FIN MULIGHET: Debatten rundt CAS-dommen mot Martin Johnsrud Sundby er en god anledning til å la en egen WADA-kommisjon sjekke historien bak den snart 25 år lange sammengende norske langrennsuksessen. FOTO: : Berit Roald / NTB scanpix.
FIN MULIGHET: Debatten rundt CAS-dommen mot Martin Johnsrud Sundby er en god anledning til å la en egen WADA-kommisjon sjekke historien bak den snart 25 år lange sammengende norske langrennsuksessen. FOTO: : Berit Roald / NTB scanpix.Vis mer

Alle de norske løperne er - og har vært - rene. Derfor skal andre sjekke at det er sant

Internasjonal idrett trenger en varedeklarasjon på at dette virkelig er «godt norsk».

DET er naturlig at feilmedisineringen av Martin Johnsrud Sundby åpner alle skap i norsk langrenn. Sånt skjer hver gang den enestående norske suksessen i langrenn blir utfordret gjennom noe som framstår mistenkelig; det være seg blodverdier, utbredelsen av astma eller bruk av høydehus.

Denne gangen er det mistenkelige reelt i form av en fellende dom i Idrettens Voldgiftsnemd (CAS), der selve saken dessverre ble holdt hemmelig i 18 måneder.

Men også den gjeldende jussen må settes i en sammenheng. En to måneders utestengelse for feil doser nødvendig og tillatt astmamedisin, er i seg selv såvisst ikke noe speilbilde av et dopingregime.

Det er her det glipper for enkelte finske kritikere som mest av alt vil vise at norsk langrenn er -- og har vært -- like dopinginfisert som deres egen sport. Sånt må man leve med. Det som ikke må glippe for oss, og finnene, er en samlet kulturell forståelse av hvordan vi skal drifte en renest mulig toppidrett.

Derfor er det på tide at norsk langrenn nå ber om en full WADA-sjekk.

RENE JENTER: Ingen har dominert sporten som de norske langrennsjentene med en astmaplaget Marit Bjørgen i spissen. Det gjør det viktig å fortelle historien om at det er mulig å hevde seg selv uten dopingjuks. FOTO: Ned Alley/NTB, scanpix
RENE JENTER: Ingen har dominert sporten som de norske langrennsjentene med en astmaplaget Marit Bjørgen i spissen. Det gjør det viktig å fortelle historien om at det er mulig å hevde seg selv uten dopingjuks. FOTO: Ned Alley/NTB, scanpix Vis mer

BEVISSTE aktive utøvere i flere idrettsgrener har oppfordret Verdens Antidopingbyrå (WADA) om gå inn i deres sport med medisinske og juridiske spesialister for å sjekke at konkurransen er i nærheten av rettferdig. Foreløpig har dette vært i miljøer det er grunn til å mistenke på grunn av det høye antallet positive dopingprøver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk langrenn skiller seg fullstendig ut her:

  • Siden Norge begynte å dominere denne sporten fra OL i Albertville i 1992, har det ikke vært et eneste tilfelle av bevisst doping.

Dette har skjedd i en utholdenhetsidrett sterkt preget av misbruk der toppløpere fra for eksempel Russland, Finland, Estland, Østerrike og Spania en etter en er blitt avskiltet som svindlere.

Nettopp dette misbruket har etterlatt seg et inntrykk av at alle gjorde det. For var ikke norske, svenske, sveitsiske og tyske utøvere gjennom disse dopingårene bare like heldige som de mistenkelige italienerne som jo aldri ble tatt?

DENNE teorien om at alle egentlig er skyldige, har foreløpig ingen støtte i noen verifiserte WADA-funn. Men den henger som en sky over norsk langrenn likevel.

Tanken spinnes jevnlig av kritikere med ulike motiver. For det er ikke bare en og annen finne som prøver å gjøre opp gamle regnskap:

  • Norsk langrenn med sin kjernesunne fasade og kommersielle suksess trigger naturlig både misunnelse og skepsis.

Rausere er ikke mange av oss. Ikke mindre konspirative heller. Om det derimot er naivt å forklare det norske/svenske fraværet av skidop med en sunn nasjonal idrettskultur uten forståelse for svindel, bør altså bli en oppgave for uavhengige eksperter fra WADA.

For der må det fagkunnskap til for å kunne overbevise. Dagbladets Aksel Braanen Sterri har for eksempel laget en fin, pedagogisk gjennomgang av CAS-dommen mot Martin Johnsrud Sundby, men blir som alle oss andre ufaglærte refererende til medisinsk ekspertise på to sider i en rettsak uten mulighet til å skille mellom den faglige kvaliteten i vitnemålene deres. I en dom som også devaluerer den faglige astmaekspertisen til norsk og internasjonal langrennsport, er det i hvert fall nødvendig med høy medisinsk kompetanse for å sjekke om dette miljøet her hjemme har holdt trygg etisk standard gjennom de snart 25 årene der Norge som regel har vært best i langrenn.

HVA vil de utenlandske ekspertene så finne rundt det norske sporet i disse årene? I hvert fall en usunn tilnærming til astamedisinering fram til og med VM i 1993. Det var den Siri Halle forleden minnet oss om. Da var kunnskapen om dette som en yrkesrelatert anstrengelsessykdom ny, og flere av løperne og lederne antok at det uansett hjalp på prestasjonen med den da fritt tillatte astmamedisinen ventolin.

Idet professor Kai-Håkon Carlsen fra det nasjonale astmasenteret på Voksentoppen overtok styringen av medisineringen fram mot Lillehammer-OL 1994, ble opplegget i norsk elitelangrenn stikk motsatt. Da ble sportens systematikk i bruk av avansert idrettsmedisin det framtredende, og dette har holdt seg:

  • Norske langrennsløpere har helt fram til i dag nytt godt av et svært kompetent medisinsk støtteapparat.

Det skyldes dels den særegne samordningen av norsk toppidrett og dels langrenn sin posisjon som en stadig mer populær nasjonalidrett. Til sammen har det gitt en klar konkurransefordel internasjonalt, og med det en snikende mistanke om at det måtte være noe lurvete bak de norske framgangene.

For var det bare de suverene norske skiene som holdt herreløperne våre foran gjennom 1990-tallet, og er det bare det klart beste treningsregimet som gjør at de norske jentene nå dominerer mer enn noen noensinne har gjort i denne sporten?

AKKURAT det bør WADA nå inviteres til å si noe om, gjerne med finske, danske og russiske eksperter i teamet. Med tanke på antidopingkampens skrantende økonomi, må Norges Skiforbund sikkert selv betale for å stoppe andres og vår egen mistenksomhet, men det vil lønne seg.

Midt i sin egen gullalder trenger nasjonalidretten vår en troverdig varedeklarasjon på at dette virkelig er «godt norsk».

Og langt viktigere:

  • Internasjonal idrett trenger noen eksempler på at det er mulig å oppnå flotte resultater uten den omfattende svindelen.

Det er antidoping-arbeid med mening, og her er det er mulig å få til.

I hvert fall om alle i toppen av norsk langrenn er - og har vært - like rene som jeg tror.