«Alle disse kunstige debattene om det sunne liv er bare tull»

I dag arrangerer Norges Idrettsforbund seminar for politikere, idrettsledere og utøvere om etikk i toppidretten. - Idretten står overfor et verdivalg. Teknologien er i ferd med å ta all styring, sier professor Sigmund Loland i dette intervjuet med Dagbladets sportssjef Tormod Haugstad.

- TOPPIDRETTEN HANDLER IKKE lenger om en sunn sjel i et sunt legeme. Det er et falskt bilde. Alle disse kunstige debattene om det sunne liv, er bare tull. Derfor må idretten selv ta et oppgjør med sine verdier. Spesielt toppidretten må innse at dens utvikling er et spørsmål om moral, sier Sigmund Loland til Dagbladet.

Loland er professor i etikk og idrettsfilosofi ved Norges Idrettshøgskole, og skal i dag innlede på etikkseminaret. Han er opptatt av at idretten selv må sette sine etiske grenser.

- De reglene vi har, er ikke tilstrekkelige. Stadig dukker det opp nye metoder. En tid var anabole steroider også tillatt, hva gjorde vi da? I dag har vi bruken av høydehus som er uskyldig i seg selv, vi har bruken av dop som stadig oftere blir avslørt og snart har vi muligheten til å manipulere en idrettsutøver ved hjelp av genteknologi. Mitt poeng er at idretten altfor ofte har hatt et naivt forhold til teknologi.

Sigmund Loland beskriver dagens toppidrett ut fra tre ulike syn: det kyniske, det smale og det

dype.

- I DET KYNISKE SYNET er alt som gir profitt og prestisje akseptert. Da blir idretten for eksempel et politisk redskap slik den var det i gamle DDR. Mike Tyson er eksempel på profittjaget: Du kan oppføre deg som et udyr i ringen bare fordi noen skal tjene penger på kampen. Det smale synet gir plass for den grensesprengende prestasjonen. I et slikt syn er det viktig med likhet i konkurransen, men ulikhet utenfor: All trening dreier seg om å maksimalisere all yteevne, og alle metoder kan tas i bruk bare reglene følges i selve konkurransen. I Tour de France var det tidligere en del av kulturen å dope seg. Hele sykkeleliten visste om det og aksepterte det.

- Var det denne holdningen som lå bak den finske dopingtragedien?

- Kanskje det. Som Jari Isometsä sa da han ble tatt: «Uansett var jeg den nestbeste løperen den dagen.»

Loland mener idretten må velge det dype synet om toppidretten ønsker å ha en moralsk verdi i framtida.

- Vi har lange historiske tradisjoner for at idretten handler om å vise fram enkeltmennesket på sitt beste. «Utøveren i sentrum,» som det heter på norsk. En prestasjon er et resultat av talent og egeninnsats, for eksempel slik Bjørn Dæhlie beskriver de harde treningsøktene. Han gir oss de fascinerende mytene om toppidretten der utøveren samspiller med teknologien, for eksempel når det gjelder nytt utstyr. Men den ekspertstyrte teknologien som utøveren ikke har innsikt i, er problematisk. I alle slike systemer blir enkeltmennesket sårbart fordi ansvaret for teknologi overlates til ekspertene. Idretten tappes for moralske verdier ved at idretten blir en arena for manipulerte prestasjoner.

- Hvorfor er det skummelt med høydehus når det er så uskyldig?

- DEN EKSPERTSTYRTE teknologien begynner med det uskyldige og ender med det farlige. Høydehus er det ingen vits i å forby fordi det blir så vanskelig å kontrollere. Det er akkurat det samme med ekstreme dietter. Men høydehus er et godt eksempel på at regler ikke er nok. Toppidrettens ledere må selvfølgelig også foreta verdivalg mellom det som er tillatt. Vi står i fare for å ende opp med et regime av toppidrettsutøvere som ikke har kontroll over egen utvikling. De er prisgitt hvordan støtteapparatet fungerer. Dette fikk vi se i Sydney da to norske utøvere ble tatt i doping, angivelig fordi de ikke fulgte de råd som var gitt.

- Har ikke de etiske grensene blitt forsterket de siste 20 årene ved at stadig mer av dopingen er blitt avslørt?

- Jo, det kan godt hende at toppidretten er blitt renere når det gjelder tradisjonelle dopingmidler; rekordutviklingen i mange av idrettene tyder på det. Men samtidig viser økningen i antall dopingtilfeller at stadig flere toppidrettsutøvere lever i en etisk risikosone. Nye og mer ekstreme teknologier for å prestere gjør at vi står overfor en større utfordring enn noen gang tidligere.

- Risikerer vi ei framtid uten toppidrett eller ei framtid med en toppidrett der alle midler for å tøye grensene er tillatt?

- ROMERNE ENDTE JO opp med å ha sine leker i Colosseum. Vi kan få en utvikling med oppbygging av ekstreme kropper der ingenting er forbudt - et såkalt kommersielt skrekkscenario, det endelige farvel til idrettens idealfunksjon. I USA er såkalt pitfighting populært, en vill kamp mellom to mennesker til den ene ligger nede for telling. Dette er den ekstreme varianten. Den andre muligheten er rekordidretten slik vi ser den i dag. Utøverne eksperimenterer med kroppens yteevne, men har ingen moralske verdier. Husk hvordan finske langrennsløpere løy om sin tilstand under VM. Den tredje muligheten er en mer lekende form for idrett, en kombinasjon av idrett og alternativ ungdomskultur slik vi ser i snowboard og surfing der frihet og kreativitet er viktigere enn rekorder og medaljer. Hvor mange unge gidder å se 5-mila i Kollen i framtida? Den kommersielle toppidretten startet for alvor med OL i Squaw Valley i 1960 og er altså et ungt fenomen. Mye vil forandre seg innen 40 nye år, sier Loland.

- Kan du glede deg over dagens toppidrett?

- JEG FÅR TÅRER i øynene når jeg ser store prestasjoner og mennesket bak. Det gjelder både ved seier og tap. Jeg synes det er stort å se verdigheten, evnen til å takle både suksess og fiasko. «Sport is for losers,» blir det jo sagt. Én ting er sikkert: Sport er følelser, på godt og vondt.

FØR SMELLET: Lahti, 22.2.2001 - finnene har nettopp tatt sitt første stafettgull i langrenn på 25 år. Dagens helt, Mika Myllylä, får en klem av Sami Repo. Harri Kirvesniemi helt til venstre, Janne Immonen til høyre for Myllylä. Ytterst til høyre: en strålende fornøyd trener, Kari-Pekka Kirö. Men gleden ble kortvarig.