Alle penga til Oslo

Det kan føles vondt å sende alle OL-milliardene til Oslo. Men det lønner seg.

• Dagbladet på lederplass i går: Gi vinter-OL til Oslo

FOR EN
som kommer rett fra farsslekta i Tufsingdalen lengst nord i Østerdalen, kan det se ut som en blindvei å foreslå at vi bruker alle statsmilliardene på et vinter-OL 2018 i Oslo.

Likevel er det verre å bli fartsblind for de som henger seg på den kjappe medgangen som Tromsøs OL-drøm har hatt de siste ukene. For når det gjelder å bruke nesten 10 milliarder på lek, er det ikke lenger snakk om hvem som kommer fra hvor, men derimot om hva vi ønsker med vinter-OL i Norge.

Da er det lett å ønske seg det samme som Oslo.

ARRANGØRENE i Oslo er tilsynelatende de eneste som har skjønt at disse lekene aldri kan bli den samme opplevelsen som Lillehammer 1994. Heldigvis.

OL 1994 var den endelige kroning av det å være norsk. Muligens trengte nordmenn en variant av denne kroningen etter århundrer som lillebror i Norden, men jeg tror det egentlig ikke. Den norske selvbevisstheten ville nok uansett blåst seg passe opp på oljefunn og feite konjunkturer.

DET VI i hvert fall minst av alt trenger i 2018 er en ny feiring av oss selv og våre verdier.

Den forståelsen virker ikke helt forankret hverken i Tromsø eller Trondheim. Mens Tromsøs søknad mest av alt ligner et godt, gammeldags prospektkort med drømmebildene av vill norsk natur, snakker trønderne kjekt om at de ikke bare er Norges; men også verdens beste kandidat.

Vi vinner ingen avstemning i den internasjonale olympiske komite med glansete bilder eller med store ord, og vi vinner definitivt ikke over vår egen selvgodhet med en slik tilnærming.

OSLO STØTTES AV DAGBLADET: Esten O. Sæther skriver at hovedstadens søknad handler om at de som kommer skal synes og trives. Foto: Oslos OL-søknad
OSLO STØTTES AV DAGBLADET: Esten O. Sæther skriver at hovedstadens søknad handler om at de som kommer skal synes og trives. Foto: Oslos OL-søknad Vis mer

Det siste er faktisk mest nødvendig.

ET VINTER-OL blir aldri stort igjen hvis vi ikke innser at den nasjonale propagandakvoten forlengst er oppbrukt. Skal vi framheve det norske ligger det neppe i naturen vi definitivt ikke har æren for eller i vår egen storhet. Vi må tvertimot se bort fra det nasjonale som mål fordi det er et meningsløst perspektiv på en idrettsfest som skal brukes til å føre folk sammen.

Initiativtakerne i Oslo har tatt akkurat det poenget, og det er den beste grunnen til å gi dem muligheten til å søke. I deres søknad er OL ikke en fest som arrangeres for at Norge skal vise seg fram, men for at de som kommer skal synes og trives.

I utgangspunktet høres det ut som et hyggeligere party å stikke innom.

EN SLIK invitasjon stemmer også bedre med utviklingen innen internasjonal vinteridrett. Mens snø og is blir et stadig mindre fellesgode for lek, er det avgjørende å se etter de globale trendene. De internasjonale TV-seerne vil ha idretter som de skjønner og som de kan identifisere seg med. Da hjelper det oss lite å bli sittende fast i egen særhet.

Oslo-arrangørene tar med seg dette perspektivet også i sin lokale tilrettelegging. I hovedstaden er målgruppen for vinteridrett utvidet. Dette skal bli leker for hele befolkningen uansett hvilken tradisjonell tilknytning den enkelte og familiene har til norske vintersportstradisjoner.

Derfor er skisprint planlagt tett ved innvandrermiljøet på Tøyen og skiskyting flyttet opp til drabantbyområdet i Groruddalen. Det er gode symbolvalg som viser at arrangørene har skjønt at vintermaleriene fra februardagene på Lillehammer i 1994 er tilbakelagt nasjonalromantikk.

HVERDAGSBRUK av anlegg er den andre hovedgrunnen til at valget blir Oslo.

Alle penga til Oslo

Med mindre Martinsen-utvalget i dag kommer med overraskelser som gjør det umulig å arrangere lekene i hovedstaden, kan ikke styret i Norges Idrettsforbund peke noen annen vei. For de som sitter med ansvaret for den løpende felles ressursbruken i norsk idrett, er det en innlysende sammenheng mellom OL-investeringer og etterbruk.

Nå har Oslo det klart svakeste anleggstilbudet pr. innbygger. Et vinter-OL blir ikke arrangert for å rette opp denne skjevheten, men forskjellen blir et tungt argument inn i vurderingen av hvilken søkerby som skal få Idrettsforbundets støtte.

DA BLIR for eksempel åtte ishaller i Tromsø slett ikke det samme som åtte ishaller i Oslo. Det er i hovedstadens ishallene kommer til å bety mest for flest.

God fellesskapstenkning er nettopp å kunne passe på flest mulige. Vi få fra Tusingdalen blir nok passet på vi også, men av og til er det flertallet som teller.

Det er derfor søknaden om vinter-OL 2018 bør sendes på vegne av Oslo.

LANDEMERKE I 1952: OL-portalen ved nedgangen av Nationaltheateret stasjon.