å bruke dop for å svindle konkurrentene og det i mer eller mindre vanvare plutselig å ha et dopstoff i kroppen.

Er historien sånn, er det bare det juridiske spillet som blir vanskelig for henne.

FOR Therese Johaugs positive dopingtest kommer ikke i et vakum. I den hjemlige skisporten er dette hendelse nummer tre på like mange måneder. Det har forvirret oss såpass at det er fritt fram for de fleste agendaer selv rundt denne tilsynelatende enkeltstående og helt unike Therese-saken.

Min egen agenda er å fremme en mest mulig dopingfri idrett, der kultur og konsekvens er lik uansett land. Jeg har skrevet om dette triste temaet i Dagbladet gjennom noen tiår, og før de aller siste månedene har det ikke akkurat vært kø av lignende meninger i spaltene:

  • Det med doping har vært de andres moralske brist; utlendingenes svindel som urettferdig rammer Norge.

Mangel på norsk selvinnsikt har for eksempel gjort at det kunne være dopingmiljøer i norske friidrettsklubber og lag inntil for noen år siden, og at det selv i sommer aldri kom noe nasjonalt oppgjør med det faktum at vi selv sendte dopdømte utøvere med tunge straffer til OL.

Derfor har jeg vært opptatt av å vise at doperne like gjerne kan være oss om vi ikke tar vare på en nasjonal idrettskultur der det å dope seg til bedre prestasjoner er sånn «du bare ikke gjør». Altså en skam.

DET med skam er i seg selv ikke noe bra. Det dreper livsglede, og holder oss ofte unødvendig nede. Sånn er det i seg selv destruktivt at en internasjonal toppidrett med flere styrke -og utholdenhetsgrener infisert av dop, ikke har andre effektive botemidler enn maksimal utestengelse.

Men dette er situasjonen nå:

  • Den mulige konsentrasjonsglippen hos verdens beste kvinnelige skiløper skal bedømmes samtidig som den samme langrennsporten behandler en av sine største dopskandaler.

I løpet av noen måneder må det internasjonale Skiforbundet (FIS) bestemme seg for om sporten skal utestenge Russland fra Lathi-VM på grunn av de funnene om statlig russisk svindel som ble dokumentert i McLaren-rapporten i sommer.

NÅR Thereses hjemmepublikum synes at det er en himmelropende forskjell på å bruke feil leppesalve og det å praktisere et statlig dopopplegg for langrennsløpere, har nordmenn et åpenbart poeng. Men vi har ingen stor rettslig innflytelse.

For idrettsretten er et globalt felleseie, og må være det. Det innebærer at endringene skjer langsomt, og at et hjemmepublikum sjelden får bestemme utfallet.

Dessuten er straffetrenden den stikk motsatte:

  • For et anabol som det Therese har fått i kroppen, har strafferammen akkurat blitt økt fra to til fire år.

Jeg har selv heiet fram denne innskjerpingen nettopp for å beskytte de rene utøverne . I noen idretter som for eksempel sykling, er det mulig å ane at de lange utestengelsene allerede kan ha en effekt. På samme vis som det hadde hjulpet om landene selv holdt sine dopingdømte utøvere borte fra prestisjestevner som OL.

Men da må vi også klare å se hva som er bevisst doping og hva som er vanvare.

AKKURAT det blir mer og mer en felles samfunnsoppgave fordi den internasjonale idretten hverken vil eller makter å bekjempe den utstrakte dopingen. De siste årene har de viktigste avsløringene da også skjedd på grunn av arbeidet til politi eller presse. Mer og mer overtar de enkelte lands juridiske myndigheter og den vanlige lovgivningen.

Over tid vil det bety at idrettens domsrett blir utfordret. Kanskje endres den grunnleggende skyldforståelsen som gjør at det er Therese Johaug som må overbevise idrettens dommere om at det forbudte stoffet kom inn i kroppen hennes uten at hun selv ønsket det.

Foreløpig har imidlertid idretten mer enn nok med å avklare hvem som skal lede selve dopingjakten. For en stund siden så det ut som om den internasjonale olympiske komite (IOC) ville bruke den sterke økonomien sin til å overta kontrollen fra Verdens Antidopingbyrå (WADA); altså at idretten tvers igjennom skulle vokte seg selv. Så ble heldigvis planene endret til å legge et mer uavhengig kontrollorgan under WADAs ledelse,

MEN WADA driver heller ikke antidopingarbeid i et vakum. Organisasjonen reflekterer nasjonale politiske interesser. For eksempel Norges.

For nå jobber regjeringen for at vår kulturminister skal bli visepresident i WADA, og da teller det visst ikke at den samme ministeren som nå forventer det meste av norsk skisport for noen måneder siden ikke ville mene noe om hvorvidt det var god nasjonal kultur å sende en norsk utøver til OL selv om vedkommende tidligere var dømt for bloddoping.

Meningene er jo også i spill, og i den forvirringen kan en selv en bra leppesalve med et anabolt virkestoff bli et alvorlig juridisk problem.

Men det å bruke en slik salve til å få vekk et ganske alminnelig munnsår, bringer fortsatt ingen skam.