Alle kan slå Brann

Brann er Norges beste lag, men fortsatt til å slå. For ingen er i egen klasse.

FÅ SCORER vakrere mål enn Brann, klubben har Norges beste spiller som kaptein, en spillerstall som ikke forsvinner med sommersalget og en trener som er smart nok til stå støtt mens resten av byen fyker til værs bare på stemningen av tabelledelse, godspill og RBK-fiasko.

Slik ligger det meste til rette for Bergen for første gang siden 1963, men så lett blir neppe denne sesongen for noe topplag.

Foreløpig har serieleder Brann ti kamper på rad uten tap, men egentlig kan de bli slått av hvem som helst.

Jeg tipper de taper allerede mot RBK på Lerkendal i neste runde.

OG FOR de som blir provosert av et så dårlig timet tips. Jeg har bommet på RBKs nivå før i år.

Sist i mai er passe tid for å ta selvkritikk for Tippeligaens dummeste feilvurdering:

• • Nei, Rosenborg kommer ikke til å bli i egen klasse denne sesongen.

Faktisk har det ikke vært noe som har minnet om det bortsett fra nettopp åpningskampen mot Lillestrøm som lurte meg; og kanskje også trønderne selv.

TIL Å SLÅ: Brann er best i Norge, men ikke i en egen klasse. Foto: Scanpix
TIL Å SLÅ: Brann er best i Norge, men ikke i en egen klasse. Foto: Scanpix Vis mer

Som unnskyldning kan jeg jo si at det er lett å bli blind på et lag som har tradisjon, økonomi, spillerbredde og trenertyngde som RBK, men det holder ikke.

Fortsatt kan klubben godt bli seriemestere i 2006, men noen egen klasse finnes ikke i denne serien.

I norsk klubbfotball rår sosialdemokratiet med tilsynelatende like muligheter for de fleste.

I LENGDEN er sånt selvsagt ikke sant. Hverken på skolebenken eller i fotballen. Over tid er det ressursene rundt en klubb som vil bestemme resultatene.

Akkurat som RBK for snart tjue år siden startet bare med de taktiske og pedagogiske evnene til Nils Arne Eggen og hjelpelærerne hans, har de underveis skaffet seg penger til å kjøpe seg ut av de fleste kriser.

Men nå holder altså ikke Tippeligaens beste støtteapparat, dobbel dekning på alle plasser og tid i massevis til å rette opp klubbens indre moralske krakk med vrakingen av trener Ola By Rise for snart to år siden.

DET FORTELLER i hvert fall om et gjennomgående høyere nivå i norsk klubbfotball. Publikumsboomen og TV-avtalen har gitt alle råd til å sette sammen bra mannskap.

Slik er det mulig for Sandefjord å holde standard lenge etter at nybegynnerflaksen har sluttet å virke. Hos nykommerne er det også kvaliten som teller. For eksempel i avslutningen til svenske Anders Tegström som avgjorde mot Lillestrøm på Åråsen.

Det er denne nivåhevningen som alle topplagene kommer til å slite med, og det såpass at ingen vil skille seg klart ut.

Heller ikke serieleder Brann.

FOR SELV på en god dag både for Bergen og norsk klubbfotball, er det også lett å se et sikkert tegn på at bergenserne neppe stikker fra hovedfeltet:

• • Den defensive balansen er ikke bra på midtbanen.

Vel dekker Helge Haugen store områder med løpskapasiteten sin, mens Martin Andresen i storform vinner flere dueller enn noen gang. Likevel er denne lagdelen sårbar, og det skyldes ikke den uvante oppstillingen med erstattere på begge kantene.

Med Charlie Miller på plass på høyresiden igjen blir Brann enda sterkere ofensivt, men vil fortsatt ha et defensivt hull.

Under press på midtbanen kommer det til å glippe mange tapte poeng i løpet av sesongen.

JEG ER blant dem utenfor Bergen som håper at det ikke glipper for mange.

Brann hadde vært en flott seriemester. Litt fordi laget scorer så fine mål, og mye fordi videre framgang for norsk klubbfotball går gjennom kvalitet i flere storbyer enn Trondheim.

Der er det fortsatt langt igjen.

HVIS BRANN er den glade nyheten i Tippeligaen i år, er Viking og Stavanger den triste.

Det har ikke så mye med poengene å gjøre. De triller sånn passe i retning oljebyen. Det er holdningene som svikter.

Et Viking-lag som kamp etter kamp nøler med å sende nok folk i angrep, som ikke skapte en eneste målsjanse på sin egen stadion i løpet av førsteomgangen mot Odd og som brukte sluttminuttene til å hale ut hvert eneste tiendedels sekund, er et nitrist skue.

For noen tiår siden ble det som var verdt å se av norsk toppfotball, skapt nettopp i dette området. Nå er det så glissent både med talent og selvtillit at selv den flotte Viking Stadion begynner å få sørgerender av tomme lyseblå benker.

En gang var det mørkeblått som var tegnet på egen klasse.