Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Jakob og Filip Ingebrigtsen 5 000 meter friidretts-VM 2019

Alle drømmene knust

Jakob så ut som en sensasjon til det var igjen en langside. Så stoppet alt.

TRE SLITNE BRØDRE: Det stoppet opp for Ingebrigtsen familien i VM-finalen på 5 000 meter. Men det blir bare et kort opphold. Mulighetene er bedre enn noen gang for de som trener riktig på langdistanse.REUTERS/Lucy Nicholson
TRE SLITNE BRØDRE: Det stoppet opp for Ingebrigtsen familien i VM-finalen på 5 000 meter. Men det blir bare et kort opphold. Mulighetene er bedre enn noen gang for de som trener riktig på langdistanse.REUTERS/Lucy Nicholson Vis mer

NÅR det gjelder friidrett er pappatrener Gjert Ingebrigtsen en sindig mann. Som i praten med pressen timer før denne dramatiske VM-finalen. Da var han lei av de internasjonale bookmakernes opphausing av yngstegutten sin:

- Jeg kan ikke se i hvilken verden han skulle være favoritt. Han har løpt en 5 000 meter i tilsvarende selskap før. Han har verken erfaring eller kompetanse til dette. Guttene er 1 500 meter-løpere, sa han.

Han sa mye annet også. Så mye at det var klart for alle at også treneren Gjert drømte om medaljer selv på denne dårligste distansen.

Og så ble alle drømmene knust. Henrik var sjanseløs, Filip brøt i krampe og Jakob sprakk.

DET det kan høres ille ut, men det som skjedde skal ikke skremme noen. Verken i forhold til favorittdistansen 1 500 meter seinere i uka eller det som ganske sikkert kommer også på lengre distanser i løpet av noen år.

Det kommer bare til å ta litt mer tid. Enda mer trening og enda mer erfaring i det å styre fart. For sett i etterkant startet 19-åringen spurten litt for tidlig. Han hadde ikke noe å svare med da den etiopiske duoen kom tilbake.

Det er neppe tilfeldig at også den unge etiopiske favoritten Selemon Barega misset noen meter lenger fram på langsida, og at verdensmesteren på distansen ble eldstemann Muktar Edris (25 år).

SPORTSNYHETENE: Det ble en innholdsrik finale på 5000 meter herrer. Video: NRK. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen, Dagbladet TV Vis mer

DET er heller ikke tilfeldig hvor de to kommer fra. Den østafrikanske dominansen på de lengste baneløpene har vært sett på som total selv om amerikanske Galen Rupp tok OL-sølv i 2012. Han trener til gjengjeld med den omdiskuterte satsingen til Alberto Salazar i Nike Oregon Project.

Brødrene Ingebrigtsen kommer fra Sandnes, og det eneste omdiskuterte med deres idrett har vært selve pappastyringen. Om idrett skal være på barnas eller de voksnes premisser. Og om denne pappa-regien er sunn.

For at den virker, er det i tilfellet Ingebrigtsen ingen tvil om.

Selv om denne kvelden aldri ble det de drømte om.

FOR det som bookmakerne trodde skulle bli en stor kveld også for internasjonal friidrett, ble en reprise den vante fortellingen om lange løp. Det lever sporten ikke så godt med.

Den langvarige østafrikanske dominansen har vært med på å skyve de lengste distansene bort fra Diamond League-stevnene. Verken Etiopia eller Kenya er så store på det globale sponsormarkedet at mange nok bryr seg om alle løpertriumfene deres.

For det er disse to landene nesten alt har dreid seg om:

  • Av verdens 100 beste løp på 5 000 meter, er hele 83 prestert av en etiopier eller en kenyaner.

Neste nasjon på lista er Marokko (9), så følger USA med to og Uganda, Algerie, Belgia, Qatar, Bahrain og Storbritania med en hver.

Britenes tid er selvsagt satt av Mo Farah; den østafrikanske flyktningen som først ble virkelig verdensklasse da også han sluttet seg til Nike-prosjektet og la treningen til Kenya og Etiopia.

OG da er vi over til det andre påfallende trekket ved langdistanse på bane:

  • På 5 000 meter er bare noen få av disse 100 beste tidene oppnådd de siste fem årene.

Fra 2 015 har framgangen på distansen nesten stoppet opp. Det er ikke tilfeldig, og det har gitt trenerpappaen og gutta fra Sandnes en svært fortjent historisk sjanse.

MED regimeskiftet i det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) fra nettopp høsten 2 015 startet den opprydningen i antidopingarbeidet som nå er i ferd med å få effekt på langdistanseløpingen.

Det er ingen tvil om at både Etiopia og Kenya har et unik talentmateriale på disse øvelsene, og at de også uten noen form for juks ville ha dominert sporten. Samtidig er det dessverre like sikkert at dopingkontrollen i disse landene ikke har vært til å tro på.

DET er den ikke fullt ut ennå. For det er påfallende hvordan Kenya der dopingjakten er strammet mest til, er i ferd med å bli tatt igjen og tidvis utkonkurrert av Etiopia.

Likevel har opprettelsen av en uavhengig kontroll gjennom Athletics Integrity Unit (AIU) gitt direkte resultater. Til denne VM-finalen mistet jo Kenya sine to beste løpere fordi de ikke hadde vært testet ofte nok på trening.

AIU har det siste året brukt nesten en fjerdedel av de totale midlene til tilfeldige tester på kenyanske løpere. Det har vært for å få fram de listene som sist uke altså stoppet VM-deltakelsen til to kenyanske 5 000 meter-stjerner utenfor kontrollsystemet.

SELVSAGT er ikke dette nye sikkerhetsnettet til AIU perfekt. Også den internasjonale kontrollen er avhengig av lojale lokale kontrollører for å være helt sikre på kvaliteten. Akkurat der er det ingen som kan gi noen totalgaranti. Til det er de sosiale utfordringene i Kenya som i nabolandene Etiopia og Uganda for store.

Det eneste som er under full kontroll er selve prøvene som blir analysert. Det skjer i internasjonale, godkjente WADA-laboratorier.

DET var der det sviktet så grovt i Russland hvor også laboratoriet var med på manipuleringen av prøvene. Den mer improviserte svindelen i de østafrikanske løpernasjonene har ikke et så profesjonelt støtteapparat.

Sist høst rapporterte AIU for eksempel at den omfattende svindelen i Kenya ikke er institusjonell. Selv i et så korrupt samfunn, er jukset altså ikke blitt statlig organisert som i Russland.

SANNSYNLIGVIS er det bakgrunnen for at Kenya med alle sine dopingavsløringer fortsatt ikke er blitt kollektivt utestengt. Friidretten har nølt med å bruke slike midler mot de østafrikanske løpernasjonene, og det er til å forstå.

Kollektiv avstraffelse er et finmasket nett. Det drar også med de som midt i en korrupt kultur har kraft til å være ærlige.

Og stor mer urettferdig kan det i så fall ikke bli.

SAMTIDIG er det rettferdig at svært godt trenerarbeid som det Gjert Ingebrigtsen har gjort, til slutt får riktig uttelling. Det å få tre sønner i topp form til et mesterskap med ekstreme værforhold, er en bragd.

Det holdt ikke helt i denne finalen, men det holder i massevis framover. For Gjert sa det meste riktig før dette løpet:

- Dette her er bare et steg på veien. Men så er det ikke sikkert at man kommer dit man ønsker, og sånn er det jo med drømmer og ambisjoner. Av og til så går det, og av og til så går det ikke, understreket han.

Og nå er det å innfri drømmer på lange løp i det minste lettere enn på mange, mange år..

Så bare vis oss, gutter!

INGEN GRENSER: Henrik Ingebrigtsen mener det ikke er noen grenser for hvor god Jakob Ingebrigtsen kan bli. Video/Reporter: Kristoffer Løkås, Dagbladet TV Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media