Ære, tårer og stolthet

ULLEVAAL (Dagbladet): - Nå har vi gjort en ærefull finale, det kan gå som det vil, sa Ingebrigt Steen Jensen før ekstraomgangene. Da Thomas Finstad gjorde 2-1 begynte han å grine.

Og resten - fra Helgi Sigurdssons punktering til kongepokalen satt i hendene på Petter Belsvik - handlet om stolthet. Det var ikke flere gledstårer igjen.

På vei inn i Stabæk-garderoben så jeg for meg den totale marineblå galskapen. Et kaos av sjampanje, kongepokaler og vræl, hvor Ingebrigt Steen Jensen sto på massasjebenken og hylte med den stemmen han mistet for mange ideer og opprykk siden.

Men det var ikke sånn, det var ikke i nærheten av å være sånn, og slett ikke sånn vi har lært oss å kjenne Gledes-Stabæk fra 2. divisjon avdeling C i 1993 og fram til Ullevaal Stadion i går ettermiddag. Nei, faktum er at det var for mye.

For både Ingebrigt og Steen og Jensen og Stabæk.

- Det går ikke an å regissere følelser, sier Ingebrigt Stabæk til Dagbladet. - Du er den du er, og du har det du har. Men ja, det kan nok hende at denne seieren er for mye. Jeg er i hvert fall helt matt.

Fordi:

- Jeg grein fra meg og gjorde meg ferdig med sinnssykdommen på Melløs (semifinalen). Det var der den store utladningen kom. Og derfor er det annerledes nå. Seieren var ikke så viktig i denne kampen.

- ???????

- Misforstå meg rett, sjølsagt er det stort at vi vant. Men - kongepokalen er mer som en bonus. For det viktigste ved denne finalen var at bæringene på tribunen satte sitt preg på kampen. Det er denne entusiasmen vi skal bygge framtida på.

Framtidas grunnstein

Tommy Svindal Larsen og islandske Helgi Sigurdsson brukte fem minutter på å spa høl til grunnsteinen for Stabæk etter Ullevaal Stadion 1998. Den neste timen ble den følsomme pasningen og avslutningen til 1-0 voktet som lokale kronjuveler av målvakt Frode Olsen.

Og da det sprakk med Sigurd Rushfeldt fra straffemerket, så gjorde det ikke vondt i den Steen Jensenske Stabæk-sjel der han satt i stolt ball-transe noen benkerader bak familiens spillerboks.

Grunn:

Stabæk hadde hatt Rosenborg på gaffelen i 65 minutter.

Og:

Det var ikke bare smuler igjen på tallerkenen.

- Det viktigste for meg var at vi ikke dummet oss ut, sier Ingebrigt Stabæk Jensen.

- At vi klarte å gi Rosenborg kamp både på banen og tribunen. Og derfor brydde jeg meg ærlig talt ikke om sluttresultatet før ekstraomgangene. Vi var i mål, vi - uansett.

Alle gode ting...

Etterpå - som er nå - er fortsatt ikke resultatet det viktigste. Og forgjeves prøver både Ingebrigt og Steen og Jensen å gjøre seg sjøl uviktig. Han snakker om spillerne, peker på spillerne og sier at tre dager i alle kanaler har gjort tida media-moden for å skifte fokus. Men når alle gode ting er tre følger den fjerde gjerne med. Så derfor:

- Jeg synes ikke synd på Jørn Jamtfall, sier Ingebrigt Steen Stabæk. - Jeg ble glad da jeg så at han skulle stå i mål. For folk som har vært skadd blir litt rustne og gjør lettere feil. Tommy Finstads mål vant kampen for oss.

Og det var altså da tårene kom - helt stille. Du så det kanskje på TV, hvordan herr og fru og far og mor Stabæk helt hjelpeløs satt og gned seg i ansiktet. Men han ble tørr til slutt, og festet blikket på framtida. Mot den blå svingen på Ullevaal - der 3-1 ble slått inn og folket fra nasjonens mest dannede kommune for første gang i historien gikk totalt bananas.

- Alle de 150000 som bor i Bærum har ikke eget helikopter og golfbane, sier Stabæk Steen Jensen. - Det bor faktisk vanlige folk der også. Og det er derfor vi må øke sittekapasiteten fra 2300 til minst det dobbelte på Nadderud.

- Sjøl om bæringer ikke er veldig oppblåste, så vil de sitte når de er på fotballkamp.

- Kunne du tenkt deg å ha spilt de to siste minuttene.

- Ærru gæærn, klart det. Da kunne jeg gått ute på kanten der og ftra gutta med noen bananer, sier Stabæk.