Akkurat passe suveren

Det er flere slike VM-vinnere sporten trenger.

LANGRENNSSJEF Vegard Ulvang kunne nok tenkt seg en annen sprintvinner enn Marcus Hellner i starten på VM, men ellers ble guttas første løp nesten perfekt. Vi er forbi den idrettstida da vi var nødt til å slå svensker for enhver pris, og vi er visst nesten forbi den langrennstida der vinneren på åpningsdistansen er så god at han eller hun ikke helt er til å tro.

Marcus Hellner som bestemann er bunn solid. Så får det våge seg at den nyvinningen som skulle åpne sporten for et bredere marked og gi Ulvang en lettere markedsføringsjobb, fortsatt helst er norsk eller svensk.

FOR det eneste overraskende ved Marcus Hellner var hvor hardt rykket kom. Allerede da den nye sprintløypa ble testet av ekspertene for et drøyt år siden, ga sportens kjennere en gullsjanse til Marcus. Her var det en profil som passet broderfolkets skikonge hvis han bare klarte å henge med i spesialistenes kjør fra start.

Det gjorde svensken, og deretter var det han som kjørte showet.

I HERRELANGRENN bør ikke sånt være alt for overlegent. Det er noen grenser det ikke er menneskelig å gå over. Hvor de ligger går det an å være uenige om. Mang en ærlig seier har sett umenneskelig ut, og sånn vil det fortsatt være i en sport som i seg selv setter ekstreme krav til de som vil vinne. Men samtidig har flere triumfer i langrennssporet de siste tiårene vært akkurat det. Umenneskelige; altså.

Før dopingkontrollene ble strammet til, kom disse prestasjonene gjerne på den første øvelsen. Der møtte en del opp ferdig preppet, konkurrerte over evne og dro hjem ustraffet med forbløffende resultater.

I Kollen var det egentlig bare Petter Northug som skvatt. Det tåler han vel greit etter noen vintre med mer eller mindre godslig Hellner-mobbing.

FØR finalen var Petter spesielt glad for å ha med Marcus i feltet. Han så allroundkompisen som en garanti for et høyt tempo over tid; noe som i Petters våkne taktiske hode ville gi større sjanser til egen seier. At svensken skulle dra så hardt i den siste motbakken at ingen klarte å følge ham, var derimot ikke meningen.

Det er i det hele tatt vrient å finne mening i hvert av disse sprintheatene. Om ikke øvelsen foreløpig har hjulpet langrennsfamilien til å spre lykke jevnt utover slekta, har den tatt skikkelig tak i oss som allerede var glad i å se på denne formen for ski:

•• Her kan det meste skje.

Denne gangen splittet det fort opp hele det sterke norske sprintlaget som seinest for noen dager siden virket tettere og raskere enn på lenge. Der testresultatene viste hvor jevnt det var mellom de fire spesialsprinterne og akkurat hvor det lønte seg å skru opp tempoet maksimalt, ble virkeligheten ganske annerledes.

Da Marcus Hellner skrudde på sitt makstempo, ble alle andres vinnerutregninger bare teori.

I OSLO var det eneste sanne i sprint at den som våget mest, også vant. Det var en flott seier.

Ikke bare fordi reale Marcus Hellner gråt litt på seierspallen og som vanlig bar suksess på en fin måte, men enda mer fordi han er en garanti for at sporten har startet mesterskapet sitt med en ren mester.

Slik denne spurttraseen var laget, hadde allrounderne en god sjanse. Til slutt ble to av dem best, og sånn blir av og til framover i en sport der skillet mellom sprint og utholdenhet fortsatt er uklart.

Men selve prestasjonen er klar nok. I VM-starten var Marcus Hellner akkurat passe suveren.

 EN VARSLET SEIER:  Slett ikke overraskende at Marcus Hellner start VM med gull. Men måten det skjedde på var ekstra hyggelig. FOTO:: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
EN VARSLET SEIER: Slett ikke overraskende at Marcus Hellner start VM med gull. Men måten det skjedde på var ekstra hyggelig. FOTO:: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer