GODE KOMPISER:  Olaf Tufte (til høyre) og Alexander Dale Oen i en munter samtale under OL i Beijing i 2008. Da kompisen døde for to år siden i dag, så lovet Tufte at han skulle prestere for kompisen i London-OL seinere det året. Det klarte han ikke. Nå vil Tufte oppfylle løftet i Rio-OL i 2016 i stedet. Foto: Arnt E. Folvik
GODE KOMPISER: Olaf Tufte (til høyre) og Alexander Dale Oen i en munter samtale under OL i Beijing i 2008. Da kompisen døde for to år siden i dag, så lovet Tufte at han skulle prestere for kompisen i London-OL seinere det året. Det klarte han ikke. Nå vil Tufte oppfylle løftet i Rio-OL i 2016 i stedet. Foto: Arnt E. FolvikVis mer

Alex, jeg ga deg et løfte

To år er gått siden du gikk bort, så altfor tidlig. Og fullstendig meningsløst, skriver roeren Olaf Tufte. Her er hans hilsen til Alexander Dale Oen.

To år er gått siden du gikk bort, så altfor tidlig. Og fullstendig meningsløst!

Ved grava di ga jeg deg et løfte. Jeg feilet!
Nå vil jeg oppfylle det jeg lovet deg, og meg selv.

For to år siden lå jeg i Portugal på samling, sammen med rolaget. Preppet til 1. world cup, som skulle gå i Beograd.
Jeg lå på senga, helt ferdig og dirret i kroppen. På utsiden av mitt vindu lekte mine to fantastiske barn, som har i overkant mye energi. De ropte og skrek av glede. Rett og slett bråkte en del. Noe som irriterte meg, der jeg skulle hvile til neste økt.

Da jeg skulle legge mat på tallerken min litt senere den dagen kom Aina, kona mi, opp i restauranten med øynene fulle av tårer.

Alexander er død!

Der lå jeg altså noen timer tidligere og irriterte meg over mine velskapte unger, som bråket litt av livsglede. Og samtidig så går en nær venn av meg bort.  Han som var bautaen i norsk idrett, på vei mot OL i London 2012. Han som var den greske havguden Neptun.
Alexander og jeg ble spleiset sammen av våre felles coacher, Tore og Britt.

Tore Øvrebø introduserte oss for hverandre. Han så to gale karer som kunne drive hverandre litt lenger. Og Britt Tajet-Foxell brukte oss mot hverandre på den mentale biten. Det var de i kulissene som brakte oss sammen første gang.

Og de traff.

Jeg glemmer aldri at du kom og heiet på meg i Beijing, i semifinalen. Jeg hanglet litt, men kom meg til finalen. Du ga meg gnist og håp om å gjøre det store. Der du kom med ditt brede glis, og uttrykte at dette var jo bare GS (god stemning).

Det var en glede å se at du tok deg tid, og en energiboost å treffe deg mens nervene var i spenn.  Det var liksom det siste lille kicket fra deg til meg. Planen var at i London så skulle jeg innom deg, for det passet med konkurransedagene.
Du var den alle stolte på at ville bære Norges ære på ryggen gjennom OL i London.
Du skulle være hærføreren som viste oss andre vei. Så plutselig var selve symbolet på idrett borte.

Fra dagen du gikk bort, så gikk tida utrolig sakte. Øktene var ikke det de skulle være. Sesongen nærmet seg med stormskritt. Men hvem brydde seg egentlig om det!? Vi pratet masse sammen i laget. Vi gråt sammen og mimret sammen. Men mest av alt, vi stilte spørsmål, til hverandre og alle andre. Men få svar var fyldige.

Jeg ble spurt av en journalist jeg kjente godt om jeg kunne fortelle litt om deg, om forholdet vårt. Jeg ble rådet av enkelte til å være forsiktig, skåne meg mot den biten. Men jeg følte du fortjente at jeg snakket om deg. Alt handler ikke bare om å ha gode økter, og om å vinne. Vi kjemper for det, og tror det handler om GULL. Men i slike stunder er ikke medaljer verdt sløyfen de henger i.
  
Jeg ga ett intervju, det ble 10-12. Jeg trodde at det var bra å få ting ut, og pratet om. Men det stakk hver gang.
 
I november holdt jeg et innlegg for sponsorer om sesongen 2012, som gikk litt under pari. Jeg bruker et bilde av deg og meg fra Beijing. Da stoppet det opp, jeg knakk. Tårene trillet og jeg måtte ta timeout. Først da forsto jeg hvor hardt det gikk inn på meg.

Hvorfor deg? Hva med meg?  Du ble skrytt opp i skyene av de som var rundt oss, om hvor dedikert og flink du var. Balansert, og tok hensyn til kropp og sjel. Alt for å prestere bedre. Du ble brukt som forbilde for meg mot London. Se på Alex!

Jeg er han som har trent uansett fysisk tilstand. Helse meg her, og helse meg der. Litt feber skader da ingen. Dette tenker jeg mye på. Det kunne, kanskje burde, vært meg som tok den siste dusj. Jeg som aldri har tatt hensyn. Men du gjorde det.
Men å irritere meg over livsglade unger som bråker litt, det klarte jeg... Men ikke nå lenger. Nå tenker jeg på hva om? Tenk om...
Carpe diem er det noe som heter. Jeg tenker mer og mer på det. Og det er pga deg, Alex.

Å være i begravelsen din var en lang lidelse, men også en lettelse. Jeg hadde ikke orket å ikke ha vært der. Se alle de fantastiske menneskene og familien din, som gikk rundt som spørsmålstegn. Krokete av sorg, og røde tårevåte øyne.  Det setter spor, selv i en som tror han er en tøff bonde.

Jeg gråt så mye den dagen at jeg her forleden ikke kjente igjen din fantastiske mor. Hun kom og klemte meg. Jeg turte ikke å innrømme det, men uten gjennomvåte øyne og krokete rygg på oss begge, så kjente jeg henne ikke igjen med det samme.

Aina og jeg var nemlig og besøkte The Dale Oen Experience nå i mars. Robin inviterte oss til å være med å ha det gøy sammen med en spesiell gjeng fra Lærdal.

Fantastisk har dette blitt. Det du og Robin startet, og som Robin nå drifter sammen med familie og venner. Robin og jeg samarbeider litt. For vi vil gjerne bidra til at dette blir bra. Så du kan være fornøyd med at vi bidrar til at unge skal få naturopplevelser. Det var du opptatt av. Og det skal det bli.

Ved grava di i mai 2012, ga jeg deg et løfte. Et løfte om at jeg skulle prestere for deg og meg i London 2012. Jeg feilet. Det gnager den dag i dag.

Jeg ga deg et løfte, og jeg akter å holde det. Så nå har jeg tatt fatt på dette løftet igjen. Jeg skal prestere for deg og meg i Rio 2016.

I boka «siste hilsen» som vi alle skrev i etter sammenkomsten rett etter begravelsen, skrev jeg at nå tar jeg farvel for siste gang, for jeg har en jobb å gjøre mot OL. Jeg klarte ikke slippe deg helt. Det gjør jeg ikke nå heller, men nå skal jeg bruke deg som inspirasjon.

Jeg besøkte grava mens jeg var på besøk på Øygarden. Det var vondt, men godt. Aina og jeg la ned en blomst, og tittet litt på alt og ingenting. Forlot deg stille, mens vi atter tørket noen tårer og tenkte "hvorfor"?

Du lever ikke blant oss, men er med oss..

Jeg ga deg et løfte jeg ikke har holdt. Nå skal jeg fullføre det jeg lovet.

Fortsett å hvile i fred.
For alltid GS.

Olaf Tufte

Alex, jeg ga deg et løfte