AT STADIG flere fotballvenner trekker en linje mellom sesongens elendige norske treningskamper og Åge Hareides framtid som landslagssjef, gjør ikke den løsningen mer sannsynlig. Det er ingen tradisjon for å sparke norske landslagstrenere for manglende resultater i treningskamper og det er heller ingen fornuft i noe sånt.

Bare glem at Hareide selv er lite rasjonell når han nå truer med å bytte jobb om spillerne ikke kjemper for fullt mot Uruguay på Ullevaal i morgen. Slike utspill reflekterer posøren i ham, og gjør at han tidvis tar munnen for full.

I verste fall blir det med trusselen.

Landslagets egentlige nivå og trenerens virkelige dyktighet vises først når kampene dreier seg om poeng.

SANNSYNLIGVIS blir et trenerbytte ikke noe tema engang etter onsdagens kamp. Åge Hareide har en tendens til å få de resultatene han til enhver tid trenger. Dette er utvilsomt hans beste egenskap som trener; det å bruke de knep på og utenfor banen som er nødvendig for å oppnå resultatene der og da.

At det likevel er blitt nesten-suksess i to internasjonale kvaliker på rad, skyldes mer ujevnheten i det norske spillermaterialet og at Hareide for å tekkes publikumsbrølet valgte å innlede landslagtrenerkarrieren som posør for et historisk brudd med Drillo-fotballen.