Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Linda Hofstad Helleland bok om maktspillet i WADA

Alene med slemme menn

I Linda Hofstad Hellelands nye bok om hvordan hun mistet makten i internasjonal idrett, er de fleste andre skurker. Og hun har et poeng.

TAPTE MAKTSPILL: Linda Hofstad Helleland nye bok forklarer hvorfor Høyre-politikeren ikke kom helt til topps i Verdens Antidopingbyrå. Det er en trist fortelling. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
TAPTE MAKTSPILL: Linda Hofstad Helleland nye bok forklarer hvorfor Høyre-politikeren ikke kom helt til topps i Verdens Antidopingbyrå. Det er en trist fortelling. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer

SIST uke var Linda Hofstad Hellelands tid som internasjonal idrettspolitiker egentlig over. Da ble konkurrenten, den polske sportsministeren Witold Banka, utnevnt som ny president i Verdens Antidopingbyrå (WADA); det vervet Helleland hadde jobbet så målbevisst for å få.

I dag kom boka hennes «Ren idrett, skittent spill» som med enkle ord og hverdagslige følelser forklarer hvorfor hun til slutt tapte all makt. Akkurat det er muligens ikke meningen med boka, men årsaken er lett å lese:

  • Den norske eks-kulturministeren ble seg selv nok i en idrettsverden der eliten ellers er nøye med også å passe på hele den indre krets.

Denne spesielle omtanken hadde ikke Hofstad Helleland tålmodighet til å vente på. I stedet ble vår kvinne i utfordrerposisjon som visepresident i WADA sittende igjen som en utskjelt taper.

Om den strategien var klok for de verdiene hun forsvarer, gjenstår å se. Linda Hofstad Helleland skal uansett ha for at hun tydelig stod opp for en renere idrett.

Det kommer ingen forandring i dopingkampen før flere gjør nettopp det.

SAMTIDIG er det enkelt å se hvor sårbar en slik konfronterende stil er i en mangfoldig internasjonal sammenheng. Uten en tvers igjennom troverdig forankring, blir de tilsynelatende gode argumentene plukket fra hverandre.

Akkurat der har Linda Hoftad Helleland hatt en utfordring på en langt mindre scene før. Hun var ikke noe utpreget kjært navn i den norske idrettsbevegelsen. Det demonstrative oppgjøret med de sentrale idrettslederne som kulturminster med alle statspengene i den såkalte «åpenhetsdebatten» for et par år siden, ble etter hvert gjennomskuet.

Denne overstyringen hennes av idretten minnet mer om en personlig begrunnet politisk øvelse på vei til egen makt, enn varm omtanke for det daglige frivillige arbeidet i en norsk folkebevegelse. På samme vis som bokas beske kritikk av den avgående WADA-presidenten Craig Reedie i dag blir avfeid av Reedie selv med en like drepende kommentar om solospill i en e-mail til NRK om at " det er klart for meg at Helleland hadde andre politiske motiver og ambisjoner".

FOR om det er alle de andre idrettslederne og politikerne som er sleipe i Hellelands bok, er dette jo et spill hun også har praktisert selv.

Rett etter åpenhetsdebatten viste avsløringene i Aftenposten av de politiske partienes nærmest totalt manglende åpenhet om egen pengebruk, at vurderingen av Hellelands motiver i idrettens åpenhetsdebatt var ganske presis.

Også Lina Hofstad Helleland tilhører den majoriteten som synes nådeløs åpenhet er veldig, veldig viktig så lenge den ikke rammer oss selv.

DEN samme opportunismen preget inngangen hennes til antidopingarbeidet. Aschehoug Forlag tar vel kraftig i når de i publiseringen av denne boka forteller at Høyre-politikeren har vært en ivrig antidopingforkjemper helt siden avsløringen av en statlig russisk dopidrett.

Det er ikke sant. Som ny kulturminister lot Linda Hofstad Helleland upopulære dopingkamper ligge når de ikke passet hennes egen politiske karriere. Derfor gjemte hun seg unna vinteren 2 016 da Antidoping Norge og skisporten forsøkte å få til dopingkontroll i X-Games i Oslo, og derfor ville hun ikke bruke sin påvirkningskraft som kulturminister til å hjelpe fram en norsk OL-tropp til Rio uten dømte bloddopere.

Bare noen måneder før hun ble valgt til visepresident i Verdens Antidopingbyrå, var det visst ikke politisk gunstig å være en tydelig forkjemper for en renere idrett.

Det er det nå i forhold til Putins skremmende Russland.

DETTE er en avgjørende bakgrunn for å forstå Hellelands mellomspill i den vanskelige dopingdebatten i en politisert internasjonal idrett. Hvordan hun etter å ha samlet de myndighetsoppnevnte medlemmene i WADA-styret i et organisert fellesskap, snart tapte oppslutningen også blant sine egne i kravet om en tøffere reaksjon på Russlands organiserte dopsvindel:

  • Om ikke russerne selv klarer å skille mellom politisk egeninteresse og behovet for en renere eliteidrett, må vi andre klare det.

I lengden er det bare en slik tydelighet som hjelper mot systematisk doping.

DIT kom Linda Hofstad Helleland heldigvis til slutt ved hjelp av god rådgivning fra den anerkjente dopingjegeren Rune Andersen. Bare noen måneder etter at hun som kulturminister sviktet i den hjemlige debatten, var hun plassert på rett side internasjonalt.

Seinere var det norsk idrett som skulle svikte henne. Det var en skandale at styret i Norges Idrettsforbund i fjor høst ikke umiddelbart støttet hennes kamp i WADA-styret mot å slippe Russland for fullt tilbake i internasjonal idrett uten at russerne hadde gått i seg selv. Dengang var det idretten som var smålig på grunn av gamle personlige konflikter fra Hellelands tid som kulturminister.

IRONISK nok kan det likevel vise seg at Craig Reedies ettergivende linje mot russerne til slutt setter en effektiv stopper for statssvindelen deres. For da WADA ga Russland muligheten til å være med igjen i et såkalt «antidopingarbeid» bare de leverte fra seg alle de nasjonale prøvene, klarte jo ikke russerne å la være å jukse litt til:

  • Den svindelen som nå er oppdaget i prøvematerialet fra Moskva-laboratoriet, kan til slutt tvinge IOC til å utestenge Russland fra OL.

Om det skjer, gjenstår å se. I realiteten er den internasjonale idretten langt på vei styrt av en liten gruppe menn rundt IOC-president Thomas Bach og deres røffe metoder for å beholde makten. Det var denne gruppen Linda Hofstad Helleland utfordret og tapte for.

Men hun er heldigvis ikke så alene om å jobbe for den gode sak som boka hennes gir inntrykk av.

Det gode tar bare så alt for lang tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media